Nyheter
Umenneskelig arkitektur
Paul Irgens, berører i sitt innlegg i forrige nummer av Arkitektnytt en høyst relevant diskusjon vi arkitekter er forpliktet til å holde levende – hva er menneskelig arkitektur? Beveger arkitektstanden seg bort fra menneskene vi skal lage rom for, og dyrker interne idealer som ikke bidrar til å skape gode opplevelser og vilkår for brukerne av bygget?
14. desember 2005
Arkitekturen i det nye universitetssykehuset i Trondheim får i denne sammenheng hard kritikk, og enkeltområder og elementer fremstilles som svært umenneskelige, både med hensyn til funksjonalitet og uttrykk.
Vår intensjon har vært den motsatte. Uten å frata Irgens hans soleklare rett til å oppleve arkitekturen som han gjør, vil jeg kommentere noen av områdene han nevner.
Laboratoriesenteret består av kliniske laboratorier (analyser av prøver fra sykehuset) og forskningslaboratorier samt en stor andel undervisningsrom for universitetet. Senteret har derfor en høy andel studenter og unge mennesker. Arkitekturen i noen deler av bygget søker å møte denne gruppen, og er mer rå og eksperimenterende enn det som er fremtredende i de øvrige sykehusbyggene. Mangfold, og variasjon i uttrykk mellom de ulike sentrene, har vært ønsket, og er en del av strategien for å kunne møte mennesker med ulik bakgrunn og preferanser i det nye sykehuset.
Det er kun ett vaktrom for døgnpersonell på senteret, og dette er utstyrt med regulerbare hvilestoler med tilhørende skamler som ansatte har uttrykt stor tilfredshet med. Pauserommene det refereres til (der man ifølge Irgens trenger å hvile ut etter harde nattevakter) er altså planlagt for laboratorieansatte i alminnelig dagdrift.
Laboratoriesenteret har kun to områder som mottar brukere (pasienter og pårørende); blodbankens tapperom, der blodgivere gir blod, og et bårekapell. Blodbankens tapperom er i tråd med intensjonene for «offentlige» pasientområder i sykehuset for øvrig utført med gulv og fast innredning i tre, og har utsmykkede glasspaneler for å hindre innsyn fra gaten.
Inngangspartiet i Kvinne-barn-senteret betegnes som skapt for fem meter høye mennesker på grunn av sin store takhøyde, og generell mangel på intimitet og medmenneskelighet.
Et generelt trekk ved alle senter er at vi møtes med store luftlige rom med gjennomsyn ut til gårdshagene og gløtt inn til funksjonene oppover i bygget. Dette er ment som et nødvendig supplement og tilskudd til byggenes øvrige områder, som består av mange små rom, de fleste mellom 10 og 20 m². Graden av intimitet varierer derfor sterkt i de ulike delene av sykehuset, der hvert senter i gjennomsnitt er på ca 30 000 m².
Vinduer i pasientrom (Hotell st. Olav og Nevrosenteret) som går helt til gulv, nevnes som en hindring for privatlivet. Vinduene vender ut mot gate eller gårdsrom, i de fleste tilfeller uten gjenboere, og er utformet slik at pasienten kan se ned fra sengen. Det virker i denne sammenheng pussig å ikke nevne at vinduet står i et enerom, når pasientens behov for privatliv diskuteres.
På pasienthotellet går vinduene ned til ca. 30 cm over gulv, er to-fløyet innadslående med et utvendig rekkverk, utstyrt med innvendig gardin og manuell styrbar (horisontalt bevegelig) utvendig solavskjerming, slik at pasienten kan ligge eller sitte på innsiden, ha mulighet for å se ut og kunne åpne eller skjerme mot verden utenfor etter eget behov.
Utsmykkingsprosjektet er organisert etter mønster fra Utsmykkingsfondet for offentlige bygg, med oppnevnte kunstneriske konsulenter og deltakelse fra ansatte og brukere i utsmykkingskomiteene. Det har vært flere konkurranser, åpne og begrensede, for utsmykking av bygninger og uterom.
Skulpturen av Killi Olsen, som det refereres til, er gitt som gave til sykehuset under 100-årsjubileet og er ikke del av utsmykkingsprosjektet. Det gamle Kreftbygget skal inngå i det nye Gastrosenteret, som først bygges i fase 2, og skulpturen vil bli flyttet til et mer egnet sted i forbindelse med etablering av uteområdene der. Jeg stiller gjerne opp for Irgens og andre interesserte til omvisning av utsmykkingene i de nye sykehusbyggene, der vi har søkt å treffe både funksjon og bruker etter beste evne.
Trondhjems Arkitektforening har dette semesteret gjennomført åpne omvisninger på både Laboratoriesenteret og Kvinne-barn-senteret med stort oppmøte. Jeg vil derfor oppfordre også andre arkitekter til å komme med innspill. Dette er viktige tilbakemeldinger å få for oss som søker å skape gode arkitektoniske rammer for pasienter og sykehusdrift.
Vår intensjon har vært den motsatte. Uten å frata Irgens hans soleklare rett til å oppleve arkitekturen som han gjør, vil jeg kommentere noen av områdene han nevner.
Laboratoriesenteret består av kliniske laboratorier (analyser av prøver fra sykehuset) og forskningslaboratorier samt en stor andel undervisningsrom for universitetet. Senteret har derfor en høy andel studenter og unge mennesker. Arkitekturen i noen deler av bygget søker å møte denne gruppen, og er mer rå og eksperimenterende enn det som er fremtredende i de øvrige sykehusbyggene. Mangfold, og variasjon i uttrykk mellom de ulike sentrene, har vært ønsket, og er en del av strategien for å kunne møte mennesker med ulik bakgrunn og preferanser i det nye sykehuset.
Det er kun ett vaktrom for døgnpersonell på senteret, og dette er utstyrt med regulerbare hvilestoler med tilhørende skamler som ansatte har uttrykt stor tilfredshet med. Pauserommene det refereres til (der man ifølge Irgens trenger å hvile ut etter harde nattevakter) er altså planlagt for laboratorieansatte i alminnelig dagdrift.
Laboratoriesenteret har kun to områder som mottar brukere (pasienter og pårørende); blodbankens tapperom, der blodgivere gir blod, og et bårekapell. Blodbankens tapperom er i tråd med intensjonene for «offentlige» pasientområder i sykehuset for øvrig utført med gulv og fast innredning i tre, og har utsmykkede glasspaneler for å hindre innsyn fra gaten.
Inngangspartiet i Kvinne-barn-senteret betegnes som skapt for fem meter høye mennesker på grunn av sin store takhøyde, og generell mangel på intimitet og medmenneskelighet.
Et generelt trekk ved alle senter er at vi møtes med store luftlige rom med gjennomsyn ut til gårdshagene og gløtt inn til funksjonene oppover i bygget. Dette er ment som et nødvendig supplement og tilskudd til byggenes øvrige områder, som består av mange små rom, de fleste mellom 10 og 20 m². Graden av intimitet varierer derfor sterkt i de ulike delene av sykehuset, der hvert senter i gjennomsnitt er på ca 30 000 m².
Vinduer i pasientrom (Hotell st. Olav og Nevrosenteret) som går helt til gulv, nevnes som en hindring for privatlivet. Vinduene vender ut mot gate eller gårdsrom, i de fleste tilfeller uten gjenboere, og er utformet slik at pasienten kan se ned fra sengen. Det virker i denne sammenheng pussig å ikke nevne at vinduet står i et enerom, når pasientens behov for privatliv diskuteres.
På pasienthotellet går vinduene ned til ca. 30 cm over gulv, er to-fløyet innadslående med et utvendig rekkverk, utstyrt med innvendig gardin og manuell styrbar (horisontalt bevegelig) utvendig solavskjerming, slik at pasienten kan ligge eller sitte på innsiden, ha mulighet for å se ut og kunne åpne eller skjerme mot verden utenfor etter eget behov.
Utsmykkingsprosjektet er organisert etter mønster fra Utsmykkingsfondet for offentlige bygg, med oppnevnte kunstneriske konsulenter og deltakelse fra ansatte og brukere i utsmykkingskomiteene. Det har vært flere konkurranser, åpne og begrensede, for utsmykking av bygninger og uterom.
Skulpturen av Killi Olsen, som det refereres til, er gitt som gave til sykehuset under 100-årsjubileet og er ikke del av utsmykkingsprosjektet. Det gamle Kreftbygget skal inngå i det nye Gastrosenteret, som først bygges i fase 2, og skulpturen vil bli flyttet til et mer egnet sted i forbindelse med etablering av uteområdene der. Jeg stiller gjerne opp for Irgens og andre interesserte til omvisning av utsmykkingene i de nye sykehusbyggene, der vi har søkt å treffe både funksjon og bruker etter beste evne.
Trondhjems Arkitektforening har dette semesteret gjennomført åpne omvisninger på både Laboratoriesenteret og Kvinne-barn-senteret med stort oppmøte. Jeg vil derfor oppfordre også andre arkitekter til å komme med innspill. Dette er viktige tilbakemeldinger å få for oss som søker å skape gode arkitektoniske rammer for pasienter og sykehusdrift.