Nyheter
Tolkning og lesning av statistikk i Arkitektnytt
Ironi er ingen lett øvelse. Olav Ødegården har rett i at deler av artikkelen «Det store mangfoldet» i Arkitektnytt 20/04 provoserte meg så kraftig at jeg skrev et leserinnlegg. Og det var ikke bare meg den provoserte. Å trekke den konklusjon at jeg på den bakgrunn avfeier hele artikkelen og problemstillingene Ødegården reiser, er tøys.
15. februar 2005
Ironi er ingen lett øvelse. Olav Ødegården har rett i at deler av artikkelen «Det store mangfoldet» i Arkitektnytt 20/04 provoserte meg så kraftig at jeg skrev et leserinnlegg. Og det var ikke bare meg den provoserte. Å trekke den konklusjon at jeg på den bakgrunn avfeier hele artikkelen og problemstillingene Ødegården reiser, er tøys. Når det er sagt, er det viktig for meg å si at når jeg leste spesielt siste delen av artikkelen, var det rett ut sagt vanskelig å forstå at viktige problemstillinger og en seriøs behandling av ellers nyttig statistikk skulle avføde ironiske kommentarer av denne type fra journalistens side. Artikkelen framsto med holdninger og ytringer som ikke hører hjemme i et fagtidsskift. Det kan godt hende jeg trengte leserveiledning. Men denne type ironi «ment til å utfordre leserne», som Ødegården mener det er, brukt i forhold til offentlig kontra privat virksomhet og motiver for kvinners valg av både yrke og arbeid, mener jeg fortsatt ikke er holdbar. Jeg mener også at å snu argumentasjonen når det er flest menn i en yrkesgruppe (arkitekter), slik artikkelen gjør – heller ikke er med på å øke forståelsen av tallene.
Ødegården har også rett i at jeg ikke inviterer til dialog. Han er støtt over min konklusjon om journalisten i bladet. Min konklusjon var ironisk nok en konklusjon konstruert på samme måte som Ødegårdens egne i de avsnittene jeg siterte. Nei, ironi er ingen lett øvelse, og jeg har ikke skrevet ett ord om «nedverdigende», men brukt Ødegårdens eget uttrykk som han har brukt for kvinner som velger landskapsarkitektur: «at de ikke har framferd til noe annet». Det er fint at også Ødegården mener han er privilegert i sitt yrkesvalg og valg av arbeidssted. Og det er fint at han reagerte på den samme formuleringen som jeg gjorde.
Kvinner som velger landskapsarkitektur har svært gode karakterer for å komme inn på studiet og de velger dermed fag ut fra interesse. Når de er uteksaminert gjør de sitt yrkesvalg ut fra kriteriet om at det finnes interessante jobber både i offentlig og privat virksomhet.
Mitt anliggende er ikke å debattere med Ødegården som journalist i Arkitektnytt. Som leserne så på mitt forrige innlegg, var det stilet til redaktøren. Jeg håper imidlertid at Arkitektnytt som fagblad i framtida ikke setter på trykk utsagn som eksempelvis: «Tallene kan også tolkes som et uttrykk for at kvinner utdanner seg til landskapsarkitekt fordi de ikke har framferd til noe annet, og at de siden samler seg i det offentlige, som letteste utvei – til forskjell fra de mannlige kollegaer, som er færre, men virkelig vil noe med faget og derfor søker seg til privat sektor...» osv. fra artikkelen «Det store mangfoldet». Når man skriver setninger som dette, hvor man påberoper seg å tolke tall, er det vanskelig å se at dette er «ironi eller løse tanker». Jeg synes rett og slett at Arkitektnytt burde ta en smule selvkritikk ved å beklage at slike utsagn kommer på trykk overfor dem det er skrevet for og om. Ironisk ment eller ikke.
Ødegården har også rett i at jeg ikke inviterer til dialog. Han er støtt over min konklusjon om journalisten i bladet. Min konklusjon var ironisk nok en konklusjon konstruert på samme måte som Ødegårdens egne i de avsnittene jeg siterte. Nei, ironi er ingen lett øvelse, og jeg har ikke skrevet ett ord om «nedverdigende», men brukt Ødegårdens eget uttrykk som han har brukt for kvinner som velger landskapsarkitektur: «at de ikke har framferd til noe annet». Det er fint at også Ødegården mener han er privilegert i sitt yrkesvalg og valg av arbeidssted. Og det er fint at han reagerte på den samme formuleringen som jeg gjorde.
Kvinner som velger landskapsarkitektur har svært gode karakterer for å komme inn på studiet og de velger dermed fag ut fra interesse. Når de er uteksaminert gjør de sitt yrkesvalg ut fra kriteriet om at det finnes interessante jobber både i offentlig og privat virksomhet.
Mitt anliggende er ikke å debattere med Ødegården som journalist i Arkitektnytt. Som leserne så på mitt forrige innlegg, var det stilet til redaktøren. Jeg håper imidlertid at Arkitektnytt som fagblad i framtida ikke setter på trykk utsagn som eksempelvis: «Tallene kan også tolkes som et uttrykk for at kvinner utdanner seg til landskapsarkitekt fordi de ikke har framferd til noe annet, og at de siden samler seg i det offentlige, som letteste utvei – til forskjell fra de mannlige kollegaer, som er færre, men virkelig vil noe med faget og derfor søker seg til privat sektor...» osv. fra artikkelen «Det store mangfoldet». Når man skriver setninger som dette, hvor man påberoper seg å tolke tall, er det vanskelig å se at dette er «ironi eller løse tanker». Jeg synes rett og slett at Arkitektnytt burde ta en smule selvkritikk ved å beklage at slike utsagn kommer på trykk overfor dem det er skrevet for og om. Ironisk ment eller ikke.