Arkitektnytt

Det er en holdning blant avgangsstudenter som stadig opprettholdes, nemlig følelsen av ikke å være god nok til å prosjektere, ikke god nok til å tegne, at man kort og godt ikke har riktig grep om faget! Hva kommer dette av? Etter fem års intenst studium burde det da finnes en viss trygghet på egne kvaliteter? Hva er det som mangler? Studentmiljøet på Ås er upåklagelig, og kjent for sin høye sosiale faktor. Institutt for landskapsplanlegging (ILP) besitter stor kompetanse, de er gode pedagoger, og har nær kontakt med studentene. Hvis det var studentene her som var blitt spurt om hvordan de liker seg på studiestedet, hadde de helt sikkert scoret høyt.

Valgt bort
Studentene har det meste ved UMB, men noe synes å mangle, nemlig fagene landskapsteori og historie. De finnes, men man skal lete med lupe for å finne dem. Kursene som går innenfor området er gode, men fram til 2004 har de ikke vært obligatoriske. De blir derfor ofte valgt bort i det brede tilbudet av frie fagvekter. (Det skal nevnes at emnet LAA111 – Hagekunstens historie og LAA312 – Seminar i landskapsarkitekturteori fra 2004 har kommet inn under listen for obligatoriske fag, med 5 studiepoeng hver (etter tidligere skala 1,67 vekttall)). Jeg mener det er en sammenheng mellom studentenes usikkerhet og mangel på undervisning i disse fagene. Uten historisk forankring står man uten fundament for vår egen tid. Når man ikke lærer om grunnlaget eller bakgrunnen for tidligere tiders hagekunst, har man heller ikke det metodiske verktøy til å tolke vår tids formgivning. Uten faglig overbygning mister man oversikt og faglig selvinnsikt!

I 1972 ble det i USA utarbeidet en omfattende analyse, ledet av landskapsarkitekt Albert Fein. I dette arbeidet stilte man seg bl.a. spørsmålene: Hva er landskapsarkitektens oppgaver? Hvordan skal profesjonen utvikles i framtiden? Rapporten tvang seg fram ut fra et behov for å forstå fagets rolle og retning, i et land med hurtig samfunnsutvikling og industriens voksende negative virkninger.

Vitenskapsmann og kunstner
Sven-Ingvar Andersson la fram et kommenterende sammendrag av rapporten i en artikkel i Landskap i 1975.1) Rapportens beskrivelse av landskapsarkitekturens forankring var klar:
Landskapsarkitekturen må bygge på naturvitenskapens og sosialvitenskapens grunn, men er først og fremst en «profession of design», og estetikken er og bør være landskapsarkitekturens sentrale oppgave. Den skal også ha et sosialt engasjement, med «public welfare» som mål, og et klart utadrettet uttrykk (public policy). Når man så på framtiden, forutså man fagets komplekse utvikling, og Andersson oppsummerer rapportens innhold slik: «I framtiden, sägs det, skall landskapsarkitekten vara vetenskapsman og konstnär, arbeta med städernas problem och med det öppna landskapets, ha global förståelse och lokal forankring, vara yrkesmässigt välutrustad och allmänt orienterad.» Hvordan skulle man så møte denne situasjonen? Fein-rapporten konkluderer med at fagområdet må deles opp i enkelte spesialfelt, der hvert område kan gå i dybden. En ny struktur antydes, der fagfeltene deles inn i økologi og vitenskap, formgivning, «arkitektur», landskapsforvaltning og landskapsplanlegging.

Tradisjon
Rapporten er skrevet i 1972. I 2004 innførte Institutt for landskapsplanlegging ved Norges landbrukshøgskole en inndeling i tre fagretninger: Design og detaljprosjektering, Overordnet landskapsplanlegging og Grøntanleggs- og landskapsforvaltning. Dermed oppfylte man langt på vei antydningene i rapporten som ble skrevet for 30 år siden.

Forslaget til ny struktur førte utredningsarbeidet inn i en ny problemstilling: Hvordan skulle man holde de forskjellige spesialiteter sammen, slik at ikke faget ble splittet opp i mange retninger, uten en samlende identitet? Som svar på dette spørsmålet viste komiteen til tradisjonen som det viktigste verktøy. Historie og tradisjon er de sentrale virkemidler for fagets integritet og enhet. «Det er svårt at föreställa sig, hur en medlem av et yrke skall kunna betrakta sig som en del av en humanistisk och vetenskaplig diciplin utan tillräklig historisk insikt».2)

Gjennom et dagsseminar holdt av Leon Dalgas Jensen3) ved Den Kongelige Veterinær- og Landbohøjskole (KVL) i København den 7. mars i år, tydeliggjør han behovet for en grundig, historisk innsikt. Han understreker blant annet at «Den historiske undersøkelse giver os mulighed for at afklare vores eget værdigrundlag og tage stilling til hvad det gode liv og det gode samfund er». Videre gir den «mulighed for at udvikle indsigt i det refleksive samspil mellem fortidsfortolkning, nutidsforståelse og fremtidsforventning». Slik rustes man som formgivere og planleggere til å møte vårt komplekse samfunn som stadig avdekker sin egen historie, både i ord og jord.

Nøkkel til forståelse
En annen forsker som understreker betydningen av grundig, metodisk tilnærming til temaet, er Marlene Hauxner.4) I hennes bøker Fantasiens have og Med himlen som loft, finner man eksempel på en analyseform (tegning og lesning)5), som tydeliggjør hvilken betydning den historiske innsikt har for forståelsen av verket. Metoden består i å nærlese et verks oppbygning, tekstur og struktur, samt en kritisk lesning av den historiske kontekst det er blitt til i. Metoden gir landskapsarkitekten utvidet forståelse for det enkelte verk, og et grunnlag for en kritisk tolkning, både historisk, estetisk og funksjonelt. Ved å ta i bruk metoder som avdekker et steds historiske lag, får man også den innsikt som må til for å kunne behandle verket eller stedet med nødvendig respekt og forståelse.

– Hvem ellers?
Landskapsarkitektur er både humanistisk vitenskap og håndverk. Det er nødvendig å ha verktøy til å undersøke produktene av menneskelige tanker og handlinger, for å kunne videreføre dette arbeid. Det krever med andre ord teoretisk, metodisk og historisk kompetanse å bidra til samfunnsutviklingen, enten det er i stor eller liten målestokk. Situasjonen som landskapsarkitekt er således formidabel. Vi skal beherske en rekke krevende arbeidsoppgaver, gi form til alle slags anlegg, alt innen rammen av god samfunnsmessig forståelse. I tillegg skal vi ha fordypet historisk innsikt og kunne bruke metodikk og tolkningsverktøy som gartneren bruker spaden. I frustrasjon spurte jeg en bibliotekar om hvordan man kan forvente alt dette av oss?! Hans svar er ikke lett å argumentere mot: «Hvem skulle ellers gjøre det?»

Veien videre
Det er nylig blitt offentliggjort en undersøkelse utført gjennom et samarbeidsprosjekt mellom amerikanske og kanadiske landskapsarkitektorganisasjoner. Rapporten er å finne på hjemmesidene til American Society of Landscape Architects (ALSA).6) Undersøkelsen, kalt L.A. Body of Knowledge Study Rapport, bygger på 255 besvarte spørreskjema som tar opp spørsmålet om hva som skal være det sentrale innholdet av faget. Det vil si, hvilke elementer faget skal bygges opp av (fundamental body of knowledge), hvor viktig er de forskjellige elementene for helheten, og på hvilket stadium bør kunnskapen/kompetansen tilegnes? Undersøkelsen indikerer en bred enighet om at landskaps- (hagekunst-)historie tilegnet under utdannelsen (first degree program) er av stor betydning og viktighet for faget. Når det gjaldt evnen til å skape synteser og se sammenhenger mellom landskapsarkitektur og disipliner utenfor faget (fortsatt under temaet Landscape Architecture History and Criticism) ble det av 65 prosent av de spurte ansett som veldig viktig når man skulle ut i arbeidslivet.

Rapporten er omfattende og fortjener sin egen belysning. Men som en første(?) kommentar er den opplagt interessant i drøftingen om hva landskapsarkitektur skal bestå av, og hvilken kunnskap og kompetanse man forventer seg innenfor faget.

Det er innlysende at LA-studiet ikke kan gi den fulle historiske og teoretiske innsikt, og begrepet «ferdig utdannet» hører kanskje bedre hjemme på gravsteinen enn på eksamenspapirene. Men utdannelsen legger føringer for hva man anser som viktig i faget. Dette innlegget er en etterlysning av en intern og offentlig debatt om hvordan faget skal videreutvikles. På UMBs hjemmesider leser vi under fagbeskrivelsen at «De tre hovedpilarene i faget er kunnskap om og interesse for natur, form og mennesker. Omgivelsene former våre vaner, landskapsarkitekten former omgivelsene».7) I bildet av de tre hovedpilarer mangler det en fjerde, nemlig den som setter de andre i en kontekst. Og, ja, – omgivelsene former våre vaner og landskapsarkitekten former omgivelsene. Men landskapsarkitekten former også historien, og historien former landskapsarkitekten. Å forstå historien er å forstå seg selv. Innføring i teoretisk og historisk metode er inngangsnøkkelen til denne forståelsen.

Det tok i Norge 30 år å utvikle faget i tre spesialiserende retninger. Så spørs det da, om det vil gå nye 30 år før fagets utdanningsinstitusjoner vil vektlegge en grundig teoretisk-historisk forankring i faget?