Arkitektnytt

I tidsskriftet Frühlicht nr. 2/1921-22 publiserte Wassili Luckhardt (1889-1972) sine skisser til et «Hus for en arkitekt». Den lille fantasien ble en av de mest markante representanter for 1920-årenes bølge av tysk ekspresjonisme i arkitekturen. Luckhardt var fascinert av naturlige krystall-klaser og prøvde her å skape «en meningsfull helhet utfra kaoset av disse primitive former» (Wolfgang Pehnt: Expressionist Architecture, London 1973, s. 103, min oversettelse).

Den velkjente og slående likheten mellom Luckhardts «Hus for en arkitekt» fra 1920 og KKs sommersted i Portør 1949  kan være tilfeldig, men umiddelbart virker det som om KK var direkte inspirert. Ytterligere etpar indisier tyder på det:

Spesielt for KK var hans nitide lesning av arkitekturbøker og –tidsskrifter og av og til direkte bruk av ting han fant der. Dette fremkommer av flere beretninger, bl.a. av Odd Brochmann og Niels Ole Lund.

 

Dessuten: KK kan ha blitt opptatt av den tyske ekspresjonismen både av formale og politiske interesser. De fleste arkitektene innen denne bevegelsen var utpreget radikale, som KK selv. Luckhardt-brødrene, f.eks., var i Berlin 1919 medlemmer av Novembergruppe og Arbeitsrat für Kunst og kom i 1926 med i arkitektgruppen Der Ring. Det er usannsynlig at KK (eller hans venn Knut Greve) ikke orienterte seg om dem.

 

Sist men ikke minst tyder KKs egne skisser på at han var «ekspresjonistisk» anlagt.

2. Jan Olav Jensen og hans «regler»

Jeg burde ha lest Ulf Grønvolds artikkel «Veien til Mortensrud» i Arkitektur i Norge 2002, s. 100-111, før jeg refererte Jensen. Grønvold omtaler her bl.a. Jensen & Skodvins «formelarkitektur» med «én ukjent (topografien)», som «bør gi nærheten mellom oppgave og løsning» (s. 110). Likeledes nevner han «lanternenes uforutsigelighet» på Sinsen T-banestasjon, som «skaper en spenning som ellers er vanskelig å få til med et skrapet budsjett» (s. 111). «Jensen & Skodvin er glade i regelforstyrrelser. De tar imot virkelighetenes komplikasjoner som berikelser. Derfor er Mortensrud kirke et ’urent’ byggverk med innfall og improvisasjoner» (s. 111).

 

I sin mye større bredde overdekker Grønvolds analyse min smale. I referatet grep jeg bare spesielt fatt i Jensens «formuleringer av regler (som) kan gi både kontrollerende og åpnende effekt under byggeprosesen.» Dette ledet dog til en (etter min mening) interessant sammenligning med KKs (forgjeves) forsøk på å organisere utbyggingen av Børstadområdet på Hamar i 1949.