Arkitektnytt

Det er dyrt å bygge bolig i Norge. Boligprisene er for høye. Markedet formelig skriker etter nye boligprosjekter. Vi hører konstant fra bolignæringen at disse sitter på løsningen og kunne løst «boligproblemet» på null komma niks – bare de ikke møtte så mye motstand over alt.

Når Obos inviterte til sin årlige boligkonferanse denne uken, ble den innledet med den ferske konsernsjefen Daniel Kjørberg Sirajs bekymringer om nettopp kvadratmeterprisene på nye boliger. Obos har enormt med makt over landets boligbygging. I Oslo forvalter de over 30 prosent av boligmassen og står for 25 prosent av nye boligbygg. På landsbasis har de også kontorer i Tønsberg, Hamar, Fredrikstad, Bergen, Trondheim, Ålesund og Stavanger. Det var derfor i utgangspunktet en begivenhet når Siraj satte arkitektene i sentrum med spørsmålet om hvilken rolle de kan spille i «utviklingen av byen».

For arkitektstanden kom ikke denne invitasjonen uten en viss bismak, for det var på forhånd uklart om dette var en utstrakt hånd eller gapestokk. I tospann med Selvaags Bård Schumann, en fremtredende skikkelse også på Boligkonferansen, har Siraj det siste året ytret stor irritasjon over arkitektene i aviser og sosiale media.

Og når hans makker Schumanns foredragstittel ble «Det er vanskelig å bygge boliger for folk flest hvis du slipper arkitekten løs!», var det klart hvor dette bar: Man koblet den store bekymringen over boligprisene til arkitekten som en vesentlig del av problemet.

Kort oppsummert ble argumentasjonen gjennom dagen omtrent slik: 
- Arkitekter er opptatt av fordyrende pynt («Ved å overkjøre arkitekten, sparte jeg ti millioner på dette prosjektet!» skryter Siraj)

- Arkitekten er først og fremst opptatt av fasaden, tegner huset utenfra og inn, og tenker aldri på selve boligen (Schumann med anekdote om arkitekten som stilte med en flott fasade som ikke passer til hverken plan eller snitt).

- En del arbeid som arkitekten bedriver «krydder» på et godt prosjekt, annet er kun av «akademisk interesse» (Siraj om Snøhetta).

- Arkitektene skjønner ikke folk flests behov, og lager derfor helt håpløse plantegninger. (Schumann demonstrerer sine egne, gode arkitektløse planløsninger, versus Obos´ håpløse «arkitekttegnede boligplaner.» Og Siraj sier at: «Det er vi som mennesker som definerer om dette er et trygt og godt sted å bo, ikke arkitektene»)
- Det som virkelig teller er en god, overordnet plan for området – arkitekturen og husene i seg selv teller lite (bare se på Lambertseter!, som Siraj påpekte. Foredragsholder Erling Dokk-Holm ble også tatt til inntekt for dette synet).

Sparkene fra Schumann og Siraj er i blant høylytt indignerte, iblant pakket inn i en form for humor. Men holdningene overfor arkitektbransjen som kommer fra toppen av landets mektigste boligbyggere i Obos og Selvaag, er alarmerende. Det ligger et kunnskapsforakt og noe som minner om et hat til arkitektprofesjonen under overflaten her – ikke ulikt populistiske oppgjør med forskjellige «eliter» vi har sett fra ytre høyre i politikken siste år, mot vitenskap, mot kulturelite, mot «folk som tror de kan noe». Siraj og Schumann tar som gode populister «folk flest» som gisler og projiserer bildet av en en slags arkitektelite som bare tjener seg selv, helt uten tanke på beboere eller deres lommebøker.

Når Schumann og Siraj bidrar til en offentlig delegitimering av arkitekten, er det en alvorlig maktdemonstrasjon. Særlig fordi det er Obos og Selvaag dette kommer fra. De har vært regnet blant de mer moderate blant utviklerne, aktører med en lang boligpolitisk historie som har bygget mye anstendig. Og de blir lyttet til, også helt på toppen av det politiske systemet. Antakelig lytter også de fremtidige boligkjøperne.

En annen, særdeles smålig maktdemonstrasjon fra Obos fikk vi da man fra scenen avslørte identiteten til den anonyme twitreren Svære Feen, som over lengre tid har stilt kritiske spørsmål til blant annet Schumann og Siraj. Hva dette skulle være godt for, ut over å vise at organisasjonen har tid og makt til å stilne kritikk, er ikke godt å si. Det er verdt å minne om at Siraj tidligere har omtalt arkitekter som kritiserer boligprosjekter som «illojale,» og at det kan være god grunn til å holde seg anonym om man ikke skal risikere å bli svartelistet hos de store utbyggerne.

At Obos´ samarbeidende arkitekter, og ikke minst deres egne ansatte husarkitekter, finner seg i en sånn komplett nedvurdering av egen kompetanse, sier mye om hvilken status og handlingsrom de norske arkitektene har i boligbransjen nå. Kanskje er det på tide med et opprør på flere fronter, slik Geir Brendeland manet til forrige uke.