Arkitektnytt

Dette var ett utgangspunkt for en reise til Marokko som ble arrangert høsten 2003, en reise som ga deltagerne mulighet for å hente fram tegneblyanten og skisseblokken. Det var også et ønske om å arbeide fotografisk med landskapet, med arkitekturen og med mennesker en møter. Vi ville at det underveis skulle dannes et felleskap, et reisende kollegium, hvor vi gjensidig utnyttet det mangfold av kunnskap som fantes i gruppen. Vi ville ut av en hektisk norsk hverdag, være på oppdagelsesferd hvor skisseblokkens langsomme tid og kameraøyets søken var redskap for å oppøve evnen til formidling.

Marrakech
Det er ikke godt å forberede seg på Marrakech, den røde by. Uansett blir møtet litt brått når en plutselig befinner seg midt i det yrende folkelivet på Djema El Fna – gjøglernes torv. Dette er hjertet i Marrakechs gamle bydel Medinaen som alt ser ut til å kretse omkring. Her er bugnende boder av alle slag hvor det foregår en heftig gestikulerende pruting, her er slangetemmere og eventyrfortellere. For oss er dette eksotisk, ja magisk og dypt fascinerende. Og slik har det vært i århundrer, kun med den forskjell at kameler er blitt erstattet med mopeder.

Marokkos rike kulturarv er en sammensmelting av den opprinnelige berberkulturen og arabisk kulturinnflytelse. I tillegg har både romere, franskmenn, portugisere, spanjoler og jøder satt sitt preg på land og kultur. En smeltedigel og samtidig noe helt eget. Vi finner høyverdig arkitektur, riktignok ofte godt skjult bak et lukket og unnselig ytre, enestående relieffer og mosaikker og høyt utviklede håndverkstradisjoner.

Byen er som en kinesisk eske. Vi starter vår vandring fra de ytre og nyere bydeler med brede gater, åpne byrom og en moderne arkitektur, men med et distinkt marokkansk preg – og alt i den gjennomførte jordrøde farge. Vi beveger oss gjennom de franskbygde bydelene med en lavere bebyggelse og kommer fram til bymuren som avgrenser den gamle bydelen. Innenfor er gatene smalere, husene eldre og folkelivet tettere. Vi går så inn i soukene (markedsplasser) – labyrinter av trange, delvis overdekkede smug overfylt av handelsboder, små verksteder og mennesker. Og innerst, i et lite lokale kan en kanskje gjøre en god handel, et eldgammelt tuaregsmykke eller et håndknyttet teppe. Eller, en kan lete seg innover i trange gater og enda trangere smug, og tre inn en lavtsittende inngangsdør, gjennom en kroket gang og dertil ned noen trapper – før det åpner seg et atrium og du er kommet inn i et hjem – en privat sfære. Dette er en riad, en typisk tradisjonell bybolig som er lukket mot by og det offentlige rom, men som åpner seg vakkert inn mot et atrium hvor himmelen er tak. Som kontrast til byens hektiske liv er her velsignet stille – lys, ro, utsmykninger, mosaikker og kanskje en palme eller et sitrustre som gir friskhet og kan kaste litt skygge når solen står midt på himmelen.

En skissemessig tilnærming
Reisen fører oss fra Marrakech opp og inn i Atlasfjellene, et storslagent landskap med fjellformasjoner en stor skaper verdig. Videre ut i ørkenen der sandynenes myke former varsler om Saharas uendelighet. Hvor vann gir mulighet for levebrød, finner vi bebyggelse. Oftest stampet opp av jord. Iblant bygget med adobestein og i steinrike strøk en kombinasjon av jordvegger og steinvegger – murt med leire. Noen ganger som små og enkle frittstående hus; en renskåret firkant med en dør og et vindu. Av og til en liten klynge av bygninger, sammenhengende uten begynnelse og slutt. Innimellom som omkransende murer rundt fruktbare hageflekker, og andre ganger som hele bystrukturer. Alt i det samme materiale og den samme farge som landet selv.
I disse tørre strøk er vann livgivende og en forutsetning for bosetning og kulturutvikling. Den samme jord som hus bygges opp av, gir livgivende grøde når den tilføres vann og dyrkes opp. Det samme regn som gir vekst på jordene, er jordhusenes fiende som eroderer og bryter ned hvis en ikke opprettholder et jevnlig vedlikehold. Vi opplever alle stadier: hus som er under bygging, hus som nylig er pusset og istandsatt, hus som er gamle og værslitt og noe som engang har vært hus, men som nå er en ruin eller nærmest bare en jordformasjon. Huset er landskapet som av menneskehånd løftes opp fra grunnen, stampes hardt mellom enkle forskalingslemmer og danner boliger, bygninger – en komplett arkitektur. Og når husene ikke lengre bebos, inntrer ubønnhørlig erosjonens virksomme kraft og husene blir atter landskap.

Vi beveger oss med landrovere lengst inn i disse landskapene. Der stopper vi opp og går inn mellom bygningene i landsbyene. Vi setter oss til med skisseblokk og utforsker bygningene strek for strek. Slik blir vi kjent med den fascinerende jordarkitekturen – materialet, formene og dimensjonene. Det slår oss at det er en enkelhet og renhet i formspråket som kan oppleves som moderne. Med øyne og tegneblyant følger vi konturene, arbeider med skygge og lys, øver oss i linjens sikkerhet og forsøker å finne den riktige fargepaletten. Tiden stopper opp. Vi stopper, blir stille. Slik får vi en mulighet til å oppleve stedets bevegelse: menneskene som bor der og barna som leker. Og vi er betrakteren som selv blir betraktet. Snart er vi omkranset av landsbyens barn. En gjensidig nysgjerrighet gir opphav til møter hvor vi blir invitert hjem og inn i husene.

Kasbah
Tradisjonell arkitektur tar utgangspunkt i lokale forhold, stedets ressurser, livsgrunnlag og de klimatiske forholdene. I Norge har vi mye skog og lite jord. I Marokko er det omvendt. Jordhuset er på sett og vis Marokkos tømmerhus – sett i et norsk perspektiv. En nødvendig beskyttelse mot intens varme og kulde, samt sandstormer, har gitt bygningskulturen i Marokko en ytre lukket og skjermet form. Stammekriger har ytteligere forsterket behovet for en lukket arkitektur. Fra og med det 7. århundre har den arabiske kultur og islam hatt en sterk påvirkning av arkitekturen. Den islamske religionens krav om å beskytte kvinnene fra en offentlig tilværelse har ytterligere bidratt til en arkitektur som har skapt en skjermet privat sfære – og få offentlige rom eller møteplasser. Familien og stammen står sterkt. Moskeen og markedsplassen utgjør de sosiale møteplassene. De lokale betingelser og de kulturelle/religiøse normer spiller her på lag og har sammen gitt opphavet til den spesielle arkitekturen som kasbahene er det mest markante uttrykk for.

Kasbah er en borglignende struktur med fire karakteristiske hjørnetårn og et indre gårdsrom. Strekningen fra Ouarzazate til Tinerhir sør-øst for høy-Atlasfjellene regnes som «Kasbah-ruten». En kasbah var opprinnelig bolig for landsbyens overhode. Første etasje er forbeholdt dyrene. Annen etasje inneholder fôr og matforråd mens tredje etasje er bolig med takterrasse på toppen. Vegger, golv og tak av dette samme materiale som for svært mange i verden er familiært men som for oss er fremmed. Den mest kjente av kasbahene er Ait Ben Haddou som er på listen over verdens kulturarv og som dessuten har vært rammen om forskjellige store filminnspillinger.

Moderne jordarkitektur i Marokko
I ørkenbyen Nekob bygges et hotell midt i byen. Utgangspunktet er en gammel kasbah. Nå skal det bli takterrasse og svømmebasseng samt bad på alle rom. Byggematerialet er imidlertid som før: jord. Massen som graves ut for å lage svømmebasseng blir til byggemateriale. Et sted lages adobestein (leirestein). Jordmassen tilføres vann, eltes og fylles i enkle former. Når disse har tørket i solen, har man et utmerket byggemateriale. Et annet sted blandes den samme massen med vann og litt hakket halm og blir til en leirepuss.

Jorden som benyttes er en naturlig blanding av leire, silt og sand. I Marokko er det vanlig å benytte jordstampeteknikk (pisè) i de nederste to til tre etasjene. Dette er en teknikk hvor jord komprimeres mellom forskalinger og danner solide, massive vegger. Øverste etasje mures ofte av soltørkede leirestein (adobe). Denne teknikk gir større muligheter for relieffer som en ofte ser i tårnene på kasbahene.

I dag finnes det i Marokko arkitekter som har tatt opp arven fra landets rike jordbyggetradisjon og satt det inn i en ny og framtidsrettet situasjon. Arkitekt Elie Mouyal er kanskje den fremste eksponent for denne retning. Han har også latt seg inspirere av den egyptiske arkitekten Hassan Fathey (bl.a. kjent for boken «Architecture for the poor»), som gjenoppdaget den eldgamle teknikken med å mure kupler og hvelv uten understøttende forskaling. En kombinasjon av tradisjonell marokkansk byggetradisjon, Hassan Fatheys kupler, moderne bygningskonsepter og avansert håndverkskunnskap har gjort at hans prosjekter regnes som noe av det fremste innen moderne jordhusarkitektur i dag. Elie Mouyal viste oss rundt på prosjekter hvor ulike jordbyggeteknikker ble tatt i bruk. Dette var moderne boliger i den øvre prisklasse. Her ble det benyttet jordstein som ble maskinelt komprimert, innvendige overflater ble pusset med den spesielle Tadellakt-teknikken hvor overflaten poleres med voks og såpe, og det var et utall forskjellige hvelv, kupler og buekonstruksjoner.

Inspirasjon for mange
Vi er ikke de første som har latt oss inspirere av Marokko, kunstnere, filmskapere, forfattere og arkitekter har oppsøkt Marokkos landskap, folk og arkitektur. Torbjørn Egner, Axel Jensen, Ferdinand Finne og Sverre Fehn har hentet inspirasjon her, hver på sitt felt. Vår reise har også rommet en bredde; farger i landskap, mønstre i tekstiler, renskårne former i arkitekturen, mosaikkens geometri, mennesker og folkeliv, jordarkitekturens sofistikerte enkelhet. Med oss hjem har vi kanskje inspirasjon til vårt arbeid. Vi har i hvert fall en blokk med tegninger og en del filmruller, og vi vet at det er langt mer å utforske i Marokko. Høsten 2004 vil igjen turen gå til Marokko og Atlasfjellene med tid for arkitektur, tegning og fotografering.