Nyheter
Umenneskeligheten i arkitekturen
Skammelig er et begrep man ikke ofte leser eller hører om nå for tiden. Likevel kan «skam» muligens brukes om noen av de bygningene som i dag er mest omtalt. Årsakene til at man tenker på skam, er ikke umiddelbart forståelige, og sikker-ligen mer sammensatte enn hva det etterfølgende kan klargjøre.
6. desember 2005
Men. De bygninger som ofte blir rost, noen blir ikoner, kan se ut til å eksistere i sammenhenger som ikke er medmenneskelige, men som er nok i seg selv.
Det forløsende utgangspunktet for det som følger, er noen bygninger mange innen standen har latt seg imponere over, i min hjemby, Trondheim. Jeg skriver bevisst hjemby. Fordi man har et forhold til sin hjemby. Som man kan ha det til sin mor, sin far, til sin slekt og til sine venner.
I mellommenneskelige forhold kan det være noe som er umenneskelig, og noe som er menneskelig. Man kan trekke på skuldrene av formuleringen, le av den, se den som banal, og som naiv. Men slik er det. Noe er medmenneskelig, noe er umenneskelig. Noe er, lever, mennesker imellom, noe er seg selv nok.
Et godt ønskemål er at det gode som eksisterer mellom mennesker, også skal kunne eksistere mellom bygningene og menneskene. I sin hjemby blir man helt spesielt engasjert og opphisset når man ser at dette ikke er der. Man kan med like stor rett bli engasjert og opphisset over det som bygges andre steder i verden.
En venn sa, litt trøstende, når man var nedtrykt over tingenes tilstand, at nå er det ikke funksjonalisme mer. Hva er det så?
Funksjonalismen var, og er, mye den. Man lette etter en betegnelse, en merkelapp, da arkitekturen «beveget seg» gjennom jugend, futurisme, Sezession, Art Deco, og til «noe annet» som etter hvert fikk betegnelsen funksjonalisme. Noe som skulle være dekorløst og ha utgangspunkt i de funksjoner som skulle ha rom i bygningene. I dette lå det også, tror jeg, en medmenneskelighet. Hos noen.
I dag har dette blitt til «funkis», et uttrykk funksjonalismens pionerer avskydde. Det krevende i funksjonalismen har nå blitt uskyldigjort til noe eiendomsmeglere kan bruke som en stilbetegnelse og noe salgsfremmende.
Slik må det da muligens få lov til å være, i eiendomsmeglerens verden. Men i vår?
Noe som kan synes å være borte vekk i vår verden, arkitektenes, er medmenneskeligheten. Og nå kommer eksempelet.
Man bygger et nytt sykehus i Trondheim, og man har nylig flyttet inn i det laboratorietekniske senteret. At bygget langt fra er ferdig når flere hundre ansatte og studenter flytter inn, er én sak, som er alvorlig nok. Laboratorieingeniører har fått arbeidsuker som er 70 timer lange fordi rørpost ikke fungerer, datasystemet er «herpa», telefonsystemer virker ikke, unge menn løper i trapper og ut og inn av bygninger for å være rørpost. Man håper alt skal kunne være i orden til 1. februar. Det er bare muligens. Det er noe med Helsebygg Midt-Norge som ikke ser ut til å ha fungert som det burde og slik det var lovet.
Men min egentlige fortvilelse og frustrasjon er knyttet til det som er umenneskelig i visse deler av bygningene, det som er bestemt av arkitektene. Hverdagslige ting.
I inngangen til det laboratorietekniske senteret sitter tre personer som betjener en resepsjon og et sentralbord. De sitter i et åpent rom med sånn omtrent 12 m luft over seg. De fryser, de hører til tider ikke hva de selv eller andre sier, fordi det over dem er broer der det spesielt ved pausetider er mange trampende mennesker. I etasjene, i pauserommene, som også har enkle kjøkken, er sofaer som ganske uten tvil er laget av rettvinklet tegneredskap. Sittebenken er rettvinklet. Ryggen er rettvinklet. Her skulle de som har anstrengende nattevakter kunne ta seg en pause med sine verkende rygger og ben. Er det da flaut for dem som i mangel på innlevelse, funksjonell tenking, empati, medmenneskelighet har valgt disse møblene, at de møblene allerede etter 14 dager er kastet ut og de ansatte har fått tillatelse til å kjøpe andre møbler på IKEA? Er det flaut at i kantina er det vanskelig å snakke sammen fordi det der er et slipt betonggulv og stoler med stålben, med de lydene det skaper, i et rom der lyden ikke er dempet som resultat av de materialene som er valgt?
Så kan man kalle det hva man vil, – funksjonalisme, funkis, dekonstruktivisme, minimalisme. Det hjelper ikke, fordi det viktige er at det ikke er medmenneskelig.
Og tar man dét som utgangspunkt, så er det mye annet ved disse bygningene som er tatt i bruk, og som bygges, som er lite medmenneskelig.
Sånn i sin alminnelighet reagerer man på mangelen på menneskelig målestokk. Den medisinsk-tekniske bygningen som Per Knudsens kontor tegnet for noen år siden, står frem som en perle når man ser hva de andre bygningene blir. Kvinne-barn-senteret, der engstelige gravide kvinner kommer, eller foreldrene kommer med sitt lille syke barn i armkroken, har en inngang som skulle de ta imot kjemper fem meter høye. Ingen intimitet. Ingen vennlighet. Ingen omsorg. Men muligens arkitektonisk selvforherligelse. En av ingeniørene sa hun følte det som om hun hadde sitt virke i en visjon.
Ved pasienthotellet har man valgt å male inngangspartiet blodrødt. Alle vinduer i hotellrommene går ned til gulvet. Bak de vinduene er det medmennesker, tandre og engstelige, som enten skal opereres eller har blitt operert. De ønsker kanskje å trekke seg inn i noe svært privat.
Det er mye man kan komme inn på som gjør en både trist og opprørt. Trist både på vegne av dem som er pasienter, trist for dem som skal ha sitt virke der, og ikke minst trist fordi man synes å forstå at det ligger en mangel på medmenneskelighet hos dem som har ført frem disse bygningene.
Men det finnes konsepter. De blir viktige i seg selv. Skulle noen ville påta seg å presist definere hva et konsept er, så ville det være bra. For meg er konsept blitt kamuflasje og et «fy-ord» som blir snobbet brukt.
På engelsk har man et uttrykk som sier at «the proof is in the pudding». Man kan ha vidunderlige oppskrifter. Men er puddingen god, eller er den ikke til å leve med, det er spørsmålet.
Man har komiteer som velger utvalg som velger råd som velger kunstnere, og man velger en jury. Deretter kommer så kunst på veggene. Ved kreftavdelingens inngang har man valgt å sette opp en skulptur av Killi-Olsen. Skulpturen er en person som delvis ser ut til å gå i oppløsning, og «å ha mange sjuke boller festet til kroppen». Der er vel ikke kunstneren man burde gå i rette med; er det et bestillingsarbeid kunne man kanskje bebreide vedkommende at kunstverket ble slik akkurat der, men mest bebreide dem som i mangel på innlevelse har valgt den og plassert den der. Ser man på valget som en handling, så er den en temmelig lite medmenneskelig handling.
Jeg kan meget vel tenke meg å gå grundig gjennom St. Olavs Hospital og vurdere de kunstneriske utsmykningene, – hvordan man har valgt kunstnere og hva de enkelte delene har kostet. Det er for så vidt temmelig uinteressant hvordan prosessen frem mot den endelige utvelgelse har vært, fordi «the proof is in the pudding». Det som er der er ikke bra. Det er det viktige. Og de som har sitt daglige virke der, forundrer seg over hva som er valgt, og er både lei seg og opprørte. Det er da ikke passende å si at «de forstår seg ikke på det». I dag er det svært mange som forstår seg på kunst. Og da nytter det ikke å belære «dem» om konsepter og trender og desslike. Det er noe der, og det gleder svært få, om noen.
Jeg tror noe er aldeles fundamentalt galt ved hvordan kunsten i dag forholder seg til bygninger og medmennesker og offentlige oppdrag og offentlige midler. Jeg er heller ikke helt fri fra tanken om at det finnes et snev av nepotisme i de avgjørelser som er tatt. (Nepotisme f.eks. definert som «favoritisme basert på forbindelser, vennskap eller familiebånd». I motsetning til f.eks. utvelgelse basert på kvalitet, talent, ferdigheter, kunnskaper, innsikt osv..)
De resonnementene, vel også polemikken, som er skrevet her, kan meget vel gjelde andre bygg fra de siste årene. Da tenker jeg på både arkitekters og kunstneres medmenneskelighet.
Vi har på den såkalte branntomta i Nordre gate i Trondheim fått et nybygg som i mine øyne er temmelig mislykket. Utgangspunktet for denne negative reaksjonen er først og fremst mangelen på målestokk. Da råbygget sto der, skulle man kunne tro dette ville bli et bygg for noe/noen som er svært mye høyere enn mennesker. Nå er bygningen ganske snart ferdig og er som en vilt fremmed fugl i gate-bildet. Man kunne inderlig håpe den er på besøk og skal fly sin vei, men den gleden har man ikke.
Det er noe som er galt med idealene.
Jeg protesterte når man «før i tiden» sa at arkitekter bygget monumenter over seg selv. «En arkitekt skal være engasjert, arkitekten skal være et menneske og ikke en maskin som gir form og rom til gjøremål.» Nå er det svært mye vanskeligere å argumentere slik. Fordi det oftere og oftere synes å være slik at «man», «jeg», «meg», «denne arkitekten» ønsker å bli bemerket.
Det er slik det har blitt på mange områder. For noen i vår samtid er det nok «å være kjendis». Det blir en profesjon. For en arkitekt og bygningen kan det synes som om det vesentlige kan være å bli omtalt. Tidsskriftene behøver sin «oppslag», og noen og noe blir oppslaget. Det er svært synd. For i alt dette blir medmenneskeligheten borte. «Våre» gjøremål, arkitektenes gjøremål, blir kun «våre». For hverandre og noe i seg selv. I sin verden. Ikke for medmenneskene.
Det forløsende utgangspunktet for det som følger, er noen bygninger mange innen standen har latt seg imponere over, i min hjemby, Trondheim. Jeg skriver bevisst hjemby. Fordi man har et forhold til sin hjemby. Som man kan ha det til sin mor, sin far, til sin slekt og til sine venner.
I mellommenneskelige forhold kan det være noe som er umenneskelig, og noe som er menneskelig. Man kan trekke på skuldrene av formuleringen, le av den, se den som banal, og som naiv. Men slik er det. Noe er medmenneskelig, noe er umenneskelig. Noe er, lever, mennesker imellom, noe er seg selv nok.
Et godt ønskemål er at det gode som eksisterer mellom mennesker, også skal kunne eksistere mellom bygningene og menneskene. I sin hjemby blir man helt spesielt engasjert og opphisset når man ser at dette ikke er der. Man kan med like stor rett bli engasjert og opphisset over det som bygges andre steder i verden.
En venn sa, litt trøstende, når man var nedtrykt over tingenes tilstand, at nå er det ikke funksjonalisme mer. Hva er det så?
Funksjonalismen var, og er, mye den. Man lette etter en betegnelse, en merkelapp, da arkitekturen «beveget seg» gjennom jugend, futurisme, Sezession, Art Deco, og til «noe annet» som etter hvert fikk betegnelsen funksjonalisme. Noe som skulle være dekorløst og ha utgangspunkt i de funksjoner som skulle ha rom i bygningene. I dette lå det også, tror jeg, en medmenneskelighet. Hos noen.
I dag har dette blitt til «funkis», et uttrykk funksjonalismens pionerer avskydde. Det krevende i funksjonalismen har nå blitt uskyldigjort til noe eiendomsmeglere kan bruke som en stilbetegnelse og noe salgsfremmende.
Slik må det da muligens få lov til å være, i eiendomsmeglerens verden. Men i vår?
Noe som kan synes å være borte vekk i vår verden, arkitektenes, er medmenneskeligheten. Og nå kommer eksempelet.
Man bygger et nytt sykehus i Trondheim, og man har nylig flyttet inn i det laboratorietekniske senteret. At bygget langt fra er ferdig når flere hundre ansatte og studenter flytter inn, er én sak, som er alvorlig nok. Laboratorieingeniører har fått arbeidsuker som er 70 timer lange fordi rørpost ikke fungerer, datasystemet er «herpa», telefonsystemer virker ikke, unge menn løper i trapper og ut og inn av bygninger for å være rørpost. Man håper alt skal kunne være i orden til 1. februar. Det er bare muligens. Det er noe med Helsebygg Midt-Norge som ikke ser ut til å ha fungert som det burde og slik det var lovet.
Men min egentlige fortvilelse og frustrasjon er knyttet til det som er umenneskelig i visse deler av bygningene, det som er bestemt av arkitektene. Hverdagslige ting.
I inngangen til det laboratorietekniske senteret sitter tre personer som betjener en resepsjon og et sentralbord. De sitter i et åpent rom med sånn omtrent 12 m luft over seg. De fryser, de hører til tider ikke hva de selv eller andre sier, fordi det over dem er broer der det spesielt ved pausetider er mange trampende mennesker. I etasjene, i pauserommene, som også har enkle kjøkken, er sofaer som ganske uten tvil er laget av rettvinklet tegneredskap. Sittebenken er rettvinklet. Ryggen er rettvinklet. Her skulle de som har anstrengende nattevakter kunne ta seg en pause med sine verkende rygger og ben. Er det da flaut for dem som i mangel på innlevelse, funksjonell tenking, empati, medmenneskelighet har valgt disse møblene, at de møblene allerede etter 14 dager er kastet ut og de ansatte har fått tillatelse til å kjøpe andre møbler på IKEA? Er det flaut at i kantina er det vanskelig å snakke sammen fordi det der er et slipt betonggulv og stoler med stålben, med de lydene det skaper, i et rom der lyden ikke er dempet som resultat av de materialene som er valgt?
Så kan man kalle det hva man vil, – funksjonalisme, funkis, dekonstruktivisme, minimalisme. Det hjelper ikke, fordi det viktige er at det ikke er medmenneskelig.
Og tar man dét som utgangspunkt, så er det mye annet ved disse bygningene som er tatt i bruk, og som bygges, som er lite medmenneskelig.
Sånn i sin alminnelighet reagerer man på mangelen på menneskelig målestokk. Den medisinsk-tekniske bygningen som Per Knudsens kontor tegnet for noen år siden, står frem som en perle når man ser hva de andre bygningene blir. Kvinne-barn-senteret, der engstelige gravide kvinner kommer, eller foreldrene kommer med sitt lille syke barn i armkroken, har en inngang som skulle de ta imot kjemper fem meter høye. Ingen intimitet. Ingen vennlighet. Ingen omsorg. Men muligens arkitektonisk selvforherligelse. En av ingeniørene sa hun følte det som om hun hadde sitt virke i en visjon.
Ved pasienthotellet har man valgt å male inngangspartiet blodrødt. Alle vinduer i hotellrommene går ned til gulvet. Bak de vinduene er det medmennesker, tandre og engstelige, som enten skal opereres eller har blitt operert. De ønsker kanskje å trekke seg inn i noe svært privat.
Det er mye man kan komme inn på som gjør en både trist og opprørt. Trist både på vegne av dem som er pasienter, trist for dem som skal ha sitt virke der, og ikke minst trist fordi man synes å forstå at det ligger en mangel på medmenneskelighet hos dem som har ført frem disse bygningene.
Men det finnes konsepter. De blir viktige i seg selv. Skulle noen ville påta seg å presist definere hva et konsept er, så ville det være bra. For meg er konsept blitt kamuflasje og et «fy-ord» som blir snobbet brukt.
På engelsk har man et uttrykk som sier at «the proof is in the pudding». Man kan ha vidunderlige oppskrifter. Men er puddingen god, eller er den ikke til å leve med, det er spørsmålet.
Man har komiteer som velger utvalg som velger råd som velger kunstnere, og man velger en jury. Deretter kommer så kunst på veggene. Ved kreftavdelingens inngang har man valgt å sette opp en skulptur av Killi-Olsen. Skulpturen er en person som delvis ser ut til å gå i oppløsning, og «å ha mange sjuke boller festet til kroppen». Der er vel ikke kunstneren man burde gå i rette med; er det et bestillingsarbeid kunne man kanskje bebreide vedkommende at kunstverket ble slik akkurat der, men mest bebreide dem som i mangel på innlevelse har valgt den og plassert den der. Ser man på valget som en handling, så er den en temmelig lite medmenneskelig handling.
Jeg kan meget vel tenke meg å gå grundig gjennom St. Olavs Hospital og vurdere de kunstneriske utsmykningene, – hvordan man har valgt kunstnere og hva de enkelte delene har kostet. Det er for så vidt temmelig uinteressant hvordan prosessen frem mot den endelige utvelgelse har vært, fordi «the proof is in the pudding». Det som er der er ikke bra. Det er det viktige. Og de som har sitt daglige virke der, forundrer seg over hva som er valgt, og er både lei seg og opprørte. Det er da ikke passende å si at «de forstår seg ikke på det». I dag er det svært mange som forstår seg på kunst. Og da nytter det ikke å belære «dem» om konsepter og trender og desslike. Det er noe der, og det gleder svært få, om noen.
Jeg tror noe er aldeles fundamentalt galt ved hvordan kunsten i dag forholder seg til bygninger og medmennesker og offentlige oppdrag og offentlige midler. Jeg er heller ikke helt fri fra tanken om at det finnes et snev av nepotisme i de avgjørelser som er tatt. (Nepotisme f.eks. definert som «favoritisme basert på forbindelser, vennskap eller familiebånd». I motsetning til f.eks. utvelgelse basert på kvalitet, talent, ferdigheter, kunnskaper, innsikt osv..)
De resonnementene, vel også polemikken, som er skrevet her, kan meget vel gjelde andre bygg fra de siste årene. Da tenker jeg på både arkitekters og kunstneres medmenneskelighet.
Vi har på den såkalte branntomta i Nordre gate i Trondheim fått et nybygg som i mine øyne er temmelig mislykket. Utgangspunktet for denne negative reaksjonen er først og fremst mangelen på målestokk. Da råbygget sto der, skulle man kunne tro dette ville bli et bygg for noe/noen som er svært mye høyere enn mennesker. Nå er bygningen ganske snart ferdig og er som en vilt fremmed fugl i gate-bildet. Man kunne inderlig håpe den er på besøk og skal fly sin vei, men den gleden har man ikke.
Det er noe som er galt med idealene.
Jeg protesterte når man «før i tiden» sa at arkitekter bygget monumenter over seg selv. «En arkitekt skal være engasjert, arkitekten skal være et menneske og ikke en maskin som gir form og rom til gjøremål.» Nå er det svært mye vanskeligere å argumentere slik. Fordi det oftere og oftere synes å være slik at «man», «jeg», «meg», «denne arkitekten» ønsker å bli bemerket.
Det er slik det har blitt på mange områder. For noen i vår samtid er det nok «å være kjendis». Det blir en profesjon. For en arkitekt og bygningen kan det synes som om det vesentlige kan være å bli omtalt. Tidsskriftene behøver sin «oppslag», og noen og noe blir oppslaget. Det er svært synd. For i alt dette blir medmenneskeligheten borte. «Våre» gjøremål, arkitektenes gjøremål, blir kun «våre». For hverandre og noe i seg selv. I sin verden. Ikke for medmenneskene.