Arkitektnytt

Arkitektnytt har bedt Westgaard utdype noen av de synspunkter som opptar ham.

– Du vil avlive mytene om arkitekter som ikke lytter til sine oppdragsgivere, arkitekter som kun tegner monumenter over egen dyktighet, og påstanden om at vi bare driver «med 'synsing' vi også, som alle andre». Hvordan kommer man slike klisjeer til livs?

– Et hovedpoeng her er at arkitektur som uttrykksform for de fleste oppleves som visuell. Når vi får en debatt som den du refererer til, er det først og fremst byggverkets utseende som engasjerer, slik som for eksempel debatten om hytter og flatt tak eller skråtak. På en måte er det forståelig, utseendet er det som angår de fleste, men arkitektur er da så mye mer. Utfordringen er å få synliggjort hva arkitekter gjør, og hvordan arkitektyrkets vilkår egentlig er. Samtidsarkitekturen har jo lenge vært i positiv utvikling, og det tegnes mye bra for tiden. Likevel går det galt noen ganger, i den forstand at myndighetene avslår en rammesøknad begrunnet med «skjønnhetsparagrafen», der arkitekter flest vil mene at bygget representerer god arkitektur. Det er her jeg mener at det spørs om arkitektstanden selv er dyktig nok til å tolke og anvende det karakteristiske ved stedet, og intensjonene i byggverkets arkitektoniske grep, for å forklare og beskrive overfor myndigheter og politikere hvorfor nettopp dette byggverket bør bygges på den aktuelle tomten.

– Hva mener du med «dyktig nok»?

– For å lykkes som arkitekt, sier Halvor Westgaard, – må vi ikke oppfatte offentlige byggeregler og kommunale bygningsmyndigheter som fiender, men som viktige premissgivere for kreativ virksomhet. Men arkitekten bør og må ha en faglig autoritet i hele prosessen fra reguleringsplanen til det enkelte byggverk. Hvilken annen yrkesgruppe skulle ellers makte dette? Et vesentlig problem, slik jeg ser det, er at de som skal ta stilling til prosjektet og fatte vedtak i byggesaken, i stadig mindre grad er kvalifisert til å lese tegninger. Derfor blir det viktig å oppøve en skriftlig fremstillingsevne i tillegg til tegningene.

Fra tegnebord til skrivebord
Halvor Westgaard, født i Trondheim fredssommeren 1945, har en allsidig bakgrunn for egne meninger. Etter endt studium ved NTH i 1970, med et halvårig forspill på byggeplass, jobbet han først ved et lite arkitektkontor for deretter å bli ansatt hos arkitektene Lien og Risan – begge steder i hjembyen – hvor han arbeidet fram til 1988. Her lærte han «å tenke sykehjem-prosjektering fra A til Å», det vil at hensynet til pasientene og de ansatte ble forent med utgangspunkt for planløsninger og formgivning. Så sammenfalt det faktum at byggebransjen – og dermed arkitektstanden – opplevde en seriøs økonomisk krise, med Westgaards ønske om å skifte beite, og i perioden 1988–91 arbeidet han i hovedstaden som fagsjef i NPA, en organisasjon som da hadde eksistert i åtte år.

– Dette var både et kjempeoppbrudd for en trønder og et profesjonelt hamskifte, men som kontorleder hos Lien og Risan hadde jeg jo også tilegnet meg en del nyttige bedrifts- og kontormessige erfaringer. I mine øyne bør de to sidene av faget vandre hånd i hånd, ellers kan det gå galt med den ene eller den andre utfordringen, synes Westgaard.

– Og så fant du nye jaktmarker?
– I årene 1991–94 drev jeg med byggforskning, med fokus på kvalitetsstyring for arkitektarbeidet, etterfulgt av et års praksis dels på et hjemmekontor, dels med leid kontorplass hos arkitekt Trygve Kleiven. Dette ble springbrett til ansettelse samme sted, etter hvert også som daglig leder, til utgangen av 1998. Vinteren 1999 vendte jeg tilbake til NPA, først som rådgiver og så som fagsjef fra høsten 2000.

– Hvordan kunne du omsette årene som planlegger og hustegner på en fruktbar måte i NPA-sammenheng den gangen?

– Som fagsjef i Arkitektbedriftene er selvsagt min prosjekteringsbakgrunn viktig, understreker Westgaard, – men jeg har lenge engasjert meg i videreføringen av arkitektenes virksomhet ved tegnebordet til det fenomen å drive et kontor. Betydningen av etterutdanning og ulike former for kurs – som vi i ti år har koordinert med NALs Arkitektakademi – kan ikke overvurderes. Som jeg skrev i Byggeindustrien, må vi arkitekter, utover det å lytte til byggherrens ønsker, ta det overordnede rammeverket på alvor.

– Og det mener du altså at vi ikke makter i tilstrekkelig grad?

– Jeg tror det skorter på en elementær forståelse for kunnskaper om lover og regler hos enkelte. Det er som oftest ganske banale ting som mangler i en rammesøknad når det må konstateres at den ikke inneholder tilstrekkelige opplysninger til at den kan behandles, noe som framgår av en undersøkelse plan- og bygningsetaten i Oslo nylig har gjennomført. Hvorfor det svikter her, ønsker Arkitektbedriftene å finne ut av.

Uproffe som forretningsfolk
– Vi kan også være temmelig uprofesjonelle i forretningsmessige forhold, fortsetter Halvor Westgaard.

– Det burde være innlysende å inngå kontrakter med stor ryddighet, vel og merke skriftlige sådanne. At noen arkitekter nøyer seg med muntlige avtaler, er jo ganske oppsiktsvekkende. Og nå snakker jeg ikke kun om enmannskontorer; også større bedrifter slurver med dette.

– På begge sider av saksbehandlerbordet åpenbart, for, som du skrev i Byggeindustrien, har ikke kommunene alltid «folk med den nødvendige arkitekturfaglige kompetanse», det hender at de feilleser arkitekttegningene og unngår å se at prosjektet tilfredsstiller den såkalte skjønnhetsparagrafen, altså paragraf 74,2.

– Den pågående hyttedebatten om stygt og pent, for eksempel, bør vi kunne utnytte bedre til fagets fordel. Vi må bli flinkere til å beskrive hva som er god arkitektonisk utforming og skape bedre forståelse for hva byggekunst handler om.

– Hvilke utfordringer innebærer dette?

– Vi tok opp noen slike problemstillinger på et nordisk møte i København i begynnelsen av september. Hvert år møtes de nordiske praktikerorganisasjonene til gjensidige drøftinger. Jeg har deltatt i disse møtene helt siden 1989, og det er interessant å se at der temaene til å begynne med sprikte fra land til land, der er det etter hvert stadig mer sammenfallende spørsmål og problemområder som engasjerer. Samtidig har organisasjonene selv også blitt mer og mer like hverandre. Godt gjennomførte oppdrag som grunnlag for å drive en forretningsmessig praksis, er kjernetema, og det kom mye lærerikt ut av sammenkomsten, saker som er felles – mer eller mindre – for alle land. Manglende profesjonalitet, blant annet i honorarspørsmål, og problemet med å tåle presset «utenfra», var typiske gjengangere.

Å ro samme båt
– Besøket ga også anledning til å foreta interessante befaringer i den danske hovedstaden, der det foregår mye spennende, kanskje særlig på boligfronten og når det gjelder viljen til å satse på infrastruktur, noe vi nordmenn ikke kan skryte av å være verdensmestere i.

– Hva gjorde størst inntrykk på deg i nye København?

– Ørestad, uten tvil. Man bygde banen ut til området først, og fortsatte med byutviklingsprosessen når trafikken var i funksjon. Jeg tenkte med mismot på brakklandet Fornebu, må jeg tilstå.

– Og hva med selve arkitekturen?

– Plots særegne boligkvarter (se www.plot.dk), som var forfriskende annerledes tenkt og utformet enn de boligløsninger vi er vant til, med fin gjennomlysning av leilighetene og god farge- og materialbruk, gjorde et sterkt inntrykk. Og et boligområde kalt Bispebjerg Bakke, der arkitektur, håndverk og kunst var fascinerende integrert, imponerte meg (se www.bispebjergbakke.dk). Sistnevnte boliger, tegnet av Boldesen & Holm, ga positive assosiasjoner både til Gaudi og Oskar Hansen.

– Du snakker som en «NAL'er» her?

– Vi ror samme båt med hver vår åre, smiler Halvor Westgaard.

– Utfordringen for Arkitektbedriftene blir å skape større alburom – arbeidsmessig sett – for planlegging og utforming av bygninger og byrom, å bryte med det stereotype. «Rom for arkitektur» er formulert som en visjon for vår virksomhet i Arkitektbedriftene.

– Og der ligger danskene foran oss?

– Som sagt er mye løfterikt på gang også her hjemme. Jeg så et forbilledlig eksempel i Ålesund nylig, på et gatehjørne, der en fredet jugendbygning var koblet sammen med et modernistisk galleri. Ikke helt ferskt, riktignok, men verdt å legge merke til. Jeg tenker her på inngangsfasaden til kulturhuset, den ombygde gamle kinoen, stilt opp mot et karakteristisk jugendhus, totalfredet av Riksantikvaren. Det var en tiltalende gjensidig løsning; de to byggene sto fint til hverandre, gammelt og nytt smeltet sammen, i mine øyne et utmerket svar på utfordringene i den besværlige skjønnhetsparagrafen, avslutter fagsjef Halvor Westgaard.