Arkitektnytt

For undertegnede venner og kolleger, som har kjent Tor fra oppveksten, fra studiedager og fra samarbeid på arkitektkontor, er det et kjært og viktig vennskap som nå er avsluttet.

Tor ble født 25. september 1952. Han studerte ved Birmingham School of Architecture og avsluttet studiene ved NTH i 1978. Etter avtjent verneplikt ble Tor ansatt ved arkitektkontoret Anker & Hølaas, hvor han var i 12 år, helt frem til høsten 1991. Mye av hans arbeid i denne tiden var viet til Oslo Byfornyelse, som hadde sin mest aktive periode på denne tiden. Tor, som hadde både interesse og anlegg for administrasjon og ledelse, spilte en sentral rolle i byfornyelsesarbeidet.
De generelle nedgangstidene som rammet arkitektbedriftene ved slutten av 1980-tallet, førte til at Tor byttet beite og ble ansatt hos Østgaard arkitekter AS. Han var en sikker formgiver, med sans for de raffinerte detaljene og det gode håndverk. Men han rygget heller ikke tilbake for å ta seg av de tyngre delene av arkitektfaget, som byggebeskrivelser, byggeledelse og administrasjon, og brukte mye av sin tid på dette de siste årene. Da Tor valgte å fratre stillingen våren 2003, var han en del av kontorets ledelse.

Tor var stolt av sine røtter i Ål i Hallingdal. Han hadde et nært forhold til natur og friluftsliv og hadde noen av sine lykkeligste stunder på vidda eller i marka, med matpakke og termos, telt og fiskestang.

Men Tor var allrounder og hadde også stor sans for bordets gleder. Ingen koste seg mer enn han når han samlet familie eller venner rundt et måltid, enten det var med termos og matpakke i solveggen, eller ved større anledninger.

Svømme- og kulturgruppa «Klorofyll», som Tor tok initiativet til i 1984, hadde utgangspunkt i miljøet hos Anker & Hølaas. Gruppa har hatt ukentlige treff nesten uavbrutt i 25 år. De siste årene har vi møttes på Tåsen sykehjem, der Tor fikk omsorg og pleie av et flott personale.

Tor var et naturlig samlingspunkt i venneflokken. Han hadde stor energi og hadde mot til å ta utfordringer. Han var nysgjerrig, inkluderende og oppmerksom overfor andre mennesker. Men først og fremst hadde Tor et lyst sinn – livet smilte til Tor, og han smilte tilbake.

Det er nå fem år siden Tor ble rammet av ALS, den alvorlige diagnosen ble stilt like før sommeren 2003. Dette var dramatisk. Tor ble raskt svak i bena og ble avhengig av krykker, så rullestol. Og snart sto han overfor det vanskelige valget om livsforlengende behandling.

Hans mot og livslyst gjorde det mulig å velge tre år, på overtid. Det var krevende dager for Tor, og for Britt Oda, Ingrid, Mari og Lars. Men samholdet og omsorgen gjorde tiden rik og meningsfylt.
Vi vil minnes Tors tapperhet i denne tiden. Vi snakket om tusen ting ved vår ukentlige samling, men han klaget aldri over sin egen sykdom og skjebne, det var alltid andres situasjon som opptok han.

Og fra en nesten umulig posisjon spredte Tor glede med sitt nærvær, med sitt lyse sinn, og med sitt smil.

Takk for alt du har gitt, for alt du har vært, – og for alt du er, Tor.
Vi kommer til å bære et lyst minne om deg i våre hjerter.

Morten Meyer
Marianne Olsen Nauen
Rolf Sanne
Jens J. Selmer
Svein Eie Sørensen
Kristian Vårvik