Arkitektnytt

Jeg tenkte, spor i ord og bygninger, «Den gang det het Kristiania», en boktittel. «Kristiania er som en sang, Oslo er bare et navn,» uttalt av en språk-viter, Finn Erik Vinje.

Men hvordan var dette Kristiania, og har vi fremdeles spor av det i form av bygninger i vår by Oslo som kan fortelle noe om historien?

Kristiania som industriby kom i full utvikling fra ca. 1850. Til da hadde byen vært en småby, men det var en småby i eksplosiv vekst. Det var en omveltning fra Norge som bondesamfunn til industrinasjon, et mektig industriborgerskap hadde makten. Under industriborgerskapet levde en stor arbeiderklasse.

Knut Hamsuns «Sult» er skrevet på denne tiden: «Det var den gang jeg gikk omkring i Kristiania og sultet, den by ingen forlater uten å ha blitt merket av den.»

Det er så mange former for sult. I vår tid kanskje etter røtter, tilhørighet og varme. Gamle bygninger er med på å gi det. Jeg tenker: Gjør oss ikke historieløse! La hver epoke i vår historie være representert i våre daglige omgivelser! Vi må ha råd og kulturbevissthet til å ta vare på bygninger fra viktige epoker i vår historie, for oss selv, og for våre etterkommere. Det er en del av vår stolte industrihistorie vi har utslettet og nå utsletter. Det er respektløst overfor grunnleggerne av Norge som industrinasjon, og for dem som flittig og i lange arbeidsdager arbeidet der. De flotte stedene blir borte, og i stedet erstattet med dusinvare. Kanskje blir noe av det fremtidens slum, med det halsbrekkende tempo og de profittbaserte målsettinger mange byggherrer og entreprenører i dag har, (det finnes hederlige unntak), og som blir innfatningen for arkitekters prosjekteringsprosess.
God prosjektering tar tid, og bør unnes den tiden for at resultatet skal bli så godt som mulig.

Gründerne la ofte vekt på å utforme vakre industrianlegg og hadde også tanke for arbeiderne. Arbeider-boliger ble bygget, nært industriområdene. Her var Sam Eyde, grunnleggeren av Norsk Hydro på Rjukan, en pionér i Europa. Han ville ikke at arbeiderne skulle bo i brakker som nede i Europa for øvrig, men fikk tegnet, av en av datidens beste arkitekter Magnus Poulsson, ordentlige bolighus for arbeiderne.

Men industrianlegg trenger ikke i alles øyne å være vakre for å bli bevart. De har en skjønnhet i seg selv fordi de bærer i seg historien om produksjon og menneskelig slit. Industribygninger er «funkis» i ordets rette mening. Deres oppbygging reflekterer utelukkende produksjonsprosessens behov. Vi blir fattige og utrygge av å måtte leve med den synlige historiens utradering, barna våre blir rotløse og utrygge i omgivelser preget av hektisk forandring. Oslo er en hard by å leve i.

Filosofer av i dag har utalt seg om at utviklingen i samfunnet hittil har gått i rasjonalitetens tegn. For å komme videre, uttaler de, må også følelsene taes med i bildet.

Følelser var menneskers første instinkt, før intellektet ble utviklet. Jeg spør meg, er det rasjonelt å se bort fra en så viktig del av menneskesinnet som følelser er, i denne sammenhengen følelser av tilhørighet til omgivelsene, de ytre betingelser for våre liv.

Jeg må tenke på kunstneren Guttorm Guttormsgaard som gikk rundt i Europa og lyttet. Han refererte fra reisen i en forelesning ved Arkitekt-høgskolen i Oslo, i det han viste en gammel murstein og sa: «Hjelp, hvisker mursteinen, hjelp!»

Vår høyt skattede bypoet, visesangeren Lillebjørn Nilsen, kan vi høre på, han synger om det gamle Oslo. Men hva har skjedd med industribygningene, helt tilbake fra Kristianias tid, og til Akers Mekaniske Verksteds utslettelse?

I Oslo er gamle industrianlegg langs elvebreddene, som den gang var en viktig forutsetning for driften, i stor grad borte. I utbygningsområdet i Lodalen, hvor store deler av Kværner Brug i disse dager blir revet, gikk elva Alna. Sporene etter den blir erstattet med et vannspeil som minne. Men hva er et vannspeil i forhold til det som var en levende, brusende elv i storm og stille?

Folk i Oslo elsker å gå tur langs Akerselva. Helt fra Frysja, via Nydalen og ned til den nederste del av elveløpet hvor elva forsvinner i rør ned i jorden. Mye nytt har kommet til også langs Akerselva, men de gamle industribygninger er i tilstrekkelig antall og i omgivelser som gjør at deres genuinitet ennå oppleves.

Her er vi ved noe av kjernen ved dagens rivings/utbyggingsproblematikk. For eksempel Akers Mekaniske Verksted, et skipsverft. Symbol på Norge som sjøfartsnasjon og skipsbygger, samt arbeidsplass for mange som hentet sitt levebrød her. Jeg husker med gru den dagen på slutten av 1980-tallet da verftet ble sprengt i lufta. Smellene gjallet over hele byen. Epoken for Aker Mekaniske Verksted er beskrevet i skjønnlitteraturen av Dag Solstad.

Skipsverftet kunne vært spart, og gjenbrukt til nåtidens behov, så som boliger og kontorer, butikker og caféer – som det nye Aker Brygge huser i dag. Og det gamle skipsverftet kunne gitt plass for atelierer for kunstnere, og for utstillinger. Gamle industribygninger har ofte høye, store, flotte rom med overlys, velegnet for atelierer.

Kunstnere trekkes mot slike miljøer som ramme rundt sitt arbeid. For oss som bor i Oslo, og tilreisende, ville det være et fantastisk tilskudd av opplevelser, midt i byen. En levende historie.
Men tilbake ligger kun verkstedhallen. Sett i lys av nåtidens utvikling, hvor den gigantiske fjordbyen reises, blir innfatningen til verkstedhallen fra skipsverftets tid som en prikk i sammenhengen. Verkstedhallen blir vel stum…

Vi burde, den gang på 80-tallet, vært fremsynte nok, og hatt kulturhistorisk kunnskap nok, til å la Akers Mekaniske Verksted ligge som det lå. Det ville beriket vår samtid.

I Lodalen i dag er problemstillingen den samme, reminisenser blir bevart: En teglhall ut mot veien som støyskjerm for den nye bebyggelsen, og hvor forhåpentligvis nasjonalmuseet skal inn.
Et pumpehus blir bevart og restaurert, tatt i bruk som barnehage. Et badehus, hvor arbeiderne kunne ta et bad, blir stående, og blir felles kantine. Administrasjonsbygget blir bevart, det gamle blir innvevet i det nye. Men minst 75 prosent av de store hallene fra 50-årene rives. De er flotte for sin tid, og 50 år er også historie. De burde vært gjenbrukt for å gi det gamle industrianlegget større rom og styrke mellom nybyggene. Arealet som skal bebygges er stort, det blir altså en betydelig transformasjon. Også her reiser spørsmålet seg, vil de gjenblivende rester av et industrianlegg få styrke nok til å hevde seg?

Jeg er redd at reminisenser av gamle industribygg innimellom ny bebyggelse i stor målestokk, lett kan komme til å fremstå som idylliske dukkehus. Noe de ikke var. Historien var opprinnelig en for samfunnet viktig produksjon og arbeidernes slit.

Av nevnte grunner bør mest mulig av et industrianlegg bevares og taes i bruk på bygningens premisser og historie. Slik først kan industrianleggene beholde sin opprinnelige styrke, og fortelle noe om den virkelige historien. Får å få det til, må det en følelse og undring over de historiske spor, evne til å se, tolke og omtolke, og innlevelse til.

Vår mesterarkitekt og internasjonalt berømmede arkitekt Sverre Fehn, har gjennom flere prosjekter vist hvordan store, gamle, verdifulle bygninger kan taes i bruk, mest kjent er domkirkeodden på Hamar.

I Horten har han innredet en etasje i en stor gammel militærbygning, bygget i tegl til fotomuseum for Preus. (Preus museum, Karl Johans vern, kommandørkaptein Kincks vei 7, ferdigstilt våren 2001.)

Dessverre ble fotoapparatutstillingen, som var en del av utstillingen, demontert uten kontakt med arkitekten. Igjen, også i dag, mangel på kulturbevissthet som det er å utslette deler av et verk utført av vår tids fremste arkitekt i Norge.

Utstillingen er meget vakkert og følsomt gjort. Bygningen får være seg selv, og forsterkes av måten utstillingen er gjort på. I Oslo er han i disse dager aktuell med ominnredningen av Grosch-bygningen, beliggende på Bankplassen 3, til arkitekturmuseum, som ferdigstilles 1. januar 2007; byen har noe å glede seg til!

Oslo har vært slem mot sin historie -– og er det fortsatt. Men en ny bevissthet om det gamles verdi synes å være i emning. Det er å håpe.

Likevel flyttes containerhavna ut av byen. Den har en helt spesiell skjønnhet. Midt i byen og med tilgang til sjøveistransport. Containerhavna forteller på en spennende måte om handelen over landegrenser.

Enerhaugen er borte og erstattet med høyblokker, mange er de som angrer på det og synes det er trist. Reminisenser av Enerhaugen plassert på Norsk Folkemuseum på Bygdø blir liksom ikke det samme.

Bygningene har beveget seg fra å være levende liv, til døde museumsgjenstander.
Sjursøya, som ble utsprengt i 1921, og ble gjort landfast. Tidligere en vakker, kupert øy. Med utallige blomster- og bregnearter. I middelalderen tilhørende Maria-kirken i Oslo.

Johan Borgen har beskrevet den, i kåserisamlingen «Barndommens rike», som etter først å ha gått som opplesningsserie i radio, utkom i bokform i 1965. Kåseriet ble kalt «Paradisets have». Johan Borgen skriver: «Nå flytter vi til det andre stedet. (Han har først beskrevet Eikebergs gate i Oslo. Min anm.) Det andre var Sjursøen, nå heter det Sjursøya. Til gjengjeld er det ikke noen øy lenger. Og slett ikke noe paradis. Nå flytter vi dit, som sagt. Slik vi gjorde det hver sommer, det vil si midt i mai alt – og bodde der til midt i september. Disse månedene, gjennom alle år, utgjorde min egentlige barndom.»

Da Sjursøya ble sprengt ut og gjort landfast, anså Johan Borgen trist at en epoke var over.
Hva har Oslo by gjort?

Utslettet vår folkekjære kåsør og dikters og sikkert mange andres barndomsparadis! Et vemmelig landskapsinngrep på historisk grunn. Uopprettelig.

I dag kunne øya vært til rekreasjon og berikelse for oss nålevende.

Jeg kunne ramset opp mange eksempler på bygninger, plasser og steder, industrianlegg i Oslo som ikke burde vært revet, lagt øde. Men det ville sprenge innleggets omfang. Vi er henvist til å leve med det tapte som hvite pletter på kartet.

En hovedstad er i stadig utvikling, og produksjonsforholdene endrer seg i eksplosiv fart. Slik er det. Jeg vil likevel sette spørsmålstegn ved: Er fremskrittet alltid et fremskritt? Hva mister vi på veien? Historien trenger vår hjelp for å bestå.