Nyheter
Undervisning og praksis
På NTH/NTNU var det tidligere slik at omtrent en tredel av studentene ble tatt inn på studiet på annet enn karakterer. Innsendte arbeider, anbefalinger, og opp til nå opptaksprøver. Nå er det slutt på alt dette. På NTH/NTNU gjelder kun karakterer.
6. desember 2006
Før «de store opprørene» rundt 1970 var det slik på akademiet i København at halvparten av studentene hadde svennebrev som murer, tømrer eller snekker. På akademiet måtte svennene ta noen tilleggsfag. Det er sagt dette var med på holde et godt nivå på dansk arkitektur.
Diskusjonene kunne bli hete mellom de som kom fra gymnas og de med håndverksbakgrunn. Men alle fikk et jordnært forhold til arkitekturen. Bygninger var virkelige.
Opprinnelig måtte man ha 12 måneders praksis før man kunne begynne å studere arkitektur på NTH. Praksistiden ble stadig redusert og kom også til å innbefatte noen måneder på arkitektkontor.
Det blir sagt at forskjellen på NTNU og AHO er det teknisk/praktiske. Mer «kunstnerisk» i Oslo, mer praktisk i Trondheim.
Den vesentlige forskjellen, ut ifra min erfaring, er at i Trondheim arbeider studentene mer. De er på tegnesalene utover kvelden. I Oslo kan det se ut som om man har kontortid og forlater lokalene kl. 17.00.
For meg er det en forunderlig tanke at en noe mer teknisk-praktisk holdning skulle gjøre en mindre kunstnerisk. Har ofte sammenlignet arkitektyrket med å være musiker og billedkunstner. Kan man noe som har med faget å gjøre, har man større kunstnerisk frihet til å forme noe. En jazzpianist uten fingerferdighet kan ha mange ideer, men det blir umulig å virkeliggjøre dem. En maler som kan sine medier ut og inn – akryl, gouache, olje, akvarell – har flere muligheter for å kunne skape.
En arkitekt som kan faget, kan mer, og det gir muligheter for skaping. Kan man tro. Om det nødvendigvis betyr kunstnerisk frihet, og om den er nødvendig for å lage god arkitektur, er faktisk også et spørsmål.
I Canada er det to skoler som har det som kalles et coop-system. Jeg har undervist ved begge. Det betyr at studenten går inn og ut av studiet. Noen semester på universitetet, noen på arkitektkontor eller byggeplass. Studentene erfarte i hvilke sammenhenger de skulle praktisere, studietiden var ikke lengre, og ved studieslutt var gjelda mindre.
Da det ble opprettet en teknisk høgskole i Trondheim, sprakk arkitektforeningen. I lengre tid hadde man Trondhjems Arkitektforening og en forening for dem som ble ansatt ved NTH. Det ordnet seg etter hvert. Det er ikke nødvendigvis en lykke for en by å få arkitekturundervisning. Om jeg har forstått det rett, så var det ikke nødvendigvis en lykke for arkitektmiljøet i Bergen da man fikk arkitekturundervisning der.
Det er noe forunderlig med dette at undervisning blir noe i seg og for seg selv. En lukket verden. Som en selskapsklubb. En personlig historie: Undertegnede søkte en utlyst stilling på NTH. En slik alvorlig stilling kan koste noen tusenlapper å lage. Det drøyer med svar. På en restaurant sitter jeg og prater med en bekjent. Dekanus ved arkitektavdelingen kommer bort til bordet, lener seg frem. Sier intet. «Tja,» sier jeg, for å bryte tausheten, «jeg har søkt en stilling oppe hos der.» Dekanus retter seg opp, litt beruset, og brøler ut over lokalet: «– och du är inte kvalifiserad!» Det var det. Annet offisielt svar fikk jeg ikke. Annet etter en tid å få vite at jeg kunne hente søknadspapirene etter som stillingen var nedlagt.
Jeg nevner eksemplet fordi det sier noe om hvor isolert og uforskammet et miljø kan bli når det er lukket. (Jeg kom ingen vei med kritikk eller reaksjoner.)
I medisinerstudiet i Trondheim møter studentene pasienter allerede etter et par uker. Man får en forståelse, vil jeg tro, av hva hensikten er med det yrket man har valgt.
Så kan man tenke seg noe annet for arkitekturstudiet – at det i det hele tatt ikke finnes en arkitektskole. Ikke noe beskyttet miljø utenfor folkeskikken.
Man kan tenke seg det finnes i en by et miljø der man tar hånd om de som skal studere. Som ønsker å bli arkitekter. Miljøet finnes i dét som er de praktiserende og deres forening. Den foreningen kan – muligens – sammenlignes med et akademi der det er noen ansatte som har ansvar for noe som kan være de akademiske disipliner – arkitekturhistorie, kulturhistorie, grunnleggende tekniske ting. I Trondheim har man eksempelvis et byggforsk-ningsinstitutt man kan dra nytte av.
Min erfaring fra egen studietid er at man slett ikke behøver gå på skole for å lære seg å prosjektere. Til tider syntes det ganske bortkastet. Ikke minst fordi visse lærere var ridd av prestisje, fordommer, favorisering og forsvar av eget territorium. Spesielt så det ut til at det siste tok mye tid. For en som hadde sommerjobber på kontor praktisk talt hver sommer, var det mer å lære der.
Det som nå ser ut til å være ødeleggende, er denne lukkete skoleverdenen der tidsskriftenes bemerkelsesverdigheter gjør stort inntrykk. Før i tiden hadde sirkus og tivolier «freak-shows» – mannen med seks fingre, den skjeggete damen, verdens minste dverg. Det synes meg som om noe av den samtidige arkitekturen eksisterer innenfor det som er en slik verden av «freak-shows». Merkverdigheter aldri før sett. Tidsskrift-mat. Det blir slik fordi tidsskriftene skal ha stoff. Dette stoffet blir en del av det som er skoleverdenen.
Jeg skriver ganske bevisst skole-verdenen.
Da jeg selv for mange år siden underviste på NTH, var Erling Gjone en av de eldste professorene. Vi satt i kantina og diskuterte «dødsfrister». Absolutte frister. Da sa Gjone: «Vi må ikke glemme at de er studenter.»
Men må man være på et universitet for å være en student? Og må man være på et universitet for å lære bort noe?
Det er verdt å tenke på.
Diskusjonene kunne bli hete mellom de som kom fra gymnas og de med håndverksbakgrunn. Men alle fikk et jordnært forhold til arkitekturen. Bygninger var virkelige.
Opprinnelig måtte man ha 12 måneders praksis før man kunne begynne å studere arkitektur på NTH. Praksistiden ble stadig redusert og kom også til å innbefatte noen måneder på arkitektkontor.
Det blir sagt at forskjellen på NTNU og AHO er det teknisk/praktiske. Mer «kunstnerisk» i Oslo, mer praktisk i Trondheim.
Den vesentlige forskjellen, ut ifra min erfaring, er at i Trondheim arbeider studentene mer. De er på tegnesalene utover kvelden. I Oslo kan det se ut som om man har kontortid og forlater lokalene kl. 17.00.
For meg er det en forunderlig tanke at en noe mer teknisk-praktisk holdning skulle gjøre en mindre kunstnerisk. Har ofte sammenlignet arkitektyrket med å være musiker og billedkunstner. Kan man noe som har med faget å gjøre, har man større kunstnerisk frihet til å forme noe. En jazzpianist uten fingerferdighet kan ha mange ideer, men det blir umulig å virkeliggjøre dem. En maler som kan sine medier ut og inn – akryl, gouache, olje, akvarell – har flere muligheter for å kunne skape.
En arkitekt som kan faget, kan mer, og det gir muligheter for skaping. Kan man tro. Om det nødvendigvis betyr kunstnerisk frihet, og om den er nødvendig for å lage god arkitektur, er faktisk også et spørsmål.
I Canada er det to skoler som har det som kalles et coop-system. Jeg har undervist ved begge. Det betyr at studenten går inn og ut av studiet. Noen semester på universitetet, noen på arkitektkontor eller byggeplass. Studentene erfarte i hvilke sammenhenger de skulle praktisere, studietiden var ikke lengre, og ved studieslutt var gjelda mindre.
Da det ble opprettet en teknisk høgskole i Trondheim, sprakk arkitektforeningen. I lengre tid hadde man Trondhjems Arkitektforening og en forening for dem som ble ansatt ved NTH. Det ordnet seg etter hvert. Det er ikke nødvendigvis en lykke for en by å få arkitekturundervisning. Om jeg har forstått det rett, så var det ikke nødvendigvis en lykke for arkitektmiljøet i Bergen da man fikk arkitekturundervisning der.
Det er noe forunderlig med dette at undervisning blir noe i seg og for seg selv. En lukket verden. Som en selskapsklubb. En personlig historie: Undertegnede søkte en utlyst stilling på NTH. En slik alvorlig stilling kan koste noen tusenlapper å lage. Det drøyer med svar. På en restaurant sitter jeg og prater med en bekjent. Dekanus ved arkitektavdelingen kommer bort til bordet, lener seg frem. Sier intet. «Tja,» sier jeg, for å bryte tausheten, «jeg har søkt en stilling oppe hos der.» Dekanus retter seg opp, litt beruset, og brøler ut over lokalet: «– och du är inte kvalifiserad!» Det var det. Annet offisielt svar fikk jeg ikke. Annet etter en tid å få vite at jeg kunne hente søknadspapirene etter som stillingen var nedlagt.
Jeg nevner eksemplet fordi det sier noe om hvor isolert og uforskammet et miljø kan bli når det er lukket. (Jeg kom ingen vei med kritikk eller reaksjoner.)
I medisinerstudiet i Trondheim møter studentene pasienter allerede etter et par uker. Man får en forståelse, vil jeg tro, av hva hensikten er med det yrket man har valgt.
Så kan man tenke seg noe annet for arkitekturstudiet – at det i det hele tatt ikke finnes en arkitektskole. Ikke noe beskyttet miljø utenfor folkeskikken.
Man kan tenke seg det finnes i en by et miljø der man tar hånd om de som skal studere. Som ønsker å bli arkitekter. Miljøet finnes i dét som er de praktiserende og deres forening. Den foreningen kan – muligens – sammenlignes med et akademi der det er noen ansatte som har ansvar for noe som kan være de akademiske disipliner – arkitekturhistorie, kulturhistorie, grunnleggende tekniske ting. I Trondheim har man eksempelvis et byggforsk-ningsinstitutt man kan dra nytte av.
Min erfaring fra egen studietid er at man slett ikke behøver gå på skole for å lære seg å prosjektere. Til tider syntes det ganske bortkastet. Ikke minst fordi visse lærere var ridd av prestisje, fordommer, favorisering og forsvar av eget territorium. Spesielt så det ut til at det siste tok mye tid. For en som hadde sommerjobber på kontor praktisk talt hver sommer, var det mer å lære der.
Det som nå ser ut til å være ødeleggende, er denne lukkete skoleverdenen der tidsskriftenes bemerkelsesverdigheter gjør stort inntrykk. Før i tiden hadde sirkus og tivolier «freak-shows» – mannen med seks fingre, den skjeggete damen, verdens minste dverg. Det synes meg som om noe av den samtidige arkitekturen eksisterer innenfor det som er en slik verden av «freak-shows». Merkverdigheter aldri før sett. Tidsskrift-mat. Det blir slik fordi tidsskriftene skal ha stoff. Dette stoffet blir en del av det som er skoleverdenen.
Jeg skriver ganske bevisst skole-verdenen.
Da jeg selv for mange år siden underviste på NTH, var Erling Gjone en av de eldste professorene. Vi satt i kantina og diskuterte «dødsfrister». Absolutte frister. Da sa Gjone: «Vi må ikke glemme at de er studenter.»
Men må man være på et universitet for å være en student? Og må man være på et universitet for å lære bort noe?
Det er verdt å tenke på.
Ill.: Paul Irgens