Arkitektnytt

Det er hyggelig å få vite av sjefarkitekt Ragnhild Aslaksen at «han har en soleklar rett til å oppleve arkitekturen som han gjør». Så gjør man det, og tenker samtidig på det Aslaksen sier i et intervju i Arkitektnytt 16/05, at «arkitektene er kontraktsbundet til å tegne det de blir bedt om, og de ansatte fremstår som en veldig sterk brukergruppe».

Dette synes meg å være merkverdig, og krever en ganske annen og mer utførlig diskusjon om forhold mellom brukere, oppdragsgivere og arkitekter enn dette innlegg kan gjøre. Men det følgende berører noe av dette.

Laboratoriesenteret
Nå er det slik at kåna mi er overlege ved avdeling for medisinsk biokjemi. Avdelingen har nettopp flyttet inn i Laboratoriesenteret. Etter som hun har vært ansatt ved sykehuset i snart 15 år, kjenner den som skriver dette flere av de som har sitt virke i senteret, – leger, bioingeniører og administrativt personale. Jeg er ikke talsmann for noen av dem, og jeg har ikke gjort «undersøkelser». Men jeg møter folk, prater med dem, og det gjør sterkt inntrykk når man forstår at de som jobber der er oppgitt, ulykkelige, til dels rasende.

Sjefen for «patologen» – jeg kjenner ham ikke – der de blant annet foretar obduksjoner, tok deler av sin avdeling inn i det nye bygget, og flyttet umiddelbart tilbake der de kom fra. De hadde bedt om glatte gulv uten fuger og skikkelig sluk i obduksjonssalene. Fikk gulv med fuger, og, sier de, «sluk som en fontene».

Rommene kunne ikke brukes. Ca. En million kroner brukes på å rive opp gulvene. Jeg tror jeg hørte noen fnysende si de hadde sagt hvordan det måtte være, men ikke blitt hørt.
Man skal kunne ta seg en pause over alt i bygget. Man har det et travelt, man har stort ansvar, man står og går. Man må kunne hvile trette ben. Gitt en anledning, skal de som kan, sette seg ned. Møblene skal da være gode mot folk.

Valget av møbler er svært «arkitektisk» rettvinklet, svært trendy, forholder seg til tidsskrifter, og ikke til mennesker.

Det hvilerommet Aslaksen nevner er innredet av de ansatte selv, etter at sykehusdirektøren sa de kunne hive ut det nye og skaffe seg bedre møbler. Fra IKEA..

Det skal legges nytt gulv i kantinen i laboratoriesenteret ettersom det der er svært vanskelig å snakke sammen. Skal man ha et lunsjmøte, blir jeg fortalt, går man til en av gammelkantinene. Med medfølelse, eller innlevelse, eller empati, og litt intelligens, vet man at en kantine, i hvert fall på et sykehus, skal være et fredfullt sted med muligheter for samtaler. Phillip Starck-imitasjoner med stålpinneben på slipt betonggulv i et stort volum, er ikke et særlig omsorgsfullt og klokt valg.

Kvinne-barnsenteret
Det er også gjort andre forunderlige valg.
51 leger på Kvinne-barnsenteret skal sitte sammen i et kontorlandskap. De skal ha fortrolige samtaler med pasienter. Aha! Ikke bra. Så får man – selvfølgelig arkitektmessig – laget en glassboks for samtaler. Ikke helt bra. Så må man til med gardiner. Og deretter viser det seg at lydisolasjonen er ussel. Hva kommer man mon tro til nå å gjøre?

Har noen tatt hensyn til de som jobber der og som vet hvordan praksis og hverdag er?
I Kvinne-barnsenteret har man i de gynekologiske undersøkelsesrommene i1. etasje valgt å bruke store speilglassruter ut mot gaten. Som i et stormagasin. Man «redder» seg med tekstiler og folier. Men var det slik det skulle være? Hvor intelligent og/eller medfølende har man vært?
Man snakker om brukermedvirkning. Det er greitt om den finnes. Men det er altså også noe som heter intelligens og medfølelse. (Man skal være forsiktig med å si at folk ikke er intelligente. Det er værre enn å si man ikke har medfølelse).

Kunsten og utsmykningen
Det er mulig kunsten er vurdert av et utall komitéer, utvalg og juryer. Men det må være noe som har gått galt, og som er trist, for når man spør folk som jobber der om det er noe av det kunstnerisk utsmykkete som er til glede, så tenker man seg om, og svarer nei. Når det er slik, kanskje da også andre burde tenke seg om. 50 millioner til kunstnerisk utsmykning ved St. Olav er ganske mange penger.

Jeg skulle fremdeles ville ønske meg midler til å gå inn i prosessene for å se hvilke valg som er gjort på hvilke grunnlag. Så kunne man forhåpentligvis slippe å tenke på nepotisme.
Jeg tror at – også – kunstnere som arbeider med offentlige bygg og rom kunne arbeide med medfølelse/empati/intelligens og godhet i forhold til sine medmennesker, og ikke overveiende skjele til sin stand og rådende «trends og tendenser».

Liten oppsummering
Jeg har en gang før skrevet, tror jeg, men jeg skriver det gjerne en gang til, at arkitekturens vidunderlige frihet noen ganger ser ut til å være at det man tegner skal man ikke bruke selv.
Man skal være forsiktig med å løfte nesen, det kunne komme til å regne i den. På tysk heter det hochnäsigkeit, høynesethet. Så kan man like godt på norsk si arroganse.

Jeg undrer på om Helsebygg Midt-Norge med sin 100 ansatte er oppmerksom på hvor lite ansatte ved St. Olav opplever å ha blitt tatt med på råd, eller hvor mye rådene er tatt hensyn til, og hvor arrogante representanter for Helsebygg Midt-Norge oppleves å være? Jeg møter noen av de samme reaksjonene hos byggetekniske konsulenter her i Trondheim.

Det hender seg at oppdragsgivere med mange ansatte får sin egen kultur og der kun ser sin egen fortreffelighet. Det står i veien for noe som skal bli riktig og godt.

Jeg undres på om ikke denne byggeprosessen også representerer en arroganse som har vokst på seg i min egen stand. Slik det kan synes som om den mest publiserte delen av arkitektstanden har blitt en egen kultur som representerer en egen-fortreffelighet.

Boligområdet Pruitt Igo i St. Louis ble sprengt. Det ble av Charles Jencks flottesens sagt å være slutten på den moderne arkitekturen. (Det var tullprat og også et eksempel på yrkesarroganse).
Jeg undres på om ikke, kanskje er det bare et håp, at dette sykehusprosjektet kan komme til å representere slutten på dét i standen som har vokst seg arrogant. At det kan bety begynnelsen på slutten av arkitektur som noe man beundrer i tidsskrifter og deretter skal leve opp til. «So ein Ding müssen wir auch haben».

Man kan håpe at bygninger skulle kunne bli mer enn et ledd i «trends og tendenser», og at man kan rette seg opp fra datamaskinen, hvile hjernen, se ut i luften, tenke seg om og prate med folk, og høre på dem.
Det kan til tider, kanskje ofte, synes som om arkitekturen i dag er fanget i seg selv. Da blir det lite å skryte av. Egentlig.