Arkitektnytt

Han var en sammensatt person: en oppegående verdensborger eller kanskje heller en sober og urban europeer som beveget seg uanstrengt på mange språk, men som kontinuerlig priste samholdet og oversikten i hagebyen han vokste opp i. Det var bebyggelsesformen han var mest begeistret for og skrev om i en av de beste bøkene som finnes om temaet. Hagebyen ga folk grunnlag for identifikasjon og utfoldelsesmuligheter.

Sitatet – fra Vergil - om at man ikke kan stige ned i samme elva to ganger, brukte han for å understreke at verden er foranderlig og dynamisk, ingenting gjentar seg og det gjelder å henge med. Samtidig var betydningen av erfaring og tradisjon – faglig og folkelig – uvurderlig; han vektla og kunne mye historie og jobbet for eksempel med å få fram vår relativt ukjente arbeiderboligtradisjon. Der var det rett tog slett mye å lære.

Aktuelle kronikker, leseverdige fagbøker og foredrag kom stadig vekk; han var en periode Byggekunst-redaktør og da han offisielt trakk seg som professor startet han studieturer til Italia – samtidig som han ledet Lytterforningen for klassisk musikk og forsatte å forelese på NTNU.

Popularisering var ingen nedtur, og han tok folkeopplyserrollen på alvor. Han hadde rett og slett usedvanlige formidlingsevner og var utrolig kunnskapsrik – ikke bare om arkitektur og musikk, men satt inne med detaljer på de underligste områder.

Tores ekskursjoner var ingen spøk: de var lange, velplanlagte og hektiske dager, sene kvelder og en leder som definitivt ikke var sist i seng, men han var først oppe: munter, nysgjerrig og klar til dyst uansett. Han kunne på sparket – og tilsynelatende helt uforberedt - holde fordrag om borgerpalass i Venezia eller boligkooperativenes utvikling i Berlin i 20-åra, når det passet seg sånn.

Tore var et alvorlig, lekende menneske kjent for å ha stått bak en masse innfall og gags, men det var med velberådd hu når han – enten for å provosere eller rett tog slett spre litt glede – som TAF-leder sendte festtelegram til Mao på 70-årsdagen eller inntok Palmehaven utkledd som arabisk sjeik.

Han var frittalende aktivist på Bakklandet i 70-åra og hadde politisk sett klare anarkistiske trekk, men var helt inneforstått med at han var et barn av sosialdemokratiet. Som arkitekt var han strukturalist, trolig fordi bare slike rammer kunne gi brukerne optimale muligheter; han trodde på fornuften og at god arkitektur var utenkelig som faglig innsatsområde uten å sette menneskene i sentrum. Han var en connaisseur som prediket og – i alle fall til en viss grad – praktiserte nøkternhet; bare hardt arbeide ga gode resultater og han brukte Einstein for å si at det betyr 5% inspirasjon og 95% transpirasjon. I tillegg mente han at motsetninger og konflikter var noe en ikke burde unngå; det er de som på mange måter driver oss framover. Det virket ikke som det harmoniske var noe mål i seg selv, men han kunne være  en slitsom perfeksjonist i forhold til egen innsats som lærer, skribent og arkitekt.

Noen mener han holdt den samme forelesningen uansett overskrift. På en måte er dette litt riktige, men for meste helt feil. De var alltid nye og uten særlige repetisjoner, og aldri framført med noe som kunne likne et manus. Han visste godt at skal du improvisere må du helst ikke bare ha teoriene inne, men også mange øvelser bak deg og være godt forberedt. Men budskapet oppsummert som beinharde krav til kvalitet koblet med et nødvendig sosialt engasjement ble nok gjentatt en del ganger.

Tore var grunnleggende kritisk til makt, myndigheter og ledelse, og sto tydelig fram når det var nødvendig, men samtid – som universitetsansatt – var han utrolig lojal mot institusjonene (AHO og NTH/NTNU); men fokus var alltid på studentene og ikke på systemene. Selv om han var skeptisk til faglige utspill uten saklig begrunnelse, så han entusiastisk og med stor sympati på hva studenter og yngre kolleger kunne finne på.

Han var en mentor lenge før de fleste av oss visste hva ordet innebar.

I det siste var Tore bekymret for de politiske og miljømessige utfordringer vi står foran, og hadde problemer med å forstå hvordan vi som faggruppe kunne bidra avgjørende i den kampen.

Rollen som emeritus kunne han spilt mye bedre enn han gjorde. Faglig pondus og anseelse var der så det holdt, men han forsto at det var å gå litt forsiktig på sidesporet – og dermed helt upassende.

Tores livsløp ble avsluttet i kjent stil, med utgivelse av en overveldende bok om italienske byrom og en serie med foredrag på høsten, åpning av fotoutstilling på ”Ni Muser” rundt nyttår, oppstart på en bok om etruskerne og helt tilslutt et glass vin – sikkert fra Italia.