Arkitektnytt

Ut fra innholdet i spalten vil en nemlig lett kunne få inntrykk av at sistnevnte har kritisert boka «Al Manakh», hvor Koolhaas er medforfatter, og som beskriver deler av Gulfens kulturhistorie. Imidlertid stemmer vel ikke det helt, for Davis er mest opptatt av å drøfte resultatene av en aktuell tendens med markedsstyrt og privatisert planlegging og drift av byer mer generelt, og har i den forbindelse bidratt med et kapittel om et Dubai bygget på sand, frykt og penger i den omtalte boka om de djevelske paradisene.

Mike Davis er trolig den mest oppegående, modige og konsekvente kritikeren av moderne byutvikling. Han skrev i fjor «Planet of Slums» (Verso, London 2006), som tok utgangspunkt i en verden som om 40 år vil ha innpå ti milliarder mennesker, og hvor så godt som hele befolkningsveksten har funnet sted i byer i land i Sør. Den blir en overbevisende og skremmende dokumentasjon av denne utviklingen og av de konsekvenser som fraværet av nasjonale og globale strategier for urbane reformer representerer.

Mangel på prioriteringer og plantiltak har manifestert seg ikke bare i uformelle og uverdige bosettinger for millioner av mennesker for det meste i storbyenes utkanter, men også som en direkte trussel mot nasjonalstaten, og, mer alvorlig, disse enorme slumstrøkene blir av mange utpekt som de mest sannsynlige krigssonene i framtida. Allerede ser vi hvordan motsetninger kommer til overflaten for eksempel i Bagdads Sadr City med paramilitær vold, og med en tiltakende og styrt lovløshet i Nairobis Mathare Valley. Hvordan de framtidige militante og blodige konfliktene – som en har sett flere tilløp til – vil arte seg innenfor rammene av Dubais gjennomsegregerte byplan, kan vi bare gjette oss til.

Årets bok om de fremmede bymiljøene er egentlig en artikkelsamling Davis har vært medredaktør for. Hovedgrepet i samlingen er at en i kontrast til en verden med økende urban fattigdom har valgt å trekke fram noen byer som framstår som en salig blanding av nesten ubegrenset konsum, sterk grad av segregering og store muligheter for sosial isolasjon og privat beskyttelse pakket inn i glorete monumental arkitektur, som oftest uten vanlige former for demokratisk styring og kontroll – men trolig med relativt klare forestillinger om resultatet fra by-eiernes side.

At nye Dubai, med sine krampeaktige ambisjoner om å ha alt det største og høyeste, får et fascistoid Disneyland-preg utført av fremmedarbeidere, er ikke hovedpoenget for Davis, han ser dette som ett av mange symptomer på det han oppfatter som den alvorlige og nærmest patologiske tilstanden denne byen – overlatt til markedskrefter og lovløshet – befinner seg i. Byen styres ifølge Davis av en mafia knyttet sammen av tomtespekulasjon, smugling, prostitusjon og narkotikahandel. Den blir frekventert av alt fra popstjerner og kjente fotballspillere, søkkrike arabere på jakt etter atspredelser de ikke finner hjemme, og til relativt ignorante vestlige turister på eksotisk utferd.

Dubai blir det moderne idealsamfunnet uten skatter og fagforeninger og med stor frihet fra regelverk og byråkrater til glede for initiativrike byutviklere, som dermed kan tilby enestående omgivelser i ulike «luksus-konsument paradiser» til de som kan betale for herlighetene. Byen blir stort sett planlagt og utformet av godt betalte vestlige fagfolk, og bygget og driftet av asiater på slavekontrakter som et totalt ikke-bærekraftig og gjennomført syntetisk tiltak. For mange – inklusive Davis – framstår byen som et nyliberalistisk mareritt.

Bør vi forholde oss til dette? spør Gromholt og reduserer på en måte byutvikling – ikke overraskende i en arkitekturspalte – til objektfiksert utforming, design og motepregete «freakshows» og unngår å nevne det som kanskje er det viktigste, nemlig bymiljø vesentlig som resultat av en rekke strategiske og strukturelle valg i tillegg til tunge og langsiktige investeringer. Det virker ikke som om hun tar stilling til fenomenet Dubai, men anbefaler leserne å «sjekke ut» en Koolhaas-forelesning hvor han reklamerer for det.

Arkitekter som elsker å snakke om kontekst, plukker uhemmet både eksempler og guruer uten særlige etterprøvbare referanser og som ofte kan virke helt irrelevante, nå skal vi tydeligvis la oss inspirere av den «galskap» Koolhaas finner hos oppdragsgivere tett knyttet til et udemokratisk og petro-basert mafiastyre. Disse trenger selvsagt også fagfolk til å få gjennomført sine ambisjoner, og arkitekter må gjerne for min del delta med mer og mindre veloverveide nummer i dette sirkuset, men vi bør kanskje være litt tilbakeholdne med å heroisere ferdighetene – både som utøvere og kommentatorer, spesielt når den faglige innsatsen bidrar til så alvorlige skjevfordelinger, så stor grad av sosial segregering og meget problematiske fysiske uttrykk og omgivelser som det angiverlig gjør i Dubai.

Ettersom et dusin andre bydannelser i tillegg til Dubai – fra Kabul, Kairo og til Medellin – pluss noen aktuelle tendenser blir inngående beskrevet i Davis' bok, er den også en nyttig påminnelse om at disse kapitalistiske utopiene på mange måter er så langt en kan komme fra våre – muligens noe urealistiske – politiske ambisjoner og øvelser mot en mer ressurs- og miljøvennlig utvikling, som riktignok ikke i særlig grad til nå har omfattet framtidige bymiljøer.