Tore Brantenberg 1934-2009 human strukturalist
Noe setter mer spor enn andre; én av dem var Tore Brantenberg, som nylig døde 74 år ung. Han var en sammensatt person, en sober og urban europeer som beveget seg uanstrengt på mange språk, men som kontinuerlig priste samholdet og oversikten i hagebyen han vokste opp i. En kan ikke stige ned i samme elva to ganger, er et sitat Tore ofte brukte for å understreke at verden er foranderlig og dynamisk, ingenting gjentar seg, og det gjelder å henge med; samtidig er betydningen av erfaring og tradisjon – faglig og folkelig – uvurderlig.
Han var et alvorlig, hardt arbeidende og lekende menneske, kjent for å ha stått bak en masse innfall og gags, men det var med velberådd hu når han – enten for å provosere eller rett og slett spre litt glede – som TAF-leder sendte festtelegram til Mao på 70-årsdagen, eller inntok Palmehaven utkledd som arabisk sjeik.
Ekskursjoner var ingen spøk – lange, velplanlagte og hektiske dager, sene kvelder og en leder som definitivt ikke var sist i seng, men først oppe; han kunne på sparket – og tilsynelatende helt
Som aktivist på Bakklandet i 70-åra viste han politisk sett klare anarkistiske trekk, men var helt innforstått med at han var et barn av sosialdemokratiet. Som arkitekt var han strukturalist, trolig fordi bare slike rammer kunne gi brukerne optimale muligheter; han trodde på fornuften og at god arkitektur var utenkelig som faglig innsatsområde uten å sette menneskene i sentrum. I tillegg mente han at motsetninger og konflikter var noe en ikke burde unngå; det er de som på mange måter driver oss framover.
Tore var grunnleggende kritisk til makt, myndigheter og ledelse, og sto tydelig fram når det var nødvendig, men samtid – som universitetsansatt – var han overraskende lojal mot institusjonene (AHO og NTH/NTNU); men fokus var alltid på studentene og ikke på systemene. Selv om han var skeptisk til faglige utspill uten saklig begrunnelse, så han entusiastisk og med stor sympati på hva studenter og yngre kolleger kunne finne på. Han var en mentor lenge før de fleste av oss visste hva ordet innebar.
Rollen som emeritus kunne han spilt mye bedre enn han gjorde; han forsto godt at det var å gå litt forsiktig på sidesporet – og dermed helt upassende. Tores livsløp ble avsluttet i kjent stil, med utgivelse av en overveldende bok om italienske byrom og en serie med foredrag på høsten, åpning av fotoutstilling på «Ni Muser» rundt nyttår, oppstart på en bok om etruskerne og helt til slutt et glass vin – sikkert fra Italia.