Arkitektnytt

Japans hovedstad reiste seg to ganger i forrige århundre etter katastrofer. Nå puster kjempen urolig, selv om natten. Ravner skriker, sirener hyler og jordskjelv forekommer. Byen vokser i et land med smerter.

Atombombens redsler preger fremdeles Japan. 6. august 1945 droppet amerikanerne «Little boy» over Hiroshima med de følger at 80 000 mennesker døde momentant. Tre dager senere var det Nagasakis tur. Marerittet fra fortiden ble vekket til live 9. oktober i år da Nord-Korea testet sin første atombombe under jorden. Rett nok hadde den «bare» en sprengkraft på 1/20 av bomben fra 1945, men stor nok til at den nytilsatte statsministeren Shinzo Abe dro momentant til sine kolleger, Roh Moo-Hyun i Sør-Korea og Hun Jintao i Kina for å vurdere reaksjoner mot Kim Jong Ils regime.

Tokyo er ikke ukjent med kata-strofer. I 1923 ble 140 000 mennesker drept i det store Kanto-jordskjelvet, og store deler av byen ødelagt. Etter den annen verdenskrig var 2,5 millioner boliger helt eller delvis ødelagt i Japan, i hovedstaden alene 710 000. (1)

Gjenoppbyggingen av brannbombede Tokyo og andre byer åpnet for modernisme i arkitekturen, noe påvirket av Alvar Aalto, men framfor alt Le Corbusier. Sistnevnte fikk flere læregutter i Japan: Kunio Mayekawa (f. 1905), Junzo Sakakura (f. 1904) og ikke minst Kenzo Tange (f. 1913), som har levert streken til flere av de moderne kjempebygningene i Tokyo, f.eks. Olympiastadion fra 1964 og Tokyo Metropolitan Government Office. Andre kjente arkitekter har senere preget byen, f.eks. Tadao Ando, truckkjøreren og bokseren som fornyet områdene Harajuku og Aoyama og slapp lyset til. (2)

For Ando ble det et mål å ta vare på det begrensede areal indre Tokyo råder over. Ando var den første professor som ble ansatt på Tokyo-universitetet uten formelle papirer, og som samtidig medvirket til å fornye landets arkitektur. For et Japan på offensiven etter den annen verdenskrig ble det å skape nye levevilkår for en hardt rammet befolkning en stor oppgave. For arkitektene gjaldt det både å bidra til harmoni i det private og effektivitet i det offentlige livet, ingen enkel balanse. Det nye Japan måtte gi folket selvtillit. Kunne arkitekturen bidra?

Fra jeger- til teknologisamfunn
Fram til år 400 f. Kr. var de japanske øyene preget av Jamon-kulturens jegere, fiskere og sankere. I 710 ble Jara den første hovedstad, og en så konturene av et keiserrike. I 794 ble Kyoto keiserens residens, men makten var ikke imponerende. I 1542 kom portugiserne som de første europeere til Japan, og startet handel. Lensherrene daimyo hersket over vasallene, samuraiene, men var styrt av shogunen. Da Tokugawa-shogunet tok over makten i 1603, ble Japan isolert fra utlandet. Endring kom først i 1867 da shogunen falt. Året etter var samurai-revolusjonen over. Keiseren overtok makten, hovedstaden ble flyttet til Tokyo, Vesten fikk innpass og moderniseringen tok til med omfattende industrireising. I 1890 ble parlamentet opprettet, men keiseren hadde makten. Flere kriger og erobringer kulminerte med at Japan, som hadde gått i allianse med Hitler-Tyskland, i 1943–45 led smertefulle nederlag. USA okkuperte landet, og i 1951 kom det til en fredsløsning mellom de to slik at Japan og USA kunne tegne under på en fredsavtale. Men fortsatt lå Japan i strid med Sovjetunionen, og striden om arkipelaget Kurilene varer ved. I 1973 ble det opprettet diplomatiske forbindelser med Kina. På 1980-tallet tok Japan de store økonomiske byks og ble et finansielt tyngdepunkt i Asia under Det liberal-konservative partiet. Framfor alt ble Japan en teknologisk stormakt med en voksende bilindustri og audiovisuell produksjon. Rundt 1990 startet en økonomisk nedtur, som har preget japansk økonomi. Men landet har fortsatt å holde et avansert industrielt nivå med betydelig entreprenørvirksomhet, ikke minst innen bygg og anlegg. Oppgangstiden førte til spekulasjoner på boligmarkedet, og disse sendte i 1992–93 Japan ned i en dyp økonomisk grøft, som landet har forsøkt å kravle seg opp av.

Megapolis
Tokyo har to kjempeflyplasser, Henada og Narita. Lander du på den siste, er det 65 km inn til Tokyo sentrum. Toget tar deg gjennom en sammenhengende by der det veksler mellom bolighus, fabrikkområder og moderne høyhus, flere skyskrapere jo nærmere du kommer sentrum.
På en rangering over verdens største byer (2003) er Tokyo ført opp med 35 millioner mennesker.3 Men det omfatter den totale folkemengden rundt den ca. 80 km brede Tokyo-bukta med byene Yokohama, Kawasaki, Funabashi og Chiba. Regionen er Japans drivverk med 1/4 av befolkningen og 1/3 av økonomien. Området dominerer landets kunst, kultur, kommunikasjon og handel. Dermed også politikken. Utviklingen i kjerneområdet har ført til en sentralisering som skaper reaksjoner.

– Nå har jeg aldri sett buktas beboere mer perplekse og hissige, som om innbyggerne i Japans senter momentant har tapt sin orienteringssans, sa en kommentator i et større intervju. Befolkningskonsentrasjonen har både ført til forurensning og utfisking av bukta. På få år har sardinfangsten, ifølge fiskeren Kazitoshi Ohno, gått ned fra 1600 til 200 tonn. I det industrielle kappløpet er 90 prosent av buktas strandlinje omformet til en sammenhengende fylling.
Tokyos ordfører i 2002, Shintaro Ishihara fra Det liberaldemokratiske partiet (LDP), ønsket å omskape området rundt Tokyo-bukta til en gigantisk megapolis, som kunne bli «den mest effektive byen i verden».

Den internasjonalt anerkjente arkitekten Yoshin Taniguchi har anklaget politikerne for å ville skape et monster, i strid med japanernes måteholdne livsstil. Han hevder de er ofre for en spekulativ bølge fra finansielt hold. En annen arkitekt, Kisho Kurokawa, har fremmet en ny Tokyo-plan med sikte på å bygge en øy ute i bukta på 1/3 av dens areal. Planen sikter mot å skaffe innbyggerne et luksuriøst boligområde med store grøntarealer, underholdningsområde og lystyachthavn. Denne ideen er møtt med kraftig motstand, f.eks. fra den høyt profilerte marinbiologen Toshio Furota ved Toho-universitetet i Chiba, som frykter ytterligere forurensning, til tross for forslaget om å pumpe friskt vann inn fra havet til bukta.

– Jeg er klar til kamp! erklærte han da ideen ble kjent.(4)

Skyskraperne kommer
Gjenreisningen av Tokyo og de andre storbyene, Osaka har 11,2 millioner innbyggere, må ha bidratt til å styrke japanernes selvtillit. I 1964 arrangerte Tokyo sommer-OL. I et jordskjelvutsatt land nølte man lenge med å bygge høyhus. Men i 1968 kom den første skyskraperen, Kasumigaski-bygningen ikke langt fra regjeringskvartalet. Fram til nå er det blitt forsket på hvordan bygge jordskjelvsikre bygninger. Behovet for fortetning både av kontormasse og boliger økte med sentraliseringen. Flere skyskrapere steg opp fra grunnen.

Tokyos arkitektur viser en ung by, ikke dens lange, dramatiske historie. Ved siden av jordskjelv og krig er den preget av ønsket om økonomisk oppgang og modernitet. Det var på 1960- og 70-tallet det tok av. Gjenoppbyggingen skjedde på rekordtid, og mange av bygningene i dagens Tokyo stammer fra de første to tiår etter krigen.

Noe som preger Tokyos bybilde er den ekstreme tettheten mellom bygningene. Dyktigheten hva gjelder å utnytte små areal, er tydelig. På areal som var tiltenkt en enebolig, finner en nå fem–seks etasjers boligblokker. Myndighetene har ikke hatt helt kontroll med planleggingen og utbyggingen. To–tre etasjers boligblokker kan stå side om side med skyskrapere, handelssentre eller fabrikker. Bydeler som slapp unna bombingen, har små eneboliger i tre, smale gater og tradisjonelle Shinto-templer. Slik er det i Asakusa-området. I løpet av de siste 10–15 årene har så skyskraperne kommet for fullt.

Mange har tenkt at bygging av skyskrapere kan løse de store boligproblemene.

– Skyskrapere kan være vidunderlige, inspirerende strukturer som tjener som brennpunkt for byen, uttalte Julian Worall ved Tokyo University og Klein Dytham Architectures.

– Men jeg mener det ville være en skam om Tokyo endte opp som det. Byen er som et tettvevd teppe, og jeg liker det. Den er meget human og livlig.

En annen kjent urbanhistoriker og -arkitekt, Takashi Ito, advarer mot at byen utvikler seg til et uniformelt høyhus. Han vil at byen beholder sine særegenheter og regionale karakter i forhold til andre store byer. Japan har hatt for vane å bygge forretningsbygg beregnet kun for 25 år, bare 1/3 av levetiden for slike bygg i f.eks. London. Bygningsindustrien har tjent stort på rivingen av «gamle» gårder og oppføringen av nye. Dette har medvirket til spekulasjon og byrde på økonomien. Nå vurderer myndighetene et lovverk som innfører bygging av langvarige bolig- og forretningskompleks. (2 og 5)

Til himmels
Det høyeste huset i dagens Tokyo finner vi i Shinjuku, der flere av kjempene har reist seg. «To-cho», eller Tokyo Metropolitan Government Building, stiger 243 meter til værs. Dette svaret på Twin Towers er ikke landets høyeste, men likevel noe en viser fram gratis til turistene. Ca. 200 meter over bakken finner vi et panoramarom som gir 360 graders utsikt. Det heter at bygningen er inspirert av tyske kirker. Det er Kenzo Tange Associates som har designet bygningen, som stod klar i 1991 etter tre års byggetid. (6) I byggemassivet rundt de to tårnene finner vi også Tokyo City Hall, med de massive kontorkompleksene som viser hvilke økonomiske muskler dette landet har, men som de siste ti årene er svekket. Yokohama kan skryte av å ha Japans høyeste bygg. Det dreier seg om seilingsmerket Landmark Tower på 971 fot. Tårnbygget ble igangsatt da den økonomiske boomen kulminerte (1990), og konkurrerer sett fra den rette vinkel om oppmerksomheten med det 3776 m høye Fujiyama-fjellet, Japans ikon nr. 1.

Kenzo Tange står også bak Park Hyatt Hotel, det nest høyeste bygget som ble åpnet i 1994. Bak interiøret står John Morford. De 13 øverste etasjene utgjør hotelldelen, de 38 andre er kontorer for ulike selskap.

Kontrastenes by
Tokyo har sine sentra: I Shinjuku finner vi både underholdning, restauranter og ikke minst business. I Ginza har kulturen sine rom. I Chiyoda-Ku finner vi de nasjonale bygg, f.eks. nasjonalteateret, mens regjeringsbygningene og parlamentet (Kokkai-gijido) ligger i Kasumigaseki. Den norske ambassaden ligger i Azabu i bydelen Minato-ku, nær mer kjente Roppongi, som med sine eksklusive og kostbare boliger kan minne om Oslos vestkant.
Blant moderne bygg i nærheten av «To-Cho» finner vi City Tower Hotel på ca. 100 meter. I Shibuya-ku- og Shinjuku-området finner vi tre parkanlegg som bryter med asfaltmassen, den vesle sentralparken, den store Yoyogi park og Shinjuku Gyoen National Garden. Parkene benyttes flittig, her er marked, konserter, rom for vandrere, de som vil ha en piknik, unge og eldre elskende, mennesker med kjæledyr og joggere som lever opp til at Japan er de slankes nasjon. Etter en lang dag i den grå skyskraperen kan en vandring i det grønne være en lise for sinnet. Og legg merke til dette: Du skal virkelig være skarpsynt for å få øye på søppel i denne byen, gatene er rene, tunnel-stasjonene vasket og golvene i togene skinner, ufattelig!

Tokyo beveger seg med høy hastighet; mennesker ferdes i alle retningene, togene går presist på flere plan, bilene flommer langs motorveger i to–tre etasjer, ferger og handelsskip krysser bukta ustoppelig, og i luften seiler kjempeflyene utover i verden i hundretalls pr. døgn.

Det som kan synes strømlinjeformet, har sin bakside. Statsminister Abe ytret seg like etter at han overtok med bekymring over stigende alkoholforbruk i landet. Arbeidsløsheten er fire prosent, de fattige øker i antall og sosiale støtteordninger er langt på veg fraværende. Det offisielle tallet på selvmord er 32 000. (7)

Under skyskraperne i Shinjuku lever de eiendomsløse i sine pappesker eller bare under paraplyer. Mange av disse skal være de siste overlevende fra Hiroshima og Nagasaki. Deres hjem er tegnet av et emballasjefirma, men var neppe ment å være menneskebolig. Når de folder ut sine skitne dyner ved mørkets frembrudd, er det i skrikende kontrast til alle de dresskledde herrene og shoppende fruene som spesielt preger business-strøket i området.

Moderne Tokyo har bredt seg utover landet, og noen snakker om «mennesker under evig asfalt og betong». På overflaten er så mye imponerende, glassfasadene, avantgardhusene, presisjonen i transporten og disiplinen mellom mennesker. Mange som arbeider i indre Tokyo, bor langt utenfor, og kan bruke både to og tre timer daglig på veg til arbeidet. Er det rart byen aldri sover? Er det underlig den etterlater seg mange gåter?