Arkitektnytt

Når det nye Nasjonalmuseet åpner til neste år, er det med en tydelig misfornøyd arkitekt i kulissene. Kontoret Kleihues + Schuwerk har tidligere kjempet en høylytt kamp mot Statsbygg i den såkalte «alabast-saken», og nå er det museets egen sluttføring av prosjektet som irriterer den tyske arkitekten.

I et innlegg i Dagens Næringsliv tidligere denne uken hamret han ut sine bekymringer:

«Jeg er veldig bekymret hvis foajeen blir ødelagt av flere store infoskjermer (fem meter brede!), jeg er bekymret for at det fortsatt ikke er noe konsept for kunst i foajeen, og jeg er bekymret for at gigantiske logoer og navneskilt blir festet på en billig og uproporsjonal måte til fasaden. Og jeg er bekymret for at det viktigste rommet i utstillingen blir omgjort til en kantine og souvenirbutikk. Jeg er veldig bekymret!» skrev Schuwerk.

Null visjon

Han hevder at den nye museumsledelsen under direktør Karen Hindsbo ikke har forstått arkitektenes filosofi bak bygningen, og at de ikke har noen visjon for museet «bortsett fra at de besøkende skal drikke mye kaffe». Tyskeren skriver at det ikke finnes noen diskusjon og prosess lenger, slik det fantes med den forrige museumsledelsen:

«Hvis du er vanskelig, spør de bare Statsbygg, og du blir fjernet fra oppgaven. Dette er et tegn på utrolig arroganse og kulturell uvitenhet.»

I et tilsvar i Dagens Næringsliv dagen etter skriver Hindsboe i en e-post at «Schuwerk er engasjert og kompromissløs på vegne av sine visjoner. I avsluttende faser av et prosjekt som dette er det naturlig at arkitektens ideer testes opp mot brukeren og omgivelsenes forventninger og behov. Dette har skjedd i dialog med arkitekt».

Hun legger ikke skjul på at det har vært et krevende samarbeid med Kleishus + Schuwerk.

– Det er ingen hemmelighet at samarbeidet med arkitekten tidvis har vært krevende, men prosessen og dialogen mellom Nasjonalmuseet og arkitekten har vært tett, sammen med eller via Statsbygg, som er byggherre og oppdragsgiver, sier hun til DN.

Opphavsrett på spill

I sitt innlegg uthever Schuwerk spørsmålet om opphavsrett, siden kontoret føler seg tilsidesatt i endringene av det de kaller viktige deler av publikumsområdene. Statsbygg ville bruke andre interiørarkitekter, uten å gi Kleishus + Schuwerk noen årsak, skriver han.

«Heldigvis var dette i strid med norsk og internasjonal opphavsrett: du kan bare ikke ta bort deler av et prosjekt og be en annen arkitekt om å fortsette med det. I tillegg klaget vi på at det er i strid med de etiske reglene til arkitektorganisasjonene å «stjele» et prosjekt fra en annen arkitekt. Først da gjorde interiørarkitektene retrett og avsto fra å overta kontrakten. Likevel ble det ikke mye bedre. De samme interiørarkitekter fortsetter å tegne for museet, og museet forventer at vi bare skal kopiere skissene utviklet av dem.»

Har fått betalt

Statsbygg avviser Schuwerks påstander kontant. Kommunikasjonsdirektør Hege Njaa Aschim hevder at det er arkitekten som ikke vil bistå med museets praktiske behov:

– Schuwerk har gjort alt vi har bedt han om å gjøre; han har levert og han har fått betalt for arbeidet. Han har tegnet publikumsområdene, restauranten, og salongen. Men når museet skal tas i bruk, må disse rommene fungere i praksis, men ingenting av dette har grepet inn i det arkitektoniske, sier hun til Dagens Næringsliv.

Njaa Aschim sier videre at det hverken er tatt fra ham noen arbeidsoppgaver eller at opphavsretten er brutt. Statsbygg har heller ikke opplevd at den tyske arkitekten alltid ønsker finne løsninger på utfordringer:

– Bygget er på over 50.000 kvadratmeter. Vi har noen behov som må løses før publikum skal inn i bygget. De behovene ville det vært fint om arkitekten ville diskutert for å finne løsningen. Vi har ikke alltid opplevd at han ønsker å løse problemer. I stedet har han valgt å gå til Dagens Næringsliv eller andre aviser, sier Njaa Aschim.

– Det må være lov å sette inn møbler i et rom, legger hun til.

Til Dagens Næringsliv avslutter den bekymrede arkitekten med én ting han i hvert fall er fornøyd med:

– I mange land bygges det så fort at ting ikke blir gjort ordentlig. Denne prosessen har vært preget av det gamle norske uttrykket «things tar tid». Nå er både budsjett og tidsplanen i rute. Det har faktisk vært ganske positivt.