Nyheter
To fag, én ambisjon
Seks styremedlemmer i Norske landskapsarkitekters forening avd. Hordaland er fortørnet over mitt referat fra AHO-seminaret om skolens nystartede undervisning i landskapsarkitektur. De kritiserer meg for å ignorere at samme ordning praktiseres ved BAS, og hevder også at UMB har et like godt tilbud.
13. september 2005
”Carlsen gir ingen forklaring på at faget landskapsarkitektur nå plutselig utsettes for vitenskapeliggjøring,” skriver de, ”ingen utdyping utover det implisitte budskap: LA-faget har ikke hittil vært vitenskap, men ved AHO blir det ordentlige saker!” (Se Arkitektnytt 14/05.)
Jeg beklager at artikkelen (10/05) kan tolkes på denne måten. Det var slett ikke min hensikt å desavuere LA-undervisningen ved de to andre skolene; tvert om ønsket jeg å dokumentere – som jeg formulerte det - at landskapsarkitektene ”er på frammarsj på arkitekturens og urbanismens arena” blant annet fordi nå har de ”i tillegg til utdanningen ved UMB – etablert seg med mastergrad-studier ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo”.
Dessverre glemte jeg å nevne virksomheten ved Bergen Arkitektskole i denne sammenheng. Det var en glipp fra min side. Og tittelen ”Landskapsarkitekturens vitenskapeliggjøring” burde ha vært grundigere underbygget.
Poenget med vitenskap-begrepet var altså 1) at denne tverrfaglighet styrker steds- og byplanleggingen i sin helhet, og 2) at en slik gjensidig ambisjon får kraftigere vind i seilene gjennom opprettelsen av tre nye stillinger ved AHOs Institutt for urbanisme, alle landskapsarkitekter, nemlig professor Rainer Stange og hans to lærerkolleger Hettie Pisters og Kristine Synnes.
Slik bringes arkitektarbeidet opp på et høyere profesjonsnivå. Man forener de to disiplinene bygg og landskap i det akademiske forum, ambisjonen er kunnskapsheving og økt kreativitet, og dermed blir yrkesutøvelsen totalt sett mer vitenskapelig.
Jeg beklager at artikkelen (10/05) kan tolkes på denne måten. Det var slett ikke min hensikt å desavuere LA-undervisningen ved de to andre skolene; tvert om ønsket jeg å dokumentere – som jeg formulerte det - at landskapsarkitektene ”er på frammarsj på arkitekturens og urbanismens arena” blant annet fordi nå har de ”i tillegg til utdanningen ved UMB – etablert seg med mastergrad-studier ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo”.
Dessverre glemte jeg å nevne virksomheten ved Bergen Arkitektskole i denne sammenheng. Det var en glipp fra min side. Og tittelen ”Landskapsarkitekturens vitenskapeliggjøring” burde ha vært grundigere underbygget.
Poenget med vitenskap-begrepet var altså 1) at denne tverrfaglighet styrker steds- og byplanleggingen i sin helhet, og 2) at en slik gjensidig ambisjon får kraftigere vind i seilene gjennom opprettelsen av tre nye stillinger ved AHOs Institutt for urbanisme, alle landskapsarkitekter, nemlig professor Rainer Stange og hans to lærerkolleger Hettie Pisters og Kristine Synnes.
Slik bringes arkitektarbeidet opp på et høyere profesjonsnivå. Man forener de to disiplinene bygg og landskap i det akademiske forum, ambisjonen er kunnskapsheving og økt kreativitet, og dermed blir yrkesutøvelsen totalt sett mer vitenskapelig.