Universell utforming; regler eller kreativitet?
Vietnamkrigen Jeg forstod ikke helt hva godt "Hjortejegeren" (1978) kunne bringe en lørdagskveld. Den ble funnet frem i min samboers DVD-samling for noen uker tilbake. Tortur i form av et kynisk pengespill med amerikanske fanger og russisk rulett som innsats, psykologisk terror gjennom kuler som ikke kommer, eller kommer, i et tilfeldighetens spill, blod som spruter i takt med pengegevinster, brutale tilrop og hysterisk latter i en testosterontett machostemning på sitt verste. Ikke mitt førstevalg akkurat for en ”hyggelig” filmkveld. Men, noe i meg ville, på tross; vi snakker universell utforming igjen, gjør vi ikke? Jo!
Inger-Marie Hølmebakk arbeider med en doktorgrad med tittel «Universell utforming i arkitektpraksis» på institutt for arkitektur, AHO. Har tidligere jobbet som praktiserende arkitekt i 18 år og var en av initativtakerne til etablering av det nordiske forskningsnettverket «Rom for alle».
Nullpunktet
Man må tilbake til nullpunktet, til det tidspunktet der kategorien vokste frem. I “Galskapens historie” (1961) argumenterer Michel Foucalt om det å virkelig forstå et ord, begrep eller et fenomen. Hvor kommer det amerikanske begrepet “universal design” fra? Gjentatte ganger har jeg referert til Vietnamkrigen i forbindelse med den historiske forklaring på fremveksten av begrepet ”universell utforming”.
Det var noen sekunder i en av de siste scenene som traff meg. Jeg mener det kan ha hatt med nullpunktet å gjøre. Under gravølet i en felles soldat-kamerats begravelse, da alt var mørkt og sorgtungt. De berører hverandre såvidt, ser på hverandre. Et øyeblikks nærhet. Der, ved siden av sin kone, som han hadde giftet seg med få dager før han dro i krigen, som hadde født deres første barn mens han var ute. Ved konen som hadde mistet stemme og tale-evne i sjokket over at mannen ikke kom tilbake. Nå var han her, igjen. Ved bordet, i kameratens gravøl, ved hennes side. Passet han kanskje inn, likevel?
Tannhjulsamfunn
Robert de Niro er en stjerne! Men aldri i noen rolle har han spilt en så inderlig helterolle som i nettopp denne filmen. Det er ikke nødvendigvis det synlig sterke som gjør inntrykk. Men styrken i å overhøre sin venns protester og med uanstrengt makt trille ham ut av hospitalet og det kjedelige bingospillet gjør ham til en flott og sterk mann.
Den fiktive historien om Steven Pushkov fra midten av 60-tallet bringer oss til nåtid og pågående diskusjon om strengere krav til tilgjengelighet og universell utforming. Norske myndigheter triller samfunnsplanleggere og byggebransje på uanstrengt De-Niro-vis inn i visjonen om et universelt utformet Norge innen 2025.
Jeg tror og mener vi er forbi det stadiet hvor noen overhode stiller spørsmål ved universell utformings rettmessighet som begrep. Det er noe selvsagt over den humanistiske tenkemåte når det gjelder å planlegge ut i fra perspektivet om inkludering og deltakelse for alle.
-Klart han passer inn! Vi er vel alle enige med Michael, som insisterer på at vennen skal leve livet sitt der han hører hjemme, sammen med konen, sønnen, vennene og resten av familien og nærmiljøet.
Eller er vi?
Ivrer vi for å finne nye og gode løsninger i tråd med antidiskrimineringsloven av 2009 og enda nyere norske standarder og byggeforskrifter? Eller klamrer vi oss til overgangsordningen så lenge det varer, før den bikker 1.juli 2011 og regelverket stirrer de prosjekterende i hvitøyet?
Fra ”Hjortejegeren” og begrepsopprinnelse er vi ved nåtiden og ”Pengene dine” på side 6 og 7 i Aftenpostens økonomibilag fredag 11.februar:
”Stuen blir mindre, …og små leiligheter blir flere hundre tusen kroner dyrere. Hvis man tar areal fra stua, kan det bety at den blir redusert fra 16 til 14,6m2 og man mister plassen til spisebord.”
Her handler det om konsekvenser av kravet om tilgjengelighet og diskusjonen om norske små leiligheter. -Man er gått for langt sier enkelte i kor med OBOS og Selvaag gruppen. Det koker ned både til det tørre og kjedelige nivået som heter penger og tall, men også til det som interesserer oss formgivere i større grad: (arkitektonisk-) kvalitet. Flere spør seg hvor rimelighetens grense befinner seg i denne pionertid innen utprøving av nye forskrifter.
Filt, papir og flasker
I samme reportasje etterlyser administrerende direktør Magnus Hvam i Skanska boliger en debatt om hvordan man kan få dette til:
”De minste leilighetene har kjøpere som er en sårbar gruppe, førstegangsetablerere og enslige. Dette må ikke bli en debatt der boligbransjen opptrer som bakstreverske og sutrete”
En spennende måte i å brøyte ny mark inn i fagfeltet universell utforming var å finne i byggehallen på AHO denne uken. Professor og praktiserende arkitekt Bente Kleven har ledet en workshop hvor man gjennom 8 ulike rom (inkl. 2 ramper) i 1:1 kunne få akustiske, taktile og sanselige romopplevelser.
Det er ikke nye forskrifter, nye norske standarder eller reglverk som har styrt kreativiteten i denne prosessen. Kravet om universell utforming har vært en klart formgenererende faktor i idéutviklingen for 2.års studentene. Akustikk er synliggjort som arkitektonisk kroppslig opplevelsesmessig virkemiddel særlig i de tekstiltunge dempede rom 1, 3 og 5, og taktilitetens iboende mulighet som dekorativt element kommer tydelig frem i filt- papir og glassflaskerom 3, 7 og 8.
Med universell utforming og myndighetenes fokus, står vi foran en spennende fase innen arkitektonisk eksperimentering. Statlige stimuleringsmidler satses på klokt vis til arkitektonisk testing og utvikling i 1:1, som i denne utstillingen.
Utstillingen setter fantasien i sving om hvilke muligheter som ligger i en utvidet forståelse og anvendelse både av det akustiske og taktile arkitektoniske element. En vandring gjennom utstillingen kan anbefales! Interessen har vært stor og det er nok ikke uten grunn at åpningstiden er forlenget med 2 uker, tom 3.mars.