Arkitektnytt

 I et åpent brev til Olje- og energidepartementet (OED) uttrykker NLAs styre bekymring for hvordan planlagte kraftlinjer vil berøre det vestnorske fjordlandskapet. Det vises til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sitt vedtak om å gi Statnett konsesjon til å bygge 420-kV kraftlinje fra Sogndal til Ørskog og fra Sima til Samnanger i Hardanger. NLA-styret kommenterer først og fremst «dårlig samarbeid mellom forvaltningsnivåene», men kritikken rettes også blant annet mot manglende landskapsfaglig kompetanse på bestillersiden ved utgreiing av kraftlinjene.

I et åpent skriv til NLA, ved president Anne Bertine Fagerheim, protesteres det mot innholdet i brevet til OED. Det er undertegnet av seks av foreningens medlemmer, som alle har vært fagutredere i kraftledningssaker. (Begge brevene står på debattsidene, side 18 og 19. Red.anm.)

– Styret opptrer useriøst

Arkitektnytt har vært i kontakt med landskapsarkitekt MNLA Aase Skaug, som sammen med Einar Berg, Kathrine Lone Bjørnstad, Christine Gjermo, Nina Rieck og Alf Haukeland står bak protestbrevet.
– Det er viktig for oss å få frem at ikke alle av foreningens medlemmer står inne for NLAs brev til OED, forteller hun. Skaug mener uenighetene omkring OED-brevet gir signaler om at styret opptrer useriøst og at dette rammer både stand og forening.

Fagerheim forteller til Arkitektnytt at uttalelsen i brevet til OED forholder seg til et overordnet nivå, og at protestbrevet baserer sin kritikk på andre forutsetninger. Visepresident Bård Magnus Fauske påpeker at utspillet hadde fokus på et fagpolitisk nivå, med intensjon om å komme med en faglig ytring.
– Vi retter vår kritikk mot mangelen på kommunikasjon mellom statlige aktører, forklarer Fauske, og presiserer at brevet til OED således ikke var et innlegg mot luftspenn, men mot bakgrunnen for det.

Bør det menes offentlig?

NLAs medlemmer ble ikke varslet om styrets utspill mot OED i forkant. Ifølge Fauske tilsier deres erfaring at det generelt er liten respons å hente ved slike henvendelser. Han innrømmer imidlertid at styret med fordel kunne orientert medlemmene om akkurat dette utspillet på forhånd. Fagerheim fastholder imidlertid at styret må kunne uttale seg, uten først å ha forhørt seg med medlemmene.

– Hvem er vi, dersom ikke styret kan ytre seg?, spør hun, men påpeker samtidig viktigheten av at NLAs styre er i takt med medlemmene. Skaug er enig i at NLA-styret både kan og bør mene noe i det offentlige rom, men understreker at det må gjøres på en faglig kvalifisert og godt underbygd måte.

Hva vil vi med NLA?

Etter en tilsvarende historie i Danmark, besluttet Danske Landskapsarkitekter at ingen debattinnlegg i offentlige medier skulle signeres foreningen, men kun undertegnes av enkeltmedlemmer. Fagerheim mener at det må drøftes om dette er en praksis NLA skal følge. Hun anser imidlertid ikke diskusjon som problematisk.

– Jeg er ikke redd for uenighet. Vi må ha diskusjoner internt og mene noe eksternt, sier hun.
Dette er i samsvar med foreningens virksomhetsplan, der det heter at NLA skal være mer synlig utad. Kan imidlertid medlemmer ytre seg når de har faglige synspunkter, selv om disse motstrider meningene i eget styre, eller i dette tilfellet omvendt?

– Konsensus kan ikke forventes og er heller ikke alltid ønskelig, mener Skaug, og legger til at det bør være høyt under taket og at det er positivt at uenigheten synliggjøres.