Arkitektnytt

296 led-lamper lyser fra den 18 etasjer høye Økern-senteret til arkitektene Håkon Mjelva og Per Norseng fra 1969. Bygget er blitt forvandlet til et lysende kunstverk av den Berlin-baserte kunstneren Lars Ø. Ramberg, hvor lampene fra vinduer på begge sider av blokka, over ni etasjer danner ordet «TILLIT».

– Dette kunstverket gir ikke et konkret svar eller løsning på utfordringene på Økern. Det er ikke en re-aksjon eller illustrasjon, noe som ville vært banalt. Økern har lenge vært preget av lav tillit og fremstått som et kulturelt synkehull. Det tror jeg forandrer seg nå, sier kunstneren.

Kunstverket insisterer på å løfte blikket, til å tenke nytt, til å inkludere – ikke ekskludere, mener Ramberg.

– Samfunnets mest grunnleggende verdi er blitt «the writing on the wall». Tillit må bygges fra bunn og opp. Byer må bygges på samme måte, sier kunstneren til Arkitektnytt på telefon fra Berlin.

En påminnelse

I første utkast til nye Økern-planer skulle blokka rives. I neste runde skulle den stå. Det siste året har Ramberg holdt til i bygget etter at han i 2021 vant konkurransen «Økern!», arrangert og finansiert av Kulturetaten Oslo kommune og Koro.

Det var egentlig ikke et krav om å skape et kunstverk da Ramberg vant konkurransen. Han skulle heller være det han kaller «kreativ analytiker, medspiller og dialogisk bidragsyter» på et tidlig stadium.

I den perioden skapte han blant annet møteplassen «Wunderbar» over Økern T-banestasjonen hvor han tok imot fagfolk innen byutvikling og kulturliv.

– Resultatet av alle samtalene har blitt en analyse og ti kunstneriske ideer til hvordan man kan bygge en bedre by. Etter en lang og spennende prosess fikk jeg likevel lyst til å gi Økern en manifestering av mitt engasjement i form av et kunstverk. Jeg skapte et landemerke som setter en agenda. «TILLIT» er en påminnelse om at byen er til for menneskene — ikke omvendt, forklarer Ramberg.

Fra tvil til tillit

Kunstneren ble for nesten 20 år siden verdenskjent for et annet ord i en annen by. Etter en åtte års lang prosess fikk han den tyske forbundsrepublikkens tillatelse til å overta hele den gamle østtyske parlamentsbygningen Palast der Republikk i Berlin – og forvandle det til et kunstverk. Han installerte ordet ZWEIFEL (Tvil) som neonbokstaver på 45 x 7 meter på taket og omdøpte samtidig hele bygget til Palast des Zweifels (Tvilens palass).

– Det ble et diskursivt monument over debatten som fulgte etter den tyske gjenforeningen, forklarer Ramberg.

Når han nå 18 år senere på samme måte overtar den tidligere dødsdømte Økern-blokka og vil forvandle den til et symbol for tillit, skjer det heller ikke uten debatt. Gaute Brochmann, arkitekturkritiker i Morgenbladet og redaktør i Arkitektur N, skriver at Rambergs «verk på Økern kan ende som gimmick og kunstvasking» og mener man må «spørre seg om «TVIL» hadde vært en bedre tittel denne gangen også» gitt den utviklingen man ser planlagt på Økern».

Økern-beboer Wenche Larsen er i et innlegg på nettstedet Oslo-debatten provosert over ordbruken og skriver: «Når jeg ser på TILLIT går tankene i retning av at det burde stått MIS over TILLIT».

Espen Hauglid, journalist og kritiker i Morgenbladet, er bekymret for hva som til slutt skal prege byutviklingen på Økern, men er mer positiv til Rambergs prosjekt. Han skriver at «Rambergs inngrep kan godt vise seg å være det mest intellektuelt stimulerende som skjer» på Økern.

Kreativ meningsprodusent

Ramberg hevder debatten som popper opp av de seks bokstavene er en del av hele kunstprosjektet.

– Kunst skal irritere, fascinere, skape følelser og tanker. Derfor er det bra med debatt. Men jeg sier som den tyske kunstneren Gerhard Richter: «Art ist the highest form for hope».

Problemet med Økern, mener Ramberg, er at det for lenge har vært et ikke-sted og at debatten har manglet. Slik den gjorde da nabobydelen Løren ble planlagt og bygget.

– Mitt kunstprosjekt vil bidra til å skape ny bevissthet, insistere på nye muligheter og utfordre både private og kommunale utbyggere til å tenke nytt. «TILLIT» bidrar allerede nå til debatten om hva som er viktig for byen.

Kritikken om kulturvasking mener han også bommer.

– Jeg har ikke hatt krav fra kommunen eller Koro om å skape et fysisk kunstverk på Økern, kun å bruke min kreative intelligens og faglig kompetanse til å skape innspill til en annerledes stedsutvikling i tidlig fase.

«TILLIT»-verket har han bygget på helt eget initiativ og han har hele tiden insistert på at hans rolle som kunstner ikke skal være å lage «glasur til kaken».

– Jeg vil være med å bake kaken. Kun på den måten kan kunst og kulturindustri bli en naturlig del av den nye identiteten på Økern. Kunsten må ta plass, skape forventninger, og delta i den offentlige samtalen.

– Hvorfor er ikke dette kultur- eller kunstvasking av utbyggingen på Økern?

– Kritikk om kulturvasking mener jeg er relevant når kunstnernes eneste rolle er å utsmykke en generisk bydel, lenge etter at den er ferdig bygget. I mitt tilfelle har jeg fått frie tøyler og full tillit både fra utbyggerne, byen og staten, til å bidra med min kompetanse i rollen som kreativ meningsprodusent, såpass tidlig i byutviklingsprosessen at jeg kan påvirke.

– Tillit har manglet

Som en del av prosjektet har Ramberg altså fysisk holdt til i det gamle Økern-senteret i et år. Her har han dykket ned i gamle og nye planer, analysert og diskutert med private investorer, utbyggere, plan og bygningsetaten, kommunens kulturetater, planleggere og lokale folk.

Han forteller at han selv har blitt overbevist av private utbyggere som oppriktig viser at de vil ta bydelen i en annen retning enn sammenlignbare prosjekter i vår nære fortid.

– Jeg har forståelse for kritikken, siden det i Oslo har blitt bygget store bomaskiner uten at man lytter til behovet for kultur, grønne lunger og gode urbane byrom. Tillit har i sœrdeleshet manglet på Økern, men etter at de private utbyggerne ombestemte seg og skrinla planene om badeland og Europas største kjøpesenter, fikk jeg personlig tillit til at disse utbyggerne har sett lyset.

Den smarte surdeigen

Samarbeidet med Økern Sentrum (eid av Steen & Strøm og Storebrand), Kulturetaten og Koro har vært fruktbart, forteller Ramberg.

– Vi har brukt ett år av livene våre inni denne bygningen for å bidra til å skape en bedre by. Jeg forsøker å danne en skole for at kunstnerisk intelligens kan gjøre en positiv forskjell, og tror metoden vil spre seg. Tillit må bygges og derfor bør kultur inn tidlig i utviklingsprosessen. På et vis kan du si at jeg med dette verket binder aktørene til masta – fordi tillit både forbinder og forplikter.

– Hva legger du i det?

– Jeg tror oppriktig at kulturen kan spille en rolle gjennom hele prosjektet. Ikke bare i en tidlig fase, men også etter at alt er ferdig bygget. Gaute Brochmann er i Morgenbladet redd for at dette bare er en gimmick fra utbyggernes side, men jeg hadde ikke gjort dette hvis jeg trodde at dette skulle bli en gimmick. Dette er første gang i norgeshistorien at en kunstner har fått tillit som en intellektuell kreativ ressurs i et slikt kjempeprosjekt – ikke bare som en som er flink med hendene for å dekorere med noe «pent». Jeg arbeider for at kulturen skal være den smarte surdeigen i den nye byen – som får den til å ese.

Bronsestøp og teaterprøver

Rambergs underliggende poeng er at det i den klassiske fortellingen om gentrifiseringen har kulturen kun en instrumentell rolle. Den blir brukt som motor for å gjøre et område attraktiv, for så å bli skubbet ut når prisene har steget og folk ønsker å bo der.

Hans engasjement og initiativ for Økern er at kulturen ikke bør skubbes ut på sikt, men at kulturlivet får sin fortjente plass sammen med med nye boliger og andre arbeidsplasser når alt er ferdig.

– I Bjørvika var slagordet «kultur og næring» mens i den post-industrielle bydelen Økern burde man koble seg på bydelens arbeideridentitet, og fjerne skillet mellom kultur og næring. Da får vi «kulturnæring». Det passer som hånd i hanske for Økern. La kulturnæringer være bærebjelken i sin nye identitet fordi de forbinder stedets gamle og nye identitet. Dessuten mangler Oslo den bydelen hvor kulturen får lov til å virke og påvirke – et sted hvor det skapes og produseres, hvor det tegnes arkitektur, støpes i bronse, hvor dansestudioer, lydstudioer og kunstneratelierer blir del av nabolaget og hvor gjenbruk og nyskaping går samme ærend.

Han mener Økern kan bli et slags «Hollywood» slik det en gang var.

– Det var et åpent, rått landskap, hvor frie kulturindustri-aktører hadde plass og råd til å etablere seg, en etterlengtet bydel for fri kulturproduksjon med industrielle fasiliteter. Kulturen trenger mer enn bare visningssteder. Det må finnes steder hvor kultur skapes og produseres også.

– Det høres vakkert ut, men hvordan skal det foregå samtidig med at private utbyggere skal tjene sine penger?

– Det behøver ikke å være en motsetning. I moderne byutvikling er kultur en merverdi, ikke en kostnad. Det gjelder både for nabolaget og for utbyggerne. Hvis kunst og kultur får gode og rimelige lokaler, vil utbyggerne få bedre avkasting fordi Økern blir et mye mer interessant sted bo og arbeide.

Han viser til den såkalte «Bilbao-effekten», hvor man i den døende industribyen Bilbao bygget Guggenheim-museet, som sto ferdig i 1997.

– Bilbao har blitt en gigantisk suksess hvor kulturen indirekte finansierer industrien, ikke omvendt. Mathallen og Dansens hus på Vulkan er norske eksempler på denne typen stedsutvikling. Vulkan var i utgangspunktet et «høl» av en tomt, liggende under Maridalsveien. Utviklerne gjorde Komfyrfabrikken om til Mathallen som først gikk med underskudd, men som likevel har blitt en enorm suksess for både utbyggerne og hele nabolaget.

Villig til å ta risiko

Lysene i vinduene på Økern skal lyse «TILLIT» frem til juni, og mulig enda lenger. Om Rambergs ønskede tillit bevares gjennom hele prosessen, vet vi ikke.

– Det er foreløpig mange usikre variabler i fortsettelsen av Økern-utviklingen. Hva tenker du om å knytte deg så tett til et slikt prosjekt?

– Jeg løper selvfølgelig alltid en risiko for å mislykkes med mine store visjoner, men hvis jeg ikke har tro og tillit til dialogen med de som faktisk bygger denne nye byen, så er risikoen mye større for at resultatet alltid blir det samme som før: generisk. For å få andre til å tenke utenfor boksen, må man selv være villig til å bevege seg. Derfor inviterte Oslo kommune, Koro og investorene noen kunstnere å være med og tenke sammen – på tvers av egne interesser. Vi har nå blitt påvirket av hverandre. Alternativet ville vært å sitte inne i hver våre ekkokamre og kun dyrke mistilliten.

Neste uke vises en modell av TILLIT-bygget på utstillingen «Between The Blue And The Green - Reconnecting Oslo» på La galerie d'architecture i Paris (1-26. februar) i regi av A-lab.