Arkitektnytt

Disse faktorene har også utgjort grunnlaget for en sterk tradisjon for trebruk, som ikke bare finnes i arkitektur og båtbyggeri, men også inngår i det daglige virke, der eksepsjonell kjennskap til treets egenskaper muliggjør usedvanlig kreative løsninger på hjelpemidler blant annet i jordbruket. De imponerende trekirkene som definerer senteret i ethvert lite lokalsamfunn i øygruppa, hvor fjorten av dem også nylig ble oppført på UNESCOs verdensarvsliste, fremstår kanskje som det mest markante symbolet på denne håndverkstradisjonen.

Det at treet påvirker og opptrer som formgiver for et helt samfunn, gjør at området er svært interessant i relasjon til Norge, som også er preget av sitt klima og sterke tretradisjon. Denne koblingen resulterte for min del i en studiereise til Islas de Chiloé i perioden desember 2006–januar 2007, i forbindelse med min hovedoppgave ved NTNU. Jeg besluttet å forkaste mine egne patriotiske forestillinger om at Norge og Norden er de eneste som virkelig kan tre, og heller observere og forsøke å sette meg inn i trebruksvirksomheten i et område som befinner seg på den andre siden av kloden og farges av svært forskjellige perspektiv på verden.

Ytre påvirkning
Øygruppen ligger i et utsatt område, hvor været og naturkreftene tærer konstant på det menneskeskapte. Som en konsekvens av dette er arkitekturen i evig forandring, og trebruken har en fleksibel karakter der man legger til og fjerner, og til og med flytter hele hus, alt etter hva som er det dominerende behov. Det stabile i dette samfunnet er altså ikke bundet til det rent fysiske, men ligger snarere i tradisjonene og mytene, som frem til i dag er blitt overlevert fra generasjon til generasjon. Tilgjengeligheten fra sjøvegen har medført at området er blitt kontinuerlig påvirket utenfra, der de mest markante endringene har vært konsekvenser av den spanske koloniseringen, og i etterkant en evangelisering.

Spesielt for dette samfunnet er at endringene aldri tar fullstendig over for det tradisjonelle, men har resultert i en unik blandingskultur. Øybeboerne har formgitt kirkene etter europeiske idealer, men tilpasset dette til sitt eget ved å bruke tradisjonelt håndverk og tre i selve konstruksjonen. Overgangen til det moderne var også, som for de fleste små samfunn, en påkjenning. I arkitekturen førte det til endrede typologier, masseproduksjon og nye byggematerialer som betong og stål.

I 60-årene kom en reaksjon mot dette representert av arkitekter som var opplært i og hadde omfavnet modernismen, men som inspirert av aktuelle sosialistiske idealer samtidig var seg bevisste viktigheten av nasjonale røtter og tilhørighet. Mange av disse arkitektene har nå tilholdssted på Chiloé, hvor de har lagt igjen en lang liste av prosjekter. Noen er naturligvis mer vellykkede enn andre, men felles er ideen om å oppnå et samspill mellom det moderne og det tradisjonelle. I løpet av studieturen ble det viktig å gå inn i dialog med disse arkitektene, og jeg fikk, til tross for en del språkproblemer, tilgang til mye viktig materiale og kunnskap om hvordan de jobber i tett kontakt med sitt eget lokalsamfunn.

Usikker framtid
Islas de Chiloé er selvfølgelig også preget av globalisering og endringene som følger økt kommunikasjon med omverdenen. Nye kommunikasjonsmønstre innebærer at påvirkningen i større grad kommer innenfra i selve befolkningen. Til forskjell fra tidligere store endringer påvirker disse tendensene folkets mentalitet, og forstyrrer det som i disse omgivelsene har vært det mest stabile, selve formidlingen av tradisjonen.

Særlig blant ungdom er det her, som i Norge, stor vilje til forandring, og alt som smaker av innovasjon blir tatt imot med åpne armer. I samtaler med arkitektene på stedet ble det uttrykt bekymring for framtiden, men også en oppfordring til den nye generasjon arkitekter om å ta tak i situasjonen. De peker på nye boligområder som i sin monotoni kun er en skygge av det frodige uttrykket man finner i eldre bygninger på Chiloé. Det synes essensielt å gjenfinne evnen til å skape god arkitektur med begrensede midler. I arkitekturen blir økt standardisering og overgangen til digitaliserte medier en stor utfordring for lokalsamfunn som dem man finner på Chiloé. Kanskje kan øysamfunnet virke som et forbilde, og med sin erfaring fra tidligere tider kunne innlemme nye påvirkninger, ikke for å gi slipp på, men for å videreutvikle og aktualisere sitt eget.