Arkitektnytt

En skal ikke ha vært i nærheten av NAL særlig lenge for å skjønne at det er en god idé å forbedre og koordinere informasjonsvirksomheten. Men det er ikke opplagt at det å opprette en ny avdeling er en like god idé. Ved siden av omfattende budsjettmessige rokkeringer, trenger opplagt en nyordning bedre og mer inngående begrunnelse enn det som nå kom fram i bladet.
Grunnleggende kunnskap blant folk som driver med slikt, sier at skal du informere troverdig, må du ha noe å informere om. Spørsmålet er om arkitekter i samfunnsmessig forstand har det?

Ta Advokatforeningen som et nærliggende og lærerikt eksempel. Ved siden av en tidsmessig etterutdanning, har en der en rekke råd og utvalg hvor medlemmer jobber med advokatfaglige og juridiske spørsmål. Virksomheten omfatter å ivareta ikke bare næringslivets behov, men også svake og utsatte gruppers rettssituasjon; en har blant mye annet et utvalg for minoritetsrettigheter og driver spennende utviklingsarbeid med Norad-støtte. Trolig er det ikke mange lover som blir vedtatt her til lands uten at noen på vegne av foreningen har uttalt seg om dem – også offentlig og ikke bare i interne skriv til departementet.

Ingen bør være i tvil om at denne foreningen jobber hardt for å ivareta advokatenes vel og vel, og for at salærene skal stige, men de klarer tydeligvis flere ting samtidig: både å utvikle intern kompetansebygging og økonomi, standens troverdighet og samfunnsmessige profilering.
Hva har arkitektforbundet av utadrettet virksomhet?

På papiret så godt som ingen ting. Fordi råd og utvalg – kanskje bortsett fra Ecobox og et PBL-utvalg som leverte sin innstilling i 2005 – er opprettet og driver sin virksomhet for å fremme arkitektenes interesser – og ikke nødvendigvis samfunnets.

Det tar tid å oppnå troverdighet.­ Og en får det ikke ved stort sett gjenta at arkitekter og arkitektur er viktig, i vekslende rekkefølge og med ulike språklige varianter. Bare å fortsette en slik strategi vil jeg tippe har liten virkning, på en verden som dessverre er lite tilpasset våre innfall og prioriteringer. En mer avklarende – og kanskje kritisk – drøfting av fagets rolle før etableringen av en samfunnsavdeling, hadde utvilsomt vært nyttig. I motsatt fall kan det lett bli avslørede reklamejippoer og banal markedsføringssjargong som kommer ut av informasjonsvirksomheten.
Trolig er ikke arkitekters omdømme – verken blant folk flest eller hos politikere og ellers – særlig høy, og det er vanskelig å se at NAL over tid systematisk har bidratt til profilering av yrkesgruppa vis-à-vis verden. Markedstilpasning og nyliberalistiske moter har en stund gjort at opportunistiske ledere viser muskler ved organisatoriske endringer. Vi som har vært gjennom et par, vet at det bare fører til nye brevark og titler, flere skjemaer og direktører og mer byråkrati – dersom det ikke ligger noen substansiell utvikling og fornuftige mål som folk oppfatter som konstruktive føringer, i forkant av gode prosessen.

Nå virker det som om landsstyret begynner i feil ende.
Men det er godt mulig at jeg har tatt helt feil. Kanskje skal det være den nye avdelingens oppgave en stund framover å informere arkitektene om tilstanden ute i den store og ville verden?