Arkitektnytt

Men det står like fullt respekt av disse femti, for det er mange hindre som skal forseres på veien fra skisse til ferdige bygg. Kompleksiteten i byggeriet og motstanden i prosessene gjør arkitektur til en ofte undervurdert og heroisk disiplin. Likevel, bak formene – hvilke av disse utvalgte objektene gir tilskudd til en diskusjon som utvider arkitekturbegrepet og ikke bare bekrefter eksisterende dogmer – en diskusjon som drøfter arkitektur som syntese av mange kunnskaper og mange premisser, hvor sted, form, funksjon, innovativ teknologi, strukturer, konstruksjoner, materialer, lys, luft og lyd veves sammen til en konseptuell helhet hvor arkitekturen erfares mer enn beskues?

Hele regnskapet
Og hvor mange av prosjektene forholder seg nyskapende til begreper som trivsel, helse, tilgjengelighet, integrert design, økologisk fotavtrykk og livsløpsregnskap? For det er her den ligger, nåtiden og fremtiden for arkitekturen. I en arkitektur som tar innover seg hele regnskapet – det sosiale, det økonomiske og det økologisk bærekraftige. I offentlig forvaltning er bærekraft og universell utforming tidens tunge satsningsområder, og sakte siver dette inn i regelverk og i forskrifter. Vi slipper ikke unna. Mye handler om påbud og regler, men enda mer dreier det seg om holdninger. Vi må videre, forbi festtalene, formålsparagrafene og reglene hvis det skal monne. Det begynner å haste.

Internasjonale utfordringer
Nasjonale grenser har begrenset relevans for miljøproblemene. Internasjonale forpliktende avtaler legger stadig flere premisser for nasjoners og individers utviklingsmuligheter, også arkitektenes. Vårt samfunnsansvar settes mer og mer i fokus, og det er nødvendig. Tiden er inne for å åpne dørene i arkitektenes estetiske revir. Avtaler og erklæringer skal oppfylles og omsettes i praksis. Kompetanse og ressurser finnes, i alle fall på vår del av kloden. Men dette krever endrede holdninger i en konservativ og konserverende byggebransje, som gjennom preaksepterte løsninger og kortsiktig profittjag hemmer utviklingen og iverksettingen av ny og nødvendig kunnskap.

Netto energibehov
Som en konsekvens av Soria Moria-erklæringen, Kyoto-avtalen og EUs direktiv om bygningers energibruk er det for tiden under utarbeidelse regler for en radikalt strengere regulering av energibruk i Norge. De nye kravene vil utfordre mange av aktørene i byggebransjen, inkludert arkitektene. Det foreliggende forslagets ambisjon ligger i langsiktige løsninger og totalregnskapet for energibruk. Den varslede endringen går mot regulering av netto energibehov, i stedet for regulering av tilført energi, slik dagens forskrift krever.

Man kan stille mange spørsmål ved de kortsiktige og langsiktige konsekvenser dette vil ha, og om forslaget er det riktige svaret på det overordnede målet om redusert bruk av elektrisitet til oppvarming og øket bruk av fornybare energikilder. Parametrene er mange og regnestykket er komplisert. Klimaendringer og ny materialteknologi kan endre forutsetningene vesentlig. Et viktig spørsmål blir om reglene er fleksible nok til å gi plass for ny kunnskap og gjennom det også større verdiskapning. Grundigere prosjektering og større grad av tverrfaglighet tidlig i prosessen vil være sannsynlige konsekvenser av de strengere energikravene – her kommer arkitektene til å ha mye å hente.

De negative konsekvensene kan ligge i behovet for enda strengere kontrollsystemer og en enda større byråkratisering av byggeprosessen.

Vi trenger en arkitekturpolitikk
Men tross alt finnes det denne gang en ideell overbygning, og det finnes langsiktige mål. De senere årene har offentlighetens ambisjoner i forhold til byggevirksomheten knapt sett forbi skrekken for byggskader. Tidlig på nittitallet fantes det tilløp til en offensiv offentlig arkitekturpolitikk. I dag finnes bare reminisenser tilbake av anslagene, dette til tross for at Staten er svært viktig for byggebransjen, ikke bare som kontrollerende aktør, men også som utøvende. Rundt femti prosent av det som bygges i Norge er initiert av det offentlige, og Staten som byggherre er dermed et svært viktig forbilde i miljøspørsmålene og for den langsiktige verdiskapningen. Her kan en offentlig arkitekturpolitikk legge konstruktive føringer og gi en langsiktig strategi for norsk arkitektur i et utvidet perspektiv.

Mange kamper utkjempes i arkitekturens navn, noen vesentlige, noen nødvendige, noen pålagte og noen marginale. To kamper fremstår som spesielt vesentlige i vår tid – kampen for miljøet og kampen mot byråkratiseringens lammende og ressursødende prosesser. Den første er uunngåelig, den andre er veien til større råderett over kreftene og tiden som må til for å realisere tidsrelevant og samfunnsansvarlig arkitektur, om og om igjen.