Arkitektnytt

Shanghai imponerer
Den internasjonale inndelingen av det gamle Shanghai, med opprinnelse i etterkant av opiumskrigen (1842), er fremdeles mulig å lese i bylandskapet. Vår engelske kollega og lokale guide i byen, Stephen Fairhurst, var ram nok til å dra oss rett fra flysetene og ut i Det franske kvarteret før solen senket seg over millionbyen. Vi fikk et kort glimt av vakre, nyrehabiliterte gater med lave villakvarterer og doble trerekker, inspirert fra gamlelandet. Området er i dag en blanding av lokal næringsvirksomhet, butikker, markeder og boliger.

40 prosent av Det franske kvarteret har de siste 20 årene måttet vike for nye høyhus og byutvikling. De klassiske byfornyingsproblemene rår her, som ellers: Arbeiderne som før bodde og arbeidet i sentrum, tvinges ut til nye bydeler i forstedene til fordel for rådyre og hippe boligkomplekser for Kinas nye middel- og overklasse (og utenlandsk næringsliv). Stephen kunne fortelle at motstanden mot denne utviklingen stadig blir større. Folk organiserer seg lokalt og setter seg opp mot saneringsplaner i nærområdet sitt. Dette er visst nok det nærmeste man kommer «lokaldemokrati og høringsprosesser» i den enorme by­saneringen som skjer i Shanghai nå.

Fra bygda til byen for å bygge
Andre dag var det byvandring via den kjente og svært imponerende byplanutstillingen i Renmin-parken, som viser byens visjoner for utvikling frem til 2020. Shanghai har i dag 17,8 millioner innbyggere. Utfordringene er enorme: Det forventes tre millioner nye innbyggere de neste 20 år, gjennomsnittlig boligareal pr. innbygger er firedoblet de siste 50 år. Som ellers i Kina – og verden – kveles byen av biler. Selvstyremyndighetene, som ligger direkte under sentralregjeringen i Beijing, tvinger nå gjennom en ny undergrunn, 1000 km metro skal bygges de neste ti årene. Det blir den fjerde største i verden. En uendelig strøm av fattige bondegutter utgjør grunnpilaren i dette byggverket, som i så mange andre. De strømmer til byen og utgjør en enorm arbeidskraft innen veg, undergrunn og husbygging. De tilbys ofte husly i brakker over tunnelanlegg og gatefremføringer, med sengegavlen 1–2 meter fra en firefelts­vei. Guiden forteller meg at dette er lønnstaperne i byene. En kvinnelig industriarbeider får 850 kr i måneden.

Turen gikk videre forbi 2–3 etasjes motorveier i sentrum – «Yan An highway» – med kilometervis av hengende altankasser på utsiden av vegskuldrene! Parkene rundt veganleggene håndklippes og pleies som europeiske rikmannshager. Det er uomtvistelig nok hender å sette i arbeid. Nye, velstående og velplanlagte boligområder med vakre fellesanlegg befares på vår vei til det «Nye himmelrike på jord», eller Xintiandi. Alle byer i Kina med respekt for seg selv vil nå ha sitt eget «Xintiandi». Opprinnelig var området et boligkvartal i Det franske kvarter. I dag er hele kvartalet restaurert som et pseudo-europa med ekstravagante barer og restauranter, etter en masterplan utarbeidet av den franske arkitekten Pierre Clermont. 70 prosent av bygningsmassen er kopi, 30 prosent er originalt. Jeg fikk en umiddelbar Disney-følelse da jeg satt i kaféstolen i ett av uterommene – men cappuccinoen smakte utmerket.

Moderne symboler
Siste dag i Shanghai fikk vi en deilig morgentur fra hotellet vårt ved Renmin-parken gjennom gågaten Nanjing Donglu. Deler av gaten ble for noen år siden stengt for biltrafikk for å skape plass til Shanghais mest fasjonable shoppinggate. Gaten er en bred, moderne, grønn og livlig shoppinggate i vestlig stil og uttrykk, men med den sedvanlige kinesiske «linjegymnastikken» hvor som helst og når som helst – sjarmerende! Gaten ender ved den brede havnepromenaden langs Huangpu-elven som kalles The Bund. Vi er i hjertet av de engelske og amerikanske kvarterene i gamle Shanghai. Bak oss ligger Shanghais «Wall Street» fra 30-tallet, med prangende kolonibygninger i empirestil.

På den andre siden av elven åpenbarer skyskraperlandskapet «Pudong» seg, selve symbolet på det moderne Shanghai. Frem til 1990 var dette neset langs Huangpu-elven dekket av rismarker og bøyde, arbeidende bønder med stråhatter. Jeg begynner å forstå sjefens påstand om at 80 prosent av verdens byggekraner står i Shanghai.

I Pudong besøker vi Jinmao-skyskraperen med sine 88 etasjer og høyde på 420 meter. Fortsatt Kinas høyeste, frem til nabobygget står ferdig som verdens høyeste om noen måneder. Fantastisk utsikt, vi var visst mer enn heldig med skydekket og smogen den dagen vi var der. Pudong avsluttes i «Century park». En enorm park omringet av nybygget bylandskap med høy inngangsbillett. Bydelen har ufattbare volumer og avstander, gir et rimelig kaldt inntrykk, men en svært høy satsing på kvalitet i gateutforming, motorveger, grøntarealer og parker imponerer.

Terracottahær og basar i Xi'an
For noen i reisefølget ble de kinesiske hagene i Suzhou turens høydepunkt. Hagene er anlagt som overklassehager på 1600-tallet, og flere er på UNESCOs liste over verneverdige kulturminner. Hangzhou var mer etter mitt hjerte, med maleriske «West Lake» omringet av grønngrønne, myke kinesiske fjell, og øspøsregn i 30 varmegrader. Poetisk og inspirerende for en sliten landskapssjel.

Xi'an ble nok en opptur. Terracotta­hæren er et must – og en turistfelle. Historien om den galne keiseren Qin Shi Huang, som brukte 36 år og 700 000 slaver hvert år for å bygge en hær til sitt neste liv, er på alle måter typisk kinesisk. Tall og størrelser får en ny betydning etter et opphold i Kina! Bare synd for mannen at hele hæren ble brent og herjet få år etter ferdigstillelse og hans død. Skjebnens ironi er at det moderne Kina på relativt kort tid har bygget et nytt, vakkert, velfungerende og svært imponerende turistanlegg for Keiserens hær.

Den muslimske basaren ved den store moskeen, bymuren og bylivet rundt den var vårt hyggeligste møte med den kinesiske hverdagen, særlig kveldsdansingen ved foten av den belyste bymuren. En slags blanding av qigong og gammaldans utført av store og små, unge og gamle med vifter, fjær, parasoller, skjerf og flagg.

Nyanleggene rundt Bymurens østside var lekre. Dette var en av de overraskende bonusene jeg fikk på turen til Kina. Jeg hadde ikke forventet å få se så mange nye, kvalitativt gode uteanlegg.

Gjennom natten til Bejing
Siste stopp var Beijing. Turen med nattoget fra Xi'an med ankomst til en søvnig hovedstad var et vellykket stunt. Vi ble introdusert for byen gjennom fargerik, upretensiøs og vital morgengymnastikk i himmeltempelparken. Senere ble det høyere tempo: nytt operahus, himmelske freds plass, den forbudte by, sommerpalasset og nok en storslått byplanutstilling med nok en ufattbar stor bymodell. Vi fikk også med oss en formiddag med sykkeldrosje i de gamle boligstrøkene – hutongene – i sentrum, med bespisning i et privat hjem. Mine favoritter ble likevel søndagsturen på Muren – nok et fantastisk byggverk av den gamle «terracotta-keiseren» fra Xi'an – og «Factory 798», et transformert fabrikkområde med gallerier, teater og restauranter i sann blanding med eksisterende småindustri. Langsom vandring i små gallerier med kritisk kinesisk samtidskunst ga mye inspirasjon og ettertanke etter de forutgående dagene. Et godt sted å lande etter 15 intense dager på loffen gjennom Midtens rike!
 

Beijing – du er aldri alene i Kina.

Miljøvennlig transport av kullkraft.

West Lake-parken – ro, samtidig et belegg med indre bevegelse.

Den nye parken langs bymuren i Xi'an.

Suzhou – regn er kilden til alt liv.

West Lake-parken – stormstøtter i bambus.