Nyheter
Fjordbyplaner (2):
Tre bybilder på utstilling
Som videreføring av Oslo-charretten arrangerte Fjordbykontoret en utstilling som presenterte charrettens resultater og oppfordret til «ytterligere bred og åpen diskusjon om Fjordbyens fremtid».
1. mars 2005
Sitatet ovenfor er hentet fra utstillingskatalogen 3 x Fjordbyen – Fremtidsbilder, steder, team (datert 29. november 2004) og uttrykker PBEs vilje til å delta i en tverrfaglig dialog og anvende prinsippet om brukermedvirkning i sitt planleggingsarbeid.
Utstillingen fant sted i Skur 49 på Langkaia i Bjørvika i desember 2004 og januar 2005. Inkludert i denne virksomhet var en workshopserie, og i katalogens forord slås det fast at Oslo bystyres fjordbyvedtak i januar 2000 stilte «Oslos sjøfront overfor store endringer som følge av effektivisering og relokalisering av containerterminaler og transportområder» med omfattende muligheter for at «attraktive, sentrale områder kan tas i bruk til formål som tjener byen og regionen». Denne byplanmessige rokade kan vise seg å bli et av de største konfliktpunktene i fjordbydebatten.
Utstillingens syv hovedelementer var bakgrunns- informasjon, de tre framtidsbildene «Oslo Park», «Oslo Network» og «Oslo Large», kritikker fra fagfolk, gjennomføringen av charrette-uken og en «tidsakse fra fortid til fremtid». Tre viktige spørsmål ble lansert: «Hvordan kan fjordbyens arealer bidra til høyere livskvalitet for alle? Hvordan kan man sikre at tiltakene i Fjordbyen gjennomføres på en slik måte og i en slik rekkefølge at man oppnår målene? Hvordan kan kommunens befolkning få innvirkning på den lange rekke med beslutninger som skal tas?»
De overordnede målsettingene, nedfelt i kommuneplanen, ble definert som «miljøby-kunnskapsby-kulturby-fjordby», hvor fjorden og Marka skal gi Oslo «et blågrønt preg som skal bevares og styrkes».
Park, nettverk og region
Mange konsepter fra charrette-programmet, «Dialoger om bybilder», gjentas naturlig nok i katalogen og selve utstillingen. Her vektlegges derfor de nye tanker som ble unnfanget etter programhøringen og charrettens gjennomføring.
I utstillingsbildet «Oslo Park» framgikk det at naturlandskapet, som strekker seg fra Filipstad i vest til Kongshavn-Sjursøya i øst, har «Vippetangen- Revierkaia som et landskapelig origo (Oslo-amfiet)». En rekke steder langs denne sjøside ble karakterisert og gitt ulike løsninger. På Filipstad (internasjonal park) samlokaliseres ferge- og cruiseskipterminal, dessuten utvikles området for næring og underholdning med en kulturpark (2011). Vippetangen og Revierkaia (nasjonal park) «tenkes utviklet med et større byggprosjekt», eksisterende bebyggelse gjenbrukes og transformeres for kultur- og næringsformål, mens parken knyttes til Bjørvika og indre by. Og Kongshavn-Sjursøya (regional park) tenkes utviklet til en «offentlig bystrand – i samspill med ny bebyggelse», bl.a. boliger og et maritimt opplevelsessenter.
«Network»-avdelingen lanserer byen som et mangfoldig møtested i en bystruktur med flere kjerner gjennom hele det indre fjordbassenget, illustrert via tegninger, fotografier og modeller. Begreper som «connecting people» og «connecting places» – forent i «a social dimension» – alluderer til IKT-kulturens innvirkning på vår tids nye urbaniseringsstrategi.
«Oslo Large» hadde undertittelen en «metropol ved fjorden» og utdypet de regionale – og europeiske – aspektene som gjør hovedstaden til en stor by som forutsetter en fleksibel storbypolitikk, en ny og allsidig tenkning som kan møte «den stadig økende internasjonale konkurransen». Her foreslås Filipstad forvandlet til en «energipark… for internasjonal utveksling om nye energiformer», en forskningspark med en expo-del, samt boliger integrert i den urbane miksen. Ved å frigjøre Vippetangen for fergene åpnes det for en mulighetsrik aktivitetsflate,
f.eks. er et bybad og et spa-hotell (siloen) pluss en rekke andre funksjoner blant de spennende forslagene. På Sjursøya utpekes en samlokalisering av fergene og cruiseskipene, for å frigjøre «meget attraktive arealer andre steder i byen», etableringen av en såkalt effektiv «fjordterminal».
Videre antydes en ytterligere frigjøring som omdanner «Kongshavn og Bekkelaget/Ormsund til ny byutvikling». Konklusjonen er at «omfanget av boliger og næringer som kan bygges langs sjøfronten er betydelig».
Fra havneområder til by
Bak de tre tverrfaglige teamene som produserte disse bybilder i samarbeid med Fjordbykontoret, både for charretten og utstillingen, står en rekke navn som kan leses på web-siden vi oppgir til slutt i artikkelen. Det sier seg selv at innbakt i en slik komplisert og krevende planleggingsprosess ligger det motsigelser og uenigheter, noe som ikke trenger å innebære at fjordbyprosjektet havarerer. Tvert om åpnet PBE og dets Fjordbykontor for fortsatt debatt, bl.a. ved å invitere tre kritikere til å holde innlegg i charrette-uken, gjengitt i utstillingen. De tre var sosiolog og dr.philos Oddrun Sæter, den Hamburg-baserte tyske arkitekten Volker Halbach og landskapsarkitekt Jostein Bjørbekk, som fra hvert sitt faglige ståsted vurderte framtidsbildene og på den måten utvidet den dialogen PBE oppmuntrer til.
I tillegg deltok Institutt for urbanisme ved Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo med et bidrag knyttet til EUs forsknings- og utviklingsprosjekt «The Waterfront Community Project», ved å drøfte hvordan fjordbyen kan bli tilgjengelig for folk og oppnå gode offentlige rom i sonene mellom vann og land. Og til slutt ble de forskjellige transportformene belyst, med vekt på kollektivløsningene, sammen med innspillene før, under og etter charrette-uken. Utstillingens finale var tidsaksen 2004–2030 med alle dens spektakulære byggetrinn i en byutvikling Oslo ikke har opplevd maken til siden de to store hendelser i byens historie, Christianias grunnleggelse på 1600-tallet og drabantbyutbyggingen etter sammenslåingen av kommunene Oslo og Aker i 1948. Under årstallet 2030 i utstillingens siste seksjon står følgende spådomstekst: «Fjordbyens delområder transformert fra havneområder til by.»
Utstillingen fant sted i Skur 49 på Langkaia i Bjørvika i desember 2004 og januar 2005. Inkludert i denne virksomhet var en workshopserie, og i katalogens forord slås det fast at Oslo bystyres fjordbyvedtak i januar 2000 stilte «Oslos sjøfront overfor store endringer som følge av effektivisering og relokalisering av containerterminaler og transportområder» med omfattende muligheter for at «attraktive, sentrale områder kan tas i bruk til formål som tjener byen og regionen». Denne byplanmessige rokade kan vise seg å bli et av de største konfliktpunktene i fjordbydebatten.
Utstillingens syv hovedelementer var bakgrunns- informasjon, de tre framtidsbildene «Oslo Park», «Oslo Network» og «Oslo Large», kritikker fra fagfolk, gjennomføringen av charrette-uken og en «tidsakse fra fortid til fremtid». Tre viktige spørsmål ble lansert: «Hvordan kan fjordbyens arealer bidra til høyere livskvalitet for alle? Hvordan kan man sikre at tiltakene i Fjordbyen gjennomføres på en slik måte og i en slik rekkefølge at man oppnår målene? Hvordan kan kommunens befolkning få innvirkning på den lange rekke med beslutninger som skal tas?»
De overordnede målsettingene, nedfelt i kommuneplanen, ble definert som «miljøby-kunnskapsby-kulturby-fjordby», hvor fjorden og Marka skal gi Oslo «et blågrønt preg som skal bevares og styrkes».
Park, nettverk og region
Mange konsepter fra charrette-programmet, «Dialoger om bybilder», gjentas naturlig nok i katalogen og selve utstillingen. Her vektlegges derfor de nye tanker som ble unnfanget etter programhøringen og charrettens gjennomføring.
I utstillingsbildet «Oslo Park» framgikk det at naturlandskapet, som strekker seg fra Filipstad i vest til Kongshavn-Sjursøya i øst, har «Vippetangen- Revierkaia som et landskapelig origo (Oslo-amfiet)». En rekke steder langs denne sjøside ble karakterisert og gitt ulike løsninger. På Filipstad (internasjonal park) samlokaliseres ferge- og cruiseskipterminal, dessuten utvikles området for næring og underholdning med en kulturpark (2011). Vippetangen og Revierkaia (nasjonal park) «tenkes utviklet med et større byggprosjekt», eksisterende bebyggelse gjenbrukes og transformeres for kultur- og næringsformål, mens parken knyttes til Bjørvika og indre by. Og Kongshavn-Sjursøya (regional park) tenkes utviklet til en «offentlig bystrand – i samspill med ny bebyggelse», bl.a. boliger og et maritimt opplevelsessenter.
«Network»-avdelingen lanserer byen som et mangfoldig møtested i en bystruktur med flere kjerner gjennom hele det indre fjordbassenget, illustrert via tegninger, fotografier og modeller. Begreper som «connecting people» og «connecting places» – forent i «a social dimension» – alluderer til IKT-kulturens innvirkning på vår tids nye urbaniseringsstrategi.
«Oslo Large» hadde undertittelen en «metropol ved fjorden» og utdypet de regionale – og europeiske – aspektene som gjør hovedstaden til en stor by som forutsetter en fleksibel storbypolitikk, en ny og allsidig tenkning som kan møte «den stadig økende internasjonale konkurransen». Her foreslås Filipstad forvandlet til en «energipark… for internasjonal utveksling om nye energiformer», en forskningspark med en expo-del, samt boliger integrert i den urbane miksen. Ved å frigjøre Vippetangen for fergene åpnes det for en mulighetsrik aktivitetsflate,
f.eks. er et bybad og et spa-hotell (siloen) pluss en rekke andre funksjoner blant de spennende forslagene. På Sjursøya utpekes en samlokalisering av fergene og cruiseskipene, for å frigjøre «meget attraktive arealer andre steder i byen», etableringen av en såkalt effektiv «fjordterminal».
Videre antydes en ytterligere frigjøring som omdanner «Kongshavn og Bekkelaget/Ormsund til ny byutvikling». Konklusjonen er at «omfanget av boliger og næringer som kan bygges langs sjøfronten er betydelig».
Fra havneområder til by
Bak de tre tverrfaglige teamene som produserte disse bybilder i samarbeid med Fjordbykontoret, både for charretten og utstillingen, står en rekke navn som kan leses på web-siden vi oppgir til slutt i artikkelen. Det sier seg selv at innbakt i en slik komplisert og krevende planleggingsprosess ligger det motsigelser og uenigheter, noe som ikke trenger å innebære at fjordbyprosjektet havarerer. Tvert om åpnet PBE og dets Fjordbykontor for fortsatt debatt, bl.a. ved å invitere tre kritikere til å holde innlegg i charrette-uken, gjengitt i utstillingen. De tre var sosiolog og dr.philos Oddrun Sæter, den Hamburg-baserte tyske arkitekten Volker Halbach og landskapsarkitekt Jostein Bjørbekk, som fra hvert sitt faglige ståsted vurderte framtidsbildene og på den måten utvidet den dialogen PBE oppmuntrer til.
I tillegg deltok Institutt for urbanisme ved Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo med et bidrag knyttet til EUs forsknings- og utviklingsprosjekt «The Waterfront Community Project», ved å drøfte hvordan fjordbyen kan bli tilgjengelig for folk og oppnå gode offentlige rom i sonene mellom vann og land. Og til slutt ble de forskjellige transportformene belyst, med vekt på kollektivløsningene, sammen med innspillene før, under og etter charrette-uken. Utstillingens finale var tidsaksen 2004–2030 med alle dens spektakulære byggetrinn i en byutvikling Oslo ikke har opplevd maken til siden de to store hendelser i byens historie, Christianias grunnleggelse på 1600-tallet og drabantbyutbyggingen etter sammenslåingen av kommunene Oslo og Aker i 1948. Under årstallet 2030 i utstillingens siste seksjon står følgende spådomstekst: «Fjordbyens delområder transformert fra havneområder til by.»
Oslo Park tegner et bilde av byen som en av Europas grønne hovedsteder, slagordet er «Ta tilbake stranda!», forespeiles i «Den Blå Plan» for Oslo og dennes tilknytning til Marka og parkene og grøntdragene, forent med den transformerte sjøfronten som skal tillate et mangfold «fra kontemplasjon og promenade til fart og trim» og i det store perspektiv forvandle Stor-Oslo til «en regional lekeplass» med konturene av «en livsstil og samfunnsøkonomi sentrert omkring opplevelse og nytelse».
Oslo Network konstaterer at byen som møtested spiller en vital rolle, et konsept som «ivaretar den sosiale dynamikk i samspillet mellom de offentlige rom, de formelle og uformelle møtestedene». Det dreier seg om en stor spennvidde i arealbruken, «en sekvens av nabolag med mangfold og variasjon».