Nyheter
Tomt
Det er naturligvis ingen tilfeldighet at ordet tomt har to betydninger. På en byggetomt er det tomt, derfor heter det tomt. Oslo har tusenvis av tomter, små og store, lange og brede, sammenhengende og innimellom. Mange har kastet sine øyne på disse tomtene og ventet på at noe skal skje. Men det har ikke skjedd noe. Det har rett og slett vært tomt.
26. februar 2002
Men nå skjer det. Og da skjer alt på en gang. Det er egentlig ikke noe rart. For det er akkurat som å vente på bussen: Hver gang bussen ikke kommer, øker sjansen for at den kommer ganske snart. Når bussen ikke har kommet fire ganger, kommer det minst tre busser på én gang. Bussene er som flokkdyr.
Sånn er det med utbygging også. Hver gang noe ikke blir noe av, øker muligheten for at det blir noe av, kanskje ganske snart. I flere år har vi ventet på at noe skal skje med Oslos havnearealer. Fra Frognerkilen til Bekkelaget er det 9 km kailinje hvor ikke noe vesentlig har skjedd i ganske mange år. Noen har jo tenkt, snakket og skrevet. Utredet, prosjektert og planlagt har man også gjort. Men aldri har det skjedd noe. Like før det skulle til å skje noe, så har det ikke skjedd likevel. Derfor blir det som med bussen.
Nå har ikke noe skjedd så lenge på så mange steder at nå vil det skje, og det skjer samtidig i Bispevika, Bjørvika, på Vestbanen, Tjuvholmen og Filipstad. Dessuten Fornebu og Nydalen. Groruddalen kommer også. Tullinløkka hadde jeg nær glemt, men den er straks rundt hjørnet. Målet er at det skal bli fullt, der hvor det før var tomt.
Dette blir jo ganske mange millioner kvadratmeter i nybygg. De fleste stedene skal det bli signalbygg, institusjonsbygg, attraksjoner, kulturbygg, bibliotek, kongresslokaler, kinosenter og næringslokaler. Billige boliger blir det naturligvis, og kanskje akvarium. Alle rom skal få utsikt til sjøen, for det har bystyret bestemt.
Også for arkitekter og utbyggere blir dette morsomme utfordringer. Alle mulige slags forskjellige prosesser skal nemlig prøves samtidig. På Vestbanen er det en såkalt begrenset prosjektkonkurranse. Det kan for eksempel bety at oppdraget til vinneren blir vesentlig begrenset. Når den begrensete planen foreligger, skal tomten selges til en utbygger som vil foretrekke å bygge noe annet fordi tidene og markedet har endret seg. På Tjuvholmen gjøres det annerledes. Der blir det en begrenset utbyggerkonkurranse. Da gjelder det å foreslå noe som stat eller kommune trenger, men ikke har lyst til å bygge selv. Det er ikke farlig å foreslå. Man kan alltids bygge noe annet. Det er jo ikke bare på Vestbanen at tidene og markedet kommer til å endre seg.
Og så er det Bjørvika da. Der er jo planleggingen i full sving. Det er nesten ikke spennende lenger med Bjørvika.
For det er liksom bestemt det, uansett hvordan det går med tidene og markedet. Som mange kanskje har fått med seg skal det bli opera, middelaldermuseum og næringsbygg. Det var noe mer også….... jo, billige boliger.
Midt oppi det hele skal det være anbudskonkurranse på arkitektoppdraget for Fredsprismuseet på Vestbanen. Den som vinner anbudskonkurransen, kommer kanskje til å tape på jobben, og får helt sikkert ikke fredsprisen.
Når alle disse tomtene har vært tomme i så mange år, er det kanskje noen som vil si at byen – eller markedet – ikke har hatt bruk for dem. Andre vil si at kommunen burde bygge bibliotek, og staten opera og museer, helt uavhengig av hva markedet sier.
Vel, alle problemer behøver ikke løses i vår tid, og det gjør kanskje ingen skade om noen tomter blir liggende tomme i noen år til. Og vi må antagelig finne oss i at Slottsparken og St.Hanshaugen i lang fremtid blir liggende som store åpne sår i bylandskapet.
Sånn er det med utbygging også. Hver gang noe ikke blir noe av, øker muligheten for at det blir noe av, kanskje ganske snart. I flere år har vi ventet på at noe skal skje med Oslos havnearealer. Fra Frognerkilen til Bekkelaget er det 9 km kailinje hvor ikke noe vesentlig har skjedd i ganske mange år. Noen har jo tenkt, snakket og skrevet. Utredet, prosjektert og planlagt har man også gjort. Men aldri har det skjedd noe. Like før det skulle til å skje noe, så har det ikke skjedd likevel. Derfor blir det som med bussen.
Nå har ikke noe skjedd så lenge på så mange steder at nå vil det skje, og det skjer samtidig i Bispevika, Bjørvika, på Vestbanen, Tjuvholmen og Filipstad. Dessuten Fornebu og Nydalen. Groruddalen kommer også. Tullinløkka hadde jeg nær glemt, men den er straks rundt hjørnet. Målet er at det skal bli fullt, der hvor det før var tomt.
Dette blir jo ganske mange millioner kvadratmeter i nybygg. De fleste stedene skal det bli signalbygg, institusjonsbygg, attraksjoner, kulturbygg, bibliotek, kongresslokaler, kinosenter og næringslokaler. Billige boliger blir det naturligvis, og kanskje akvarium. Alle rom skal få utsikt til sjøen, for det har bystyret bestemt.
Også for arkitekter og utbyggere blir dette morsomme utfordringer. Alle mulige slags forskjellige prosesser skal nemlig prøves samtidig. På Vestbanen er det en såkalt begrenset prosjektkonkurranse. Det kan for eksempel bety at oppdraget til vinneren blir vesentlig begrenset. Når den begrensete planen foreligger, skal tomten selges til en utbygger som vil foretrekke å bygge noe annet fordi tidene og markedet har endret seg. På Tjuvholmen gjøres det annerledes. Der blir det en begrenset utbyggerkonkurranse. Da gjelder det å foreslå noe som stat eller kommune trenger, men ikke har lyst til å bygge selv. Det er ikke farlig å foreslå. Man kan alltids bygge noe annet. Det er jo ikke bare på Vestbanen at tidene og markedet kommer til å endre seg.
Og så er det Bjørvika da. Der er jo planleggingen i full sving. Det er nesten ikke spennende lenger med Bjørvika.
For det er liksom bestemt det, uansett hvordan det går med tidene og markedet. Som mange kanskje har fått med seg skal det bli opera, middelaldermuseum og næringsbygg. Det var noe mer også….... jo, billige boliger.
Midt oppi det hele skal det være anbudskonkurranse på arkitektoppdraget for Fredsprismuseet på Vestbanen. Den som vinner anbudskonkurransen, kommer kanskje til å tape på jobben, og får helt sikkert ikke fredsprisen.
Når alle disse tomtene har vært tomme i så mange år, er det kanskje noen som vil si at byen – eller markedet – ikke har hatt bruk for dem. Andre vil si at kommunen burde bygge bibliotek, og staten opera og museer, helt uavhengig av hva markedet sier.
Vel, alle problemer behøver ikke løses i vår tid, og det gjør kanskje ingen skade om noen tomter blir liggende tomme i noen år til. Og vi må antagelig finne oss i at Slottsparken og St.Hanshaugen i lang fremtid blir liggende som store åpne sår i bylandskapet.