Arkitektnytt

Hovedrollen viste seg å være arkitekt Daniel Brenner. Han bor med kone og ett barn i en østberlinsk blokk­leilighet i et urbant sett meget ødslig strøk. Det er ingen kafé på noe hjørne; de får sjelden eller aldri besøk; kona kjeder seg dypt og ser i speilet kun Tiden, mens mannen trøster seg ved tegnebordet bak sofaen.

Brenner har en administrativ jobb med montasje av elementbygg av den type Plattenbau han selv bor i, men han har ennå ikke – 38 år gammel – fått bygd noe som helst av det han har tegnet selv. Tre konkurransepremier har ikke ført til noe. I desperasjon spør han en dag sin sjef (i et byggeforetagende à la OBOS eller Selvaag) om å få prosjektere et aktuelt, planlagt
bydelssenter. Sjefen har tro på ham, og gir ham sågar anledning til selv å velge sitt team blant gamle studiekamerater og -venninner.

De går i gang med et program i beste Europan-2007-ånd: kino, teater, multifunksjonelt rom, vietnamesisk restaurant, bowlinghall, flere rom med skulpturer osv. Iveren og innsatsen er stor, og prosjektet overvinner det ene hinderet etter det andre i det statlige byråkratiet, men bare nesten helt opp. Daniel havner i løvens hule, in casu: finansmyndigheten. Her blir opplegget drastisk beskåret og omprogrammert både med hensyn til funksjoner og konstruksjoner.

Brenner innser at prosjektering innebærer mer enn det å brenne for dem; man må også inngå kompromisser (muligens ment ironisk fra Kahanes side). Daniel (og vi) lærer dessuten at sterk faglig innsats kan føre til oppløsning av et ekteskap. The End.

På forhånd hadde Anne Marit Lunde talt om mulige sammenhenger mellom østtysk arkitektur og DDR-statens struktur, eksempelvis monotoni og mangel på frihet og identitet. Etter filmen innledet Ellen Hellsten til diskusjon med å hevde at det til og med i dagens «Sovjet-stat» Norge finns en sterk «overstyring», som innsnevrer kreativitet og risk-villighet, og ordstyrer Børre Skodvin mente at byggemøtescenene i filmen godt kunne minne om tilsvarende konfrontasjoner i norsk virkelighet, særlig med hensyn på økonomisk monomani.

Hva sa så panelet med sosiologen Erling Dokk Holm, arkitekten Henriette Salvesen og høyrepolitikeren Erling Lae?

Dokk Holm kunne ikke dy seg for å erte arkitektene (som han ser ut til å ha for vane) med deres etter hans mening ekstreme kreativitetstrang, særlig innenfor eneboligbyggeriet. Salvesen mente at bygningsmyndighetene (i Norge) generelt var for opphengt i regelrytteri uten forståelse for hva arkitektur egentlig er, og Lae klaget over arkitektstandens etter hans syn aldri hvilende tendens til å debattere i stykker ethvert kommunalt planvedtak.

Muligens hadde møteprodusenten valgt gale paneldeltagere, og/eller det var avsatt altfor liten tid til at den sprikende debatten kunne ta av.
I alle fall endte opplegget pladask.