Nyheter
Tyngdeloven
Da jeg var ung og dum på en annen måte enn nå, hadde jeg noen optimistiske ideer om hvordan man kunne omgå tyngdeloven. Jeg ble heldigvis satt på sporet av en klok bygningsingeniør. Han lærte meg noe som jeg ikke hadde oppfattet ved flere års opphold på teknisk høgskole. «Lasten går der hvor den kommer frem,» var hans enkle budskap.
10. september 2002
Når jeg ser på tv-reportasjene fra flomkatastrofene i Europa, lurer jeg på om soldater og frivillige som fyller sandsekker og bygger diker, og alle myndigheter som administrerer styrkene, tenker over en tilsvarende skrekkelig egenskap hos vannet. Det renner der det kommer fram. Og fremfor alt lurer jeg på hvordan de tenker de som bor nedenfor. De vet at vannet kommer. De kan regne ut når og hvor mye. De forbereder seg med sand og sekker, soldater og frivillige. Alltid bor noen nedenfor, som regel stadig flere, inntil elven når havet. Og der blir alt nesten som før. Havet stiger bare litt, og veldig langsomt.
De som bor nedenfor ber aldri de som bor ovenfor om å være så inderlig snille å holde opp med sandsekker og diker og pumper. Naturligvis, det ville vært nytteløst. Alle vil berge mest mulig av seg og sitt. Men det er likevel til å undres over at de som bor nedenfor ikke gir fra seg så mye som et pip av ergrelse over at de som bor ovenfor greier å temme vannmassene, med desto større katastrofale følger for dem som bor nedenfor. For det må jo være sånn at jo mindre som blir oversvømmet ovenfor, jo mer vann kommer fortere til dem som er nedenfor. Jo flere diker og pumper, jo fortere renner vannet der hvor det kommer frem, nemlig mellom dikene. Man kunne tenke seg at begeistrete hurrarop ville runge fra alle som bor nedenfor hvis et dike brast og milliarder av liter flommet innover by og land ovenfor, og dermed sparte dem som bor nedenfor for det meste av det vannet, eller i det minste ga en bekvem utsettelse.
Alt dette fyller meg med undring. Altså ikke at det skjer, men at ingen bebreider hverandre. Ikke et vondt ord faller mot myndigheter og politikere, som ellers får skylden for det meste. Tvert om, alle finner sammen i bebreidelser rettet mot været. Aldri mot dem som bor ovenfor, eller mot dem som har lagt forholdene så greit til rette for at vannet skal komme frem.
For naturligvis er dette spørsmål om hvor langt det lokale selvstyre skal gå inn på områder hvor nasjonale interesser skal ivaretas. Ikke bare når det gjelder diker og pumper i den konkrete nødsituasjon, men i planlegging og omdanning av landskap. Stadig større drenerte arealer og stadig mer land under asfalt ovenfor, gir verre tilstander nedenfor. Og der blir det enda verre fordi det er drenasje og asfalt der også. I gamle dager skrev vi med blekk, og var avhengig av trekkpapir. Vi glemmer ikke den hektiske letingen etter trekkpapiret mens blekkdråpen lå som en blåsort trussel i stilboken. I dag er det for lite trekkpapir langs elveløpene.
Dette er det sikkert mange som vet. Fremfor alt vet mange mye mer enn jeg. Men de snakker altså ikke om det. Ingen skriver om det. Jeg syns det er rart. Vi ser bare bilder av gamle damer som blir hentet i gummibåter.
Det som kanskje ikke er så rart, er at menneskene ser ut til å trives med slike katastrofer. Det er ikke fortvilelse som først og fremst preger ansiktene. Sandsekker fylles og bæres med stor begeistring, hver liter som stenges ute, representerer en seier. Spenningen er til å ta og føle på, blir rekorden fra 1845 slått? Slitsomme døgn uten hvile, men med full uttelling når det gjelder opplevelse av samhold, planlegging og gjennomføring. Sikkert tilfeldig og kaotisk, men med alle muligheter for utfoldelse av alt som er menneskelig, fra unnfallenhet til heltemot. Akkurat som i krigen, men bedre fordi få liv går tapt, det er mer godhet enn ondskap, og ingen kan bebreides. Ingen har skylden. Tror vi.
De som bor nedenfor ber aldri de som bor ovenfor om å være så inderlig snille å holde opp med sandsekker og diker og pumper. Naturligvis, det ville vært nytteløst. Alle vil berge mest mulig av seg og sitt. Men det er likevel til å undres over at de som bor nedenfor ikke gir fra seg så mye som et pip av ergrelse over at de som bor ovenfor greier å temme vannmassene, med desto større katastrofale følger for dem som bor nedenfor. For det må jo være sånn at jo mindre som blir oversvømmet ovenfor, jo mer vann kommer fortere til dem som er nedenfor. Jo flere diker og pumper, jo fortere renner vannet der hvor det kommer frem, nemlig mellom dikene. Man kunne tenke seg at begeistrete hurrarop ville runge fra alle som bor nedenfor hvis et dike brast og milliarder av liter flommet innover by og land ovenfor, og dermed sparte dem som bor nedenfor for det meste av det vannet, eller i det minste ga en bekvem utsettelse.
Alt dette fyller meg med undring. Altså ikke at det skjer, men at ingen bebreider hverandre. Ikke et vondt ord faller mot myndigheter og politikere, som ellers får skylden for det meste. Tvert om, alle finner sammen i bebreidelser rettet mot været. Aldri mot dem som bor ovenfor, eller mot dem som har lagt forholdene så greit til rette for at vannet skal komme frem.
For naturligvis er dette spørsmål om hvor langt det lokale selvstyre skal gå inn på områder hvor nasjonale interesser skal ivaretas. Ikke bare når det gjelder diker og pumper i den konkrete nødsituasjon, men i planlegging og omdanning av landskap. Stadig større drenerte arealer og stadig mer land under asfalt ovenfor, gir verre tilstander nedenfor. Og der blir det enda verre fordi det er drenasje og asfalt der også. I gamle dager skrev vi med blekk, og var avhengig av trekkpapir. Vi glemmer ikke den hektiske letingen etter trekkpapiret mens blekkdråpen lå som en blåsort trussel i stilboken. I dag er det for lite trekkpapir langs elveløpene.
Dette er det sikkert mange som vet. Fremfor alt vet mange mye mer enn jeg. Men de snakker altså ikke om det. Ingen skriver om det. Jeg syns det er rart. Vi ser bare bilder av gamle damer som blir hentet i gummibåter.
Det som kanskje ikke er så rart, er at menneskene ser ut til å trives med slike katastrofer. Det er ikke fortvilelse som først og fremst preger ansiktene. Sandsekker fylles og bæres med stor begeistring, hver liter som stenges ute, representerer en seier. Spenningen er til å ta og føle på, blir rekorden fra 1845 slått? Slitsomme døgn uten hvile, men med full uttelling når det gjelder opplevelse av samhold, planlegging og gjennomføring. Sikkert tilfeldig og kaotisk, men med alle muligheter for utfoldelse av alt som er menneskelig, fra unnfallenhet til heltemot. Akkurat som i krigen, men bedre fordi få liv går tapt, det er mer godhet enn ondskap, og ingen kan bebreides. Ingen har skylden. Tror vi.