Nyheter
Utescener til besvær
Det er lettest å starte med et tenkt eksempel. En arkitekt får i oppdrag å tegne en fotballbane med nødvendige tribuner. Etter noen raske kreative skisser på blokken, finner han ut at den optimale fasong må bli en oval gressbane.
6. februar 2007
Målene på hver side hindrer fri sikt for publikum inn til spillerne på banen, så arkitekten kutter vekk målene. Banen åpnes med pomp og prakt, men så oppdager brukerne, det vil si fotballspillerne, at banen er helt ubrukelig.
Så over til mitt tema: Utescener. Over hele landet finnes det utendørs scener. Det er knapt et ungdomslag som ikke har en, og på torget i byene og på messer bygges det provisoriske scener. En del steder har man funnet ut at man vil bygge en permanent scene, og engasjerer en arkitekt.
Arkitekten gjør da som i eksemplet med fotballbanen. Han finner en fasong og et uttrykk som han mener er optimalt, og byggingen igangsettes. Så står den ferdig, og allerede ved innvielsen viser det seg at den er så å si ubrukelig til formålet. Nylig har jeg sett to slike scener, den ene på Bragernes Torg i Drammen, og den andre på Festplassen på Folkemuseet i Oslo. Og hva er det som er galt? Begge disse såkalte scenene er i virkeligheten bare en forhøyning med et tak over. De mangler bakvegg, og de mangler sidevegger.
Selv mange av de gamle utescenene er utilfredsstillende, selv om de har både bakvegg og sidevegger. Som omreisende artist i mange år ved siden av mitt yrke som kulturredaktør, har det forbauset meg at hvis en arkitekt skal tegne et sykehus, en T-banestasjon, et bolighus osv., så innhenter han informasjon fra brukerne om hvilke krav som må være oppfylt, men det skjer nesten aldri når det skal bygges en utescene. La meg derfor ut fra 40 års erfaring sette opp noen enkle huskeregler:
• En bakvegg er med på å avgrense et spilleområde, og gjør publikums visuelle bilde roligere. Det samme gjør to sidevegger. Disse kan konstrueres så de bare trer i funksjon når det er arrangementer, f.eks. som foldevegger.
• En bakvegg bør ha minst én dør som fører ut, enten til en trapp på baksiden, eller aller helst til et enkelt garderobebygg.
• Det bør settes opp en kort vegg eller vinger på hver side av scenen, et par meter foran bakveggen. Her kan tryllekunstnere pakke opp sakene sine, her kan mannekenger skifte kjoler, og her kan musikerne legge fra seg instrumentkoffertene så de ikke står midt i glaningen på publikum. Og det ser profesjonelt ut å gjøre entre fra slike sidevinger eller «bein» som de kalles på teatret.
• Sceneåpningen må plasseres mot sør så de som opptrer får solen i øynene, ikke publikum.
Ja, mere var det ikke. Hvis disse enkle kravene oppfylles, vil scenen kunne fungere optimalt. I tillegg må det være enkel tilgang på strøm og aller helst også vann, samt noen knagger på veggen til å henge fra seg klær.
Så over til mitt tema: Utescener. Over hele landet finnes det utendørs scener. Det er knapt et ungdomslag som ikke har en, og på torget i byene og på messer bygges det provisoriske scener. En del steder har man funnet ut at man vil bygge en permanent scene, og engasjerer en arkitekt.
Arkitekten gjør da som i eksemplet med fotballbanen. Han finner en fasong og et uttrykk som han mener er optimalt, og byggingen igangsettes. Så står den ferdig, og allerede ved innvielsen viser det seg at den er så å si ubrukelig til formålet. Nylig har jeg sett to slike scener, den ene på Bragernes Torg i Drammen, og den andre på Festplassen på Folkemuseet i Oslo. Og hva er det som er galt? Begge disse såkalte scenene er i virkeligheten bare en forhøyning med et tak over. De mangler bakvegg, og de mangler sidevegger.
Selv mange av de gamle utescenene er utilfredsstillende, selv om de har både bakvegg og sidevegger. Som omreisende artist i mange år ved siden av mitt yrke som kulturredaktør, har det forbauset meg at hvis en arkitekt skal tegne et sykehus, en T-banestasjon, et bolighus osv., så innhenter han informasjon fra brukerne om hvilke krav som må være oppfylt, men det skjer nesten aldri når det skal bygges en utescene. La meg derfor ut fra 40 års erfaring sette opp noen enkle huskeregler:
• En bakvegg er med på å avgrense et spilleområde, og gjør publikums visuelle bilde roligere. Det samme gjør to sidevegger. Disse kan konstrueres så de bare trer i funksjon når det er arrangementer, f.eks. som foldevegger.
• En bakvegg bør ha minst én dør som fører ut, enten til en trapp på baksiden, eller aller helst til et enkelt garderobebygg.
• Det bør settes opp en kort vegg eller vinger på hver side av scenen, et par meter foran bakveggen. Her kan tryllekunstnere pakke opp sakene sine, her kan mannekenger skifte kjoler, og her kan musikerne legge fra seg instrumentkoffertene så de ikke står midt i glaningen på publikum. Og det ser profesjonelt ut å gjøre entre fra slike sidevinger eller «bein» som de kalles på teatret.
• Sceneåpningen må plasseres mot sør så de som opptrer får solen i øynene, ikke publikum.
Ja, mere var det ikke. Hvis disse enkle kravene oppfylles, vil scenen kunne fungere optimalt. I tillegg må det være enkel tilgang på strøm og aller helst også vann, samt noen knagger på veggen til å henge fra seg klær.
Denne fra Sætre i Hurum kunne ha blitt bra med litt større sceneåpning og en dør i bakveggen eller på den ene siden.