Arkitektnytt

Overflatebehandling av glass med titanbelegg, nye lamineringsmetoder og glass med u-verdier som tilsvarer høyisolerte yttervegger er i dag mulig, men manglende konkurranse blant altfor få produsenter gjør kostnadene for disse mulighetene urimelig høye. I tillegg til dette konkrete og jordnære ønsket viste også konferansen at transparens og bruk av glass for å oppnå dette er et tema som er svært mangfoldig og mangefasettert. Dette gjelder både glassets utrolig rike egenskaper: translucent, gjennomsiktig, reflekterende, farget, tonet, laminert, elektronisk påvirket, og som både avgrensende og bærende, konstruktivt materiale. Serraglaze har for eksempel helt spesielle lysbrytingsegenskaper, basert på avansert nanoteknologi. En bruker uttrykk som intelligente fasader og økologiske og resirkulerbare konstruksjoner. Fra Plymouth-universitetet er det kommet en bok som heter Intelligent skin, skrevet av Michael Wigginton og Jude Harris, basert på et flerårig forskningsprosjekt som omhandlet interaktiv teknologi knyttet til glass. Ytterligere utvidelse av transparente materialer finnes også i plast, akryl og annet som finnes med alle grader av gjennomsiktighet, overflater og hardhet.

Inspiratorene
Konferansen ble gjennomført med en serie 40 minutters foredrag av arkitekter, kunstnere og ingeniører som alle har vist spesiell kunnskap og innsikt i bruken av glass og dyrkelse av transparens som en vesentlig del av arkitektonisk konsept og uttrykk. Michael Wigginton, professor ved Plymouth University, praktiserende arkitekt og forfatter av boka Glass in architecture, som beskrives som standardverket om dette temaet, og som vant en pris for denne utgivelsen.
Tim MacFarlane er en ingeniør som internasjonalt har utviklet stadig dristigere glasskonstruksjoner gjennom 25 år, særlig basert på kabel- og boltsystemer som bærende ledd. Ett eksempel på hans resultater er en glassoverdekning på plazaen for Tokyo International Forum, som krager ut 11 meter og bæres strukturelt av massivt glass, boltet sammen på en meget innovativ måte. Eva Jiricna, arkitekt fra Tsjekkia, men bosatt i London, viste bl.a. meget vakre trapper, interiørelementer hvor alle deler var glass. Helmuth Jahn viet en stor del av sin presentasjon til det kjente Sonysenteret i Berlin, men også en lang rekke meget elegante prosjekter i Tyskland og USA. James Carpenter og Luke Lowings representerte kunstnerne i dette forumet, som virkelig demonstrerte hva integrering av arkitektur og kunst kan være, i en rekke frapperende glassbaserte prosjekter. Så er da også den førstnevnte skulptør, mens den sistnevnte er utdannet arkitekt i London. Tony Hunt er en kreativ ingeniør som har arbeidet sammen med de fleste, Eero Sarinen, Jean Prouvé, Richard Rogers, Norman Foster m.fl. Han har skrevet en rekke bøker om temaet bærestrukturer og underviser i dag ved universiteter i England, USA og Kina (Hong Kong). Han var teknisk ansvarlig for et av ikonene når det gjelder rendyrkede glassfasader, nemlig Willis Fabers hovedkvarter i Ipswich, som faktisk ble bygd for snart 30 år siden, tegnet av Foster.

Den siste bidragsyter var Stephan Engelsmann fra det tyske ingeniørfirmaet Werner Sobel, som viste gjennomdetaljerte eksempler fra Tyskland.

Tre hovedlinjer
Prosjekteksemplene var mange, men jeg skal her trekke fram noen av de mest interessante og nyskapende. Det som har vært den typiske utviklingen når det gjelder glassfasader kan beskrives som tre hovedlinjer: en stadig mer minimalisert bærekonstruksjon som understreker i dramatisk grad glassets transparente egenskaper, nye måter å avstive og innfeste glass på med bolter og silikon uten glassprofiler i tradisjonell form, og endelig nye glasstyper med et stort spekter av materialegenskaper. Jeg skal her trekke fram noen utvalgte prosjekter som belyser hver av disse egenskapene.

Tower Place er et kontorbyggkompleks som ligger rett ved siden av Tower of London. Mellom to separate bygninger ønsket oppdragsgiver å binde sammen disse to delene ved å overdekke uterommet og skjerme det mot vind og regn. Samtidig var det et ønske at rommet fremdeles skulle oppleves som et uterom, og spesielt var det viktig at det var fri adgang fra utsiden uten dører eller fysiske passasjer. Carpenter/Lowings fikk oppgaven, og løsningen ble en hengende skjerm av vertikale kabler og gjennomgående bolter i store glasselementer, avstivet med innspente horisontale glassbjelker. Virkningen er spektakulær, og sett rett forfra oppleves skjermen som en tynn, nesten vektløs hinne. Frustrerende er det selvfølgelig at det pga. sikkerhetskrav fra det amerikanske selskapet som leier arealene, ikke tillates fotografering på innsiden. Det er imidlertid lett å tenke seg hvilket smell en eventuell terrorhandling mot 1200 m2 hengende glass ville avstedkomme.

Et lignende kabelsystem er bygd utenfor vrimlehallen ved universitetet i Bremen, og der måtte arkitektene løse avstivningsproblemet med å innspenne kablene mellom takkonstruksjon og bakkenivå. Ved sterk oppvarming ville kablene utvides betydelig og innspenningen forsvinne. Løsningen på dette ble en innfesting med en overgang hvor kraftige springfjærer etablerte et konstant strekk når temperaturen varierte.

Yurakucho-overdekningen ved Tokyo Internasjonale Forum var en utkragerkonstruksjon hvor de fire bærende bjelkene besto av to sammenboltete, 19 mm herdete glassplater, oppdelt i fire ledd. Konstruksjonen ble beregnet til å tåle orkanpåkjenning. Senere bygde de et kubisk utstillingsrom i Riyadh i Saudi-Arabia, med sidekanter på åtte meter hvor både bærende og avstivende deler var massivt glass.

Opakt glass
Eksempel på nye glassegenskaper knytter seg særlig til det opake eller translucente glasset, som på mange måter kan være like spennende som det transparente. I et av Eva Jiricnas innredninger var et baderom med vegger av glass. Det såkalte elektroniske glasset har den egenskapen at når spenning settes på et av de innvendige sjiktene i det laminerte glasset, så blir det opakt og ugjennomsiktig, og en nødvendig grad av privatliv er sikret. I Deutsche Posts kontorhus i Køln er den samme egenskapen utnyttet, hvor en ønsket mulighetene for lukkete møter ved simpelthen å slå på det ugjennomsiktige sjiktet rundt møterommene.

En artistisk måte å bruke opakt, farget glass på ble vist i et vakkert, lite kapell i Frelsesarmeens hovedkvarter i London. Det ligger som en oransje, lysende eske over hovedinngangen. I tillegg var glassets reflekterende egenskaper utnyttet ved at himmellyset bokstavelig talt ble hentet inn i rommet på en meget virkningsfull måte. Prosjektet ligger rett ved starten på Fosters berømte Milleniumbro over til Tate Modern og er lett å finne.

Både kunst og vitenskap
Konklusjonen etter de mange innleggene er verken ny eller overraskende, men tåler å bli gjentatt noen ganger. Jeg siterer i denne sammenhengen Tony Hunt, som sier at ingeniøren må være en del av designteamet fra starten av. Det er alltid mange valg å utforske, både når det gjelder strukturelt materiale og strukturell form. Dette kan bare skje i en interaktiv prosess, som til slutt må tilfredsstille både teamet, programmet og selvfølgelig oppdragsgiveren.

Konstruksjon er både kunst og vitenskap, men kunsten kommer først. Og han tilføyer to interessante uttalelser, som ikke er hans egne: Skjønnhet er ikke et spørsmål om tilleggspris, men om tilleggsinnsats og tilleggsoppmerksomhet. I hans verden er ingeniørkunst en syntese av matematikk, estetikk og bruksegenskaper.