Arkitektnytt

HRTB vant den åpne prosjektkonkurranse i 1999 med utkastet «Brageløfte», der oppgaven var å prosjektere rådhus med hovedbibliotek og flerkinoanlegg. Juryen berømmer utkastet for meget god kontorløsning for rådhusdelen, fleksibilitet i bygningsstrukturen og beherskede høyder som respekterer den eksisterende, omliggende byen. Siden den gang har enkelte forutsetninger endret seg, Lille Kulturhus – som opptok Rådhuskvartalets nordøstre hjørne mot Torgalmenningen – er revet, og biblioteket har fått plass under Fokus-skallet. Men arkitektene og oppdragsgiver har holdt fast ved det som var prosjektets hovedmålsettinger fra starten: å samle og forenkle byens administrasjon samt å gi byen en ny åpen storstue for befolkningen inn i et nytt årtusen.

– Feil å kamuflere
Det er sivilarkitektene MNAL Kjell Beite og Tord Kvien, med sistnevnte som saksarkitekt, som står ansvarlige for prosjektet. Kvien tror mye av diskusjonen bunner i at mye av de siste tiårs byggeri i Tromsø har hatt fokus på småskalighet og nedbryting av volumer, ofte knyttet til tilpasningsproblematikk. De mener dette ville være en feilslått strategi i forhold til en byggeoppgave som et rådhus.

– Offentlige bygg tilhører alle og bør derfor være tydelige. Det ville være tilnærmet absurd å skulle kamuflere et rådhus. Dette er et stort hus med en stor funksjon i byen. Historisk sett har da også offentlige bygg av slik karakter nettopp vært større enn mer ordinær bebyggelse, samtidig som det er blitt etterstrebet avklarte og rene former.

HRTB-partner Ketil Moe supplerer: – For oss handler det om å ta Tromsøs ambisjoner som by på alvor, vi mener det er riktig at en av stedets viktigste institusjoner har et stramt og geometrisk preg og en markant plass i bybildet. For øvrig ville en tradisjonell måte å tilpasse seg på bli temmelig komplisert, rådhuset er omgitt av mangeartet bebyggelse som ikke gir entydige føringer, sier han.
Beite framhever at det gjennom hele prosjekteringsprosessen har blitt lagt vekt på å forholde det nye rådhuset til sentrale dimensjoner i de nærmeste omgivelsene. – Vi er svært glade for at vi fikk redusert bygget med én etasje, slik at vi fikk en lavere gesimshøyde mot Grønnegate og Kulturhuset. Mot Rådhusplassen har det nye bygget samme høyde som Fokus-skallet.

Skallet sentralt
Nettopp Fokus-skallet, det bevarte skalltaket over gamle Fokus kino, har hatt avgjørende innflytelse på prosjektet, både konseptuelt og uttrykksmessig.

– Skallet har en tidstypisk karakter, en geometrisk enkelhet med vekt på struktur og geometri. Vi mener det er naturlig å videreføre dette ved utforming av rådhusets volum. Samtidig var det også viktig for oss at rådhuset framstår med en ren, avklart form for å balansere skallets ekspressive uttrykk, sier Kvien og skisserer prosjektets prinsipielle oppbygging: rådhusdelens rektangulære form som åpner seg mot Torgalmenningen, mens de tre øvrige sidene omsluttes av sammenhengende glassfasader mot tilstøtende gater og mot Fokus-skallet.

– Valget av glassfasader er både estetisk og funksjonelt begrunnet, dette er et kontorbygg hvor alle arbeidsplasser skal ha dagslys og utsyn, fortsetter Kvien.

Synliggjøre struktur
Det enkeltelement som kanskje har skapt mest debatt, er rådhusinngangen mot Torgalmenningen. Særlig er det søylebruken i inngangspartiet som har blitt kritisert. Arkitektenes argumentasjon for den valgte løsningen er ikke knyttet til maktsymbolikk eller autoritære forbilder. Den forteller om funksjon og struktur, tydeliggjør adkomst og signaliserer åpenhet, viktige kvaliteter i et velfungerende lokaldemokrati.

– Ved å trekke husets vertikale bæresystem – søylene – ut i det offentlige rom, viser vi at byggets indre er åpent og tilgjengelig for alle. I tillegg ønsker vi å gi et gjensvar til Fokus-skallets «brem» over biblioteksinngangen, derfor takutstikket, sier Beite.

Moe mener det er historieløst å knytte monumentalitet kun til militante regimer og diktatorer.
– Også demokratiske samfunn Norge gjerne sammenligner seg med, synliggjør sine sentrale institusjoner gjennom monumental arkitektur, sier han.

Lokalt preg i interiør
Innenfor en moderne ramme inneholder bygget referanser til mer tradisjonell materialbruk og utforming, påpeker Beite. Førsteetasje mot Grønnegate er delvis kledd med malmfuru, de korresponderende innervegger er kledd med older. Lokal bjørk kler mange av gulvene, og i løpet av byggeperioden har det blitt lokal produksjon av denne byggevaren. – Slik sett fungerer bygget som et utstillingsvindu for lokalt næringsliv, sier han.

Den stedlige forankringen kommer også til syne i utsmykningen i det nye kvartalet. Flertallet av de involverte kunstnere har tilknytning til området, og lokale motiver preger blant annet fotokunst lagt inn i kontordelens indre glassvegger.

– I en så vidt reduksjonistisk og nøytral arkitektur som dette prosjektet representerer, er det viktig at subjektive verdier kommer til uttrykk gjennom utsmykning. I samarbeid med kunstnerne har kvartalet fått et lekent interiør, mener Kvien.

Likevel mener arkitektene i HRTB at byggets viktigste lokale forankring ligger i hovedtrekkene:
– Landskapet med Tromsøya, sundet og fjellene har en storslagen tydelighet: Tromsøbroa, industrien langs kaiene, Ishavskatedralen til Hovig, Nordlysobservatoriet til Kristoffersen, og nå sist det nye Hålogaland teater av Vulkan Arkitekter, de slår alle an en tone og et format som gir byens offentlige rom en storslagen karakter som vi har ønsket å følge opp.

Selv etter noen mediestormkast mener HRTB at rådhuskvartalet vil bli et viktig tilskudd til Tromsø – et formalt gjennomarbeidet prosjekt i modernistisk tradisjon, dimensjonert og utformet for å møte både brukernes og byens behov. De tre ser gjerne en videreføring av debatten, men oppfordrer framtidige debattanter til å ta seg tid til å se hele prosjektet, ute som inne. – Og vent med å felle endelig dom til biblioteket står ferdig til sommeren, først da vil kvartalet være komplett, avslutter Beite.