Trengs vi internasjonalt?
«Norsk arkitektur og norske arkitekter skal bidra til å skape et tydelig og positivt bilde av Norge som en moderne og innovativ nasjon. Slike bilder kan skapes gjennom å vise frem nyskapende arbeider med høy arkitektonisk kvalitet», skriver Regjeringen i arkitektur.nå, og slår samtidig fast at det finnes et stort internasjonalt marked for arkitekttjenester, som fram til nå bare i liten grad er utnyttet av norske aktører. Departementene tar på seg tre oppgaver: være byggherre for norske utenriksstasjoner, at ambassadene skal være en møteplass for norske og utenlandske fagmiljøer, og vise fram prosjekter gjennom utstillinger, nettsider, foredrag og messer.
Tanken er at norske arkitekter skal profileres på internasjonale arenaer, og at dette kan føre til priser, konkurranseinvitasjoner og oppdrag utenlands. Regjeringen har ståltro på at norsk arkitektur har høy kvalitet, bare vi får vist den fram vil framtidige internasjonale prosjekter bli tegnet av norske arkitekter. Hva er det imidlertid vi ønsker å markedsføre? Arkitekt Per Martin Landfald – som har vært med og tegne den norske ambassadørboligen i Sofia – skriver på kommentarplass om hvordan vi er flinke til å profilere den norske «overflødighetsarkitekturen» i utlandet. Landfald slår fast at Norge er rikt, og at vi derfor kan koste på oss offentlige kulturprosjekter som strengt tatt ikke er nødvendige. Flotte prosjekter vi kan være stolte av – men er det bare dette som er hensiktsmessig å «flagge»?
Vi har intervjuet seniorkurator Eva Madshus ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, som forteller om hvordan museet jobber med å synliggjøre norske kontorer internasjonalt. Hun bekrefter at vandreutstillinger om Fehn, Turistvegprosjektene og norske hytteperler, som nettopp uttrykker den norske rikdommen, nå nærmest er selvhjulpne, og ifølge henne kan tiden være inne for å konsentrere seg om byggene og områdene vi ferdes i til daglig, altså i større grad vise god hverdagsarkitektur, også på internasjonale arenaer.
Vi setter også søkelys på behovet for norske arkitekters engasjement i bistandsrettet sammenheng. Den norske kompetansen bør brukes – forutsatt at målsettingen er å styrke lokale institusjoner og bedre fattiges levekår. Samtidig forteller Sven Erik Svensen ved AHO at interessen blant norske bistandsorganisasjoner for å knytte til seg arkitekturfaglig kompetanse er minimal. Jeg synes dette er synd – norske arkitekter har mye å bidra med.
I november 2009 lanserte Arkitektbedriftene i Norge at «Arkitektene tar hansken som kulturminister Giske kastet i sin arkitekturmelding». Svaret var opprettelsen av et eget eksportutvalg for norsk arkitekturnæring. I dette nummeret byr vi på en presentasjon av det nyopprettete utvalget, samtidig som vi ser tilbake på NALs forsøk på å legge til rette for arkitektureksport på 1990-tallet. Kanskje Arkitektbedriftene lykkes bedre enn NAL. Det store spørsmålet er likevel hva slags arkitektur vi ønsker å selge – og hvilken kompetanse det er fornuftig at vi deler av.