Arkitektnytt

«Urban Design»-begrepet er for mange knyttet til de postmoderne strømningene på 80-tallet. Krier og Rossi forklarte oss den europeiske by, Norsk Form ble etablert med fokus på «estetisk kvalitet i offentlige omgivelser» og Thomas Thiis-Evensen skrev «Byforming – forslag til estetiske retningslinjer for Oslo».

«Byforming» – som er det norske begrepet for Urban Design – er i likhet med annen fysisk planlegging et felt som i økende grad er blitt overlatt til private aktører og prosjektutviklere. Det offentliges rolle reduseres til saksbehandling og prosjektevaluering. Samtidig ser vi at byforming og de offentlige rommene kan gis oppmerksomhet og ressurser gjennom partnerskap mellom utbyggere og planmyndighetene. Konkurransen og prosjektarbeidet med «Byrom Bjørvika» er et godt eksempel på en slik strategi.

Objekter og starchitects
Å relansere Urban Design – feltet mellom arkitektur og planlegging, byrommene og livet mellom husene – kan ha sammenheng med det siste tiårs fokus på arkitekturobjekter og ikoner. The starchitects gir status, merkevareverdi og fyller byen med landemerker. Kritikere har påpekt at stjerner som OMA lager fascinerende enkeltobjekter og villaer, mens de urbane prosjektene med storskala bygg og byrom ikke fungerer. (Harvardprofessor Sarah Goldhagen f.eks. i «Kool Houses, Kold Cities» (American Prospect: http://www.prospect.org/- print/V13/11/goldhagen-s.html).

Hvis omgivelsesproduksjon inspirert av OMA-skolen gir dårligere byrom som resultat, kan konferansearrangørene ha et rekrutteringsgrunnlag for sin Nordic Urban Design Association.

«Crap town of the year»
Det engelske road-showet i Bergen gir en likevel mest en følelse av déjà-vu og flashbacks til norsk 80-tall. Til norske byformkampanjer med horror show av Morten Krogstad og kåringer av «Norges styggeste tettsted». Til statlige satsinger som «Trafikk, oppvekst og nærmiljø» (TON), «miljøprioritert gjennomkjøring» (MPG) og opprettelse av Norsk Form. Seminaret sparker inn åpne dører med sine engelske og amerikanske skrekkeksempler, samtidig som forbilder som Poundbury, «The Town that Charles built», ikke skaper den rette vekkelsesstemningen.
Fokuset blir i for stor grad på de observerbare utslagene i livsstil, fysisk form etc., mens de underliggende samfunnsmessige endringene ikke drøftes. Det ironiseres over vår tids fordervelighet, passiv livsstil og konsum, mens god Urban Design skal fri oss fra alt fra overvekt til fragmenterte bylandskap og bilbaserte kjøpesentre.

«Hvorfor er stedene vi bygger så forskjellige fra de vi liker?»
Vi liker sørlandsbyer i juli, Toscana om høsten og skulle gjerne hatt en villa innenfor Ring 2. Samtidig produserer vi omgivelser med en distinkt annen karakter. Det retoriske spørsmålet «Hvorfor er stedene vi bygger så forskjelleige fra de vi liker» er besnærende, og ble stilt som et argument for Urban Design og tilbakevending til klassiske stedsformingsprinsipper. De postmoderne eksemplene som er realisert – som Seaside og Celebration i Florida eller Port Grimaud i Sør-Frankrike – er kanskje bra feriesteder, men de bør, i likhet med Kardemomme by i Kristiansand, ikke forveksles med de rammene som vi ønsker omkring det 21. århundres sammensatte og flerkulturelle hverdagsliv.

Lærestykker fra Ebenezer Howard og Thatchers England
Nye arenaer for å diskutere problemstillinger knyttet til by, byliv og byutvikling har vært etterlyst og skal ønskes velkommen. Oslo har fått sitt «TAB»-arrangement hvor AHO, plan- og bygningsetaten og Norsk Form har den samme ambisjon om «tverrfaglig arena for arkitektur og byplanlegging».
NUDA-arrangementet i Bergen setter søkelyset på andre temaer enn de som har dominert urbanismefeltet de senere år. Konferansen var profesjonelt gjennomført og ga oss muligheter til å bli kjent med planredskap, arbeidsmetoder og strategier som uten tvil kan ha overføringsverdi til norsk virkelighet. England er både pionerlandet for romlig planlegging med sin Garden City-movement, og, fra Thatchers æra, den klareste eksponent for det markedsstyrte samfunn. Norge har mer til felles med planleggingens kår i England enn i land som Tyskland, Nederland og Sverige, som fortsatt har sterkere offentlig eierskap og sterkere vilje til planstyring i forhold til marked.

Vakre byrom og ambisiøs sjøfrontsatsing
Konferansen ble åpnet av byråd for byutvikling i Bergen, Lisbeth Iversen, med både konkrete eksempler på gode bergenske byrom og mer luftige mål og ambisjoner for Bergens utvikling. Sett fra «Fjordbyen Oslo» virket strategiene for området ved Damsgårdsundet imponerende. Transformasjonsområdet skal være mer enn en lønnsom byggetomt – det skal tjene hele byen. Det skal bidra til å utvikle kunnskapsbyen Bergen gjennom et senter for teknologi, barn og ungdom (Hydro har gått inn med 100 millioner kroner), utvikle energiteknologi for eksisterende og nye boliger, samtidig som de vil sikre sosial og etnisk diversitet. Konkurranse om ny gangbro er avholdt og skal gi bedre tilgjengelighet til bydelen fra sentrum. Kommunedelplan for hele indre havn står nå på trappene, med store utfordringer i møtet mellom moderne havnedrift og byutvikling.

Femårsplan for slagkraftig byplan-organisasjon
Initiativtager og stifter av Nordic Urban Design Association (NUDA), Håkon Iversen, presenterte målene for å etablere organisasjonen. Den skal være non profit-basert og ha formgivere i Norden som målgruppe. Organisasjonen skal utbre kunnskap om urban design, informere om internasjonale forbilder og trender og bidra til å øke etterspørselen etter god formgiving i by. Den skal med andre ord bidra til å skape oppdrag og etablere profesjonen. Påvirkning og nettverksbygging mot politikere og beslutningstakere i offentlig og privat sektor er en prioritert aktivitet. På sikt har NUDA ambisjoner om å drive forskning, være finansielt uavhengig og kunne opptre som en profesjonell partner for ulike aktører i byutvikling og planlegging. Iversen har satt opp ambisiøse mål og har i god gammel plantradisjon definert dem alle innenfor en femårsplan. Ambisjonene om å etablere en klarere profesjonsidentitet og etablere dette som studieretning, er allerede realisert ved Stavanger universitet med «bachelorstudium i byutvikling og urban design».

The Cities Design Forgot
Foredragsholderne holdt et høyt nivå, med poengterte og godt illustrerte presentasjoner. Robert Cowan, leder av Storbritannias «Urban Design Group», briljerte med et stand up-show med tørr engelsk humor, bitende ironi og frækk krøssklepping i bildene. Skylden for de framviste trøstesløse, engelske bybildene lå på udyktige formgivere, teknokratiske premissgivere (= trafikkingeniører) og grådige spekulanter. Han øynet en lysning gjennom det offentlige engasjementet for å høyne kvaliteten på arkitektur og omgivelser. Det stilles nå ikke bare tekniske krav, men også et «design statement» skal bidra til fokus, John Prescott har tatt ulike initiativer og CABE er opprettet, et offentlig organ for case studies, informasjon om boligområder, kulturbygg og offentlige rom. (Se CABEspace: «Find out how inspirational schemes can transform problematic areas into viable places»: http://cabe.org.uk/default.aspx?contentitemid=465 )
Cowan har skrevet en rekke bøker, bl.a. The Cities Design Forgot og The Connected City. I pausen stilte han opp for salg og signering av sitt siste verk: «The Dictionary of Urbanism» (www.urbanwords.info/). Boka er et forsøk på å gjøre de spesielle dialektene til ulike faggrupper innen byplan og arkitektur forståelig for andre, – og kanskje bidra til at de forstår hverandre bedre. «De rike språklige ressursene i urbanismens vokabular er der for at vi ikke skal fristes av tomme abstraksjoner og en steril fagsjargong.»

Merverdi gjennom design
Markedsføring av design bygger ofte på budskapet om at god design er lønnsomt, en brekkstang til miljøer som tradisjonelt er skeptiske til estetikk, kunst og andre myke verdier. Innlegget til Sherin Aminossehe fra HOK International (verdens største arkitekturpraksis i Building Designs 2006-ranking), viste hvordan prosjekter og nabolag som var kjennetegnet av høy kvalitet på arkitektur og offentlige rom oppnådde en langsiktig popularitet. I motsetning til stereotype miljøer fra 50/60-tallet som ikke var attraktive verken som bomiljøer eller næringsområder.

Suksesshistoriene fra nyere tid viste blant annet gjenerobring av «sloaps» og trafikkområder til plasser og gaterom for myke trafikanter. En rekke undersøkelser ble referert, fra MORI/CABE, som har gjennomført undersøkelser som gir empirisk grunnlag for å fastslå at områder som har inkorporert kvalitative aspekter som lekeplasser, trær etc., oppnår en høyere grunnverdi til CPTED, Crime Prevention Through Environmental Design, og undersøkelser som viser lavere blodtrykk ved «natural views» og høyere fysisk aktivitet ved tilgang på gode offentlige rom.

Nye planverktøy
Will Cousins fra David Lock Associates viste planredskap som kunne sikre de opprinnelige motivasjonene ved offentlig planlegging innenfor våre markedsstyrte og liberalistiske regimer. Målsettingen er å koble byfornyelse (regeneration) og byvekst gjennom overordnet plan. I et offentlig investeringsprogram er det satt av store ressurser til byutvikling i et 15–20-årsperspektiv for fire områder rundt London. Thames Gateway, Milton Keyes/South Midlands, Ashfords og Stansted er alle mindre attraktive områder, på tross av at de ligger i vekstområder Sør-England og Londonregionen ikke har maktet å tiltrekke seg investeringer til, og preges av forfall i bygningsmiljøer og høy arbeidsledighet. Det nyskapende – og kanskje med overføringsverdi til for eksempel Oslo Sjøfront vs. Groruddalen – er at konsulenten inngår et tosidig oppdrag med privat oppdragsgiver og investor, slik at det privatfinansierte prosjektet i en attraktiv nybyggingssone også finansierer planarbeid i en byfornyelsessone.

Tredimensjonal planlegging
Roger Evans vektla de tredimensjonale, romlige aspektene ved Urban Design. Kontoret arbeidet konsekvent med utvikling av prosjekter i fysiske modeller. Deretter blir de fotografert og gir en enkel, men effektiv visualiseringsmetode (ikke ulikt PLOT, selv om de søker storformer framfor tradisjonell typologi). I likhet med New Urbanist-oppskriften var prosjektene basert på finmasket bystruktur, tett/lav-typologi, blandet arealbruk i bygg og kvartaler osv. Design Guidelines skal sikre kvalitet, og byggherren oppnår en raskere saksbehandling ved å følge dem. Når det gjaldt material-kvalitet og tradisjonelt håndverk satte Evans sitt håp til polske håndverkere som fortsatt kjente steinleggingens edle kunst.

«Reclaim the streets!»
Annemarie De Boom fra Colin Buchanan & Partners tok opp Urban Design-bevegelsens kamp for «the return of the street». Modernismekritikken var tydelig, med referanser til Le Corbusiers holdning til den tradisjonelle gatetypologien: «Streets are an obsolete notion. There ought to be no such thing as streets, we have to create something to replace them.» Buchanan var mannen bak klassikeren «Traffic in Towns» in 1963, og kontoret arbeidet med en rekke planer som skulle bringe det offentlige rom tilbake til heder og verdighet, reddet fra veiingeniører, reklameskilt og annet søppel som ødelegger engelske gater. Men det er en kamp med dårlige odds ettersom «People are prepared to trade off their environment in return for more motorised accessibility».

«Hva skaper et suksessrikt sted?»
Lars Gemzøe fra Gehl Architects stilte retorisk spørsmålet: «Do we need public spaces anymore?» Han hevder at på tross av den virtuelle verdens suksess, er ikke behovet for å treffes ansikt til ansikt blitt mindre. Endrede livssituasjoner, husholdningsstørrelser, økt fritid osv. har skapt nye behov. Hans tese er at det er Bylivet som må være premiss for utforming av uterom og bygninger. Gjennom empiriske forsøk – tellinger av aktivitet over tid, kartlegging av arealbruk – kunne Gemzøe gi tallmessig belegg for sine teorier. Store endringer i livsstil og arealbruk har i hele den vestlige verden gitt sentrumsområder en renessanse. Gjennom strategisk satsing etter Gehls 12 bud kan forlatte downtowns revitaliseres og få gateliv, tidligere bare sett i middelhavslandenes byer. Budene gir fornuftige anbefalinger om sikkerhet mot biler og kriminalitet via komfort for gående og sittende, til materialmessig og utformingsmessig kvalitet. Han kom også med den mest eksplisitte kritikken av «ny-modernismen» fra Nederland, hvor han viste til OMAs manglende evne til å skape overbevisende rom omkring sine ikonografiske landemerker, for eksempel ved konserthuset i Porto.

Vakre gategulv – uten snø
I tillegg til nevnte innlegg ble også Space Syntax-metoden (www.spacesyntax.com/) og et norsk prosjekt for bygging av nytt tettsted i strandsonen (1:1 arkitekter) presentert. Robert Cowan sa innledningsvis at han ikke visste hvor mye vi ville lære av seminaret, men «at least it’s a day out of the office», og fra et kaotisk, slapsete Oslo var det unektelig hyggelig med en dag i vårlige bergensgater – som også viser at kvalitet og omsorg i gategulv, historiske gateløp og plasser gjør bylivet attraktivt!

Ettersom møtet først og fremst skulle være et vekkelsesmøte, var det naturlig nok ikke lagt opp til dialog eller diskusjon, det kan man jo håpe hjemmesiden etter hvert legger opp til: http://www.nuda.no/