Arkitektnytt

Møteplikt for landskapsarkitekter, tilstøtende faggrupper og alle andre: Utstillingen «Utestemme» på Nasjonalmuseet – Arkitektur, bedre kjent som Arkitekturmuseet, fra 8. februar til 1. september. Kurator for utstillingen og redaktør for boken «Utestemmer» er Jenny B. Osuldsen, professor i landskapsarkitektur ved NMBU, gjesteprofessor ved Universitetet i Lund og partner i Snøhetta.

– Tittelen «Utestemme» spiller på at det er akkurat det motsatte av det landskapsarkitektene har hatt, sier Osuldsen. – Vi snakker med innestemme nesten hele tiden, mens vi er ute!

Ukjent materiale

I forbindelse med jubileumsåret kommer også tekstantologien «Utestemmer». Osuldsen sier boka er frittstående, men samtidig en fordypning i det overbyggende temaet for utstillingen. Utstillingen er laget med basis i Historisk arkiv for norsk landskapsarkitektur på NMBU, som for øvrig også har en god blogg. Arkivet åpnet i 2014, dermed vil mye av arkivmaterialet være ukjent for folk. 

– Både på utstillingen og i boka formidles veldig mange interessante planer og prosjekter som nesten ingen har sett, sier Osuldsen.

– Vi skal breie oss i hele museet, i Sverre Fehn-paviljongen, i Hvelvet og inngangshallen og det bittelille uterommet som finnes. Det er første landskapsarkitekturutstilling noensinne på Nasjonalmuseet. Hurra! 

Hun forklarer at utstillingen vil ta for seg perioden fra 1900 til 1960. Temaet er oppstarten av studiet for landskapsarkitektur, som den gang het hagearkitektur, og videre det som kan betegnes som pionértiden for landskapsarkitektur i Norge, fra fagets gjennombrudd som en viktig aktør i samfunnsplanleggingen og fram til de store infrastrukturelle prosjektene på 1960-tallet. 

– Dette er et jubileumsår, og vi ønsker å si noe om grunnlaget for profesjonen og utdannelsen, sier Osuldsen. 

– Utdannelsen ved Ås er blant de aller eldste i Europa.

Årsaken til at Norge var tidlig ute, er ifølge Osuldsen at Den Høiere landbruksskole som ble etablert på Ås i 1859, også hadde en studieretning for hagebruk. Den var i høy grad rettet mot produksjon og nytte. Men skolen var også opptatt av estetikk, og i 1887 startet undervisning i hagekunstens historie.

Nasjonsbygging 

 – Da Norge ble selvstendig i 1905, ble det viktig med nasjonsbygging. Jubileumsforestillingen på Frogner i 1914, som markerte at Grunnloven var 100 år, var et ledd i dette. Hagearkitektene Marius Røhne og Iosef Oscar Nickelsen tegnet utstillingsområdet med flere hager, og pressen omtalte dem som fremtidsrettede og moderne hager. Samtidig skrev kunsthistorikeren Carl Wille Schnitler sine gigantverk, der han beskrev norsk hagetradisjon i to svære bind og plasserte hagekunsten i en kunsttradisjon.  

 Osuldsen forklarer at forut for dette, i 1911, ble det lagt fram et lovforslag for endringer ved Norges Landbrukshøiskole (NLH), som bl.a. gikk ut på at nivået skulle heves.  

 – NLH klarte på merkelig vis å etablere hagearkitektstudiet, sier Osuldsen.  

 – Det var stor uenighet om hvorvidt dette studiet burde være på Ås, hvor man var kjent for å være flinke til å dyrke ting, men ikke like sterke på estetikk.  Olav L. Moen fikk ansvaret for utdannelsen i 1921. Dette var en brytningstid for kunst, kultur, musikk og mye annet. Det var et mål for nasjonen å få opp det kulturelle nivået, og hagekunsten var en del av dette.  Hagekunst er kanskje noe man forbinder med borgerskapet, mens landbruket jo tilhørte bondestanden. 

– Var det politiske motsetninger eller gnisninger som kom til uttrykk da hagearkitektstudiet ble etablert på landbruksskolen? 

 – I og med at det var en svært grundig gartnerutdannelse som lå til grunn for hagekunsten, var ikke motsetningene så framtredende, sier Osuldsen.  

 – Og Norge har jo ikke hatt noen adel. Mye av hagebruket foregikk i form av bondehager og nyttehager, ofte for overlevelse, og i liten grad av estetiske hensyn.     

Osuldsen forklarer at tendensen i hagekunsten på 1920-tallet i liten grad var inngjerdede områder, men snarere offentlige rom. Hele faget gikk rett inn i en grønn samfunnsbygging, med lys og luft, og nærparker i trangbodde boligområder. Hagearkitekturen ble tatt ut i landskapet. Hun sier dette var viktig for fagets identitet, men minner om at det hele foregikk i et beskjedent omfang. De første jobbet i det offentlige, og flere ble parksjefer eller tegnet hageplaner som skulle være oppnåelige for alle samfunnslag i Norge. 

 – Marius Røhne ble den første bygartneren i Norge i 1916, og ble leder for det nyopprettede Parkvesenet i Oslo, sier Osuldsen.  

 – Hans avdeling planla hele turveinettet i Oslo, fra sentrum og ut i marka. Det er nettopp de samme tingene vi snakker om i dag! Så de blågrønne verdiene er langt fra nye. Drivkraften bak dette var parkpolitikken. Store arealer som ble satt av for at folk skulle ha offentlige, grønne steder de kunne møtes.

Nøysomme idealer

Osuldsen beskriver en utvikling i faget utover etterkrigstiden med sterke idealer om nyttighet, forsiktighet og nødtørftighet. Hun mener selv dette gikk for langt. 

– Selv da jeg tok min utdannelse på 1980-tallet, ble vi lært opp til at de beste prosjektene er de hvor man ikke kan se at det har vært en landskapsarkitekt involvert, sier hun. 

– Dette er en selvutslettende holdning. Man kan se dette på endeløse plener i store boligprosjekter eller enkelte kirkegårder. De er helt like hverandre, og det er vanskelig å orientere seg. Utestemmen ble nesten borte. Det er ikke slik i dag, og jeg synes det er svært god tilvekst og mangfold i landskapsarkitekturen i dag, men det er fortsatt altfor mye lua i hånda. Vi trenger enda mer trøkk. Kom på utstilling, diskuter fag, skru opp utestemmen, den er herlig!