Nyheter
Fra Finlandia-huset til Ground Zero:
Tid, materialitet og symbolverdier
Senterpartiets argumentasjon for hjemlig granitt for det kommende operahuset gikk ut på å understreke operabyggets betydning som et nasjonalt symbol. Dette kan sies å være en besynderlig argumentasjon.
16. november 2004
Hvorfor skulle et samtidig operahus representere nasjonale verdier, når operakunsten aldri har hatt en sentral plass i nasjonens åndsliv? Skulle operaen være uttrykk for Norge som en steinrøys, slik Senterpartiets talskvinne uttalte seg i media?
Det kan vanskelig sies at operahusene i de nordiske landene representerer noe som helst utenom seg selv og generelle arkitektoniske stilretninger og holdninger som var gyldige på det tidspunkt da de ble reist. Dette gjelder også for det finske operahuset (ark. Hyvämäki–Karhunen–Parkkinen, 1986–93), som er helt fri for intellektuelle overbygninger i retning av å skulle representere noe utover det å være et solid fundert og velfungerende tilholdssted for Finlands Nationalopera og dens publikum.
Med Finlandia-huset, som ble omtalt i forrige nummer av Arkitektnytt, er situasjonen en ganske annen. Dette er et nasjonalt bygg i kraft av å være tuftet på kulturelle ytringer fra en tid da nasjonen kjempet for sin selvstendighet.
Bygningens symbolverdi har å gjøre med den direkte koblingen mellom to åndskjemper av nasjonalt format – komponisten Jean Sibelius og arkitekten Alvar Aalto. Sibelius skrev Finlandia på et tidspunkt som var nasjonens skjebnetime under sterk undertrykkelse fra de russiske makthavernes side (1899). Det symfoniske diktets etiske pathos uttrykker en liten nasjons kampvilje mot og seier over en aggressiv stormakt – en seier som ble kronet med selvstendighetserklæringen i 1917.
Verket fikk snart også et selvstendig liv i en sangversjon for mannskor – kjent som Finlandia-hymnen – og det er korversjonen som gjorde det til felleseie hos folket. Sangteksten ble skrevet av poeten V. A. Koskenniemi, som hadde en kultstatus hos unge intellektuelle i årene etter selvstendighetserklæringen. Det var en heroisk tid som påkalte oppmerksomhet hos åndelig orienterte folk; kunstnere og intellektuelle påtok seg oppgaven som fanebærere for den unge nasjonen Finland. Koskenniemi var tilhenger av den europeiske symbolismen, og sangteksten opererer med et sett av patriotisk-heroiske og naturlyriske vendinger: Lerken synger høyt oppe i en lys morgen, mørkets krefter er jaget bort, selve himmelhvelvet synger, det gryr av dag, o fedreland. – Det var en oppreist, vertikal tid.
Hvithet og vertikalitet er sentrale estetiske virkemidler i Alvar Aaltos senmodernistiske gestaltning av byggets symbolverdier. Det er innlysende at dersom man hadde fjernet hvitheten ved å bytte ut marmoren med granitt i forbindelse med vedlikeholdsarbeidet i 1990-årene, så hadde man også svekket byggets verdi som et nasjonalt symbol. Slik ble det altså ikke. Bygget ble fredet.
Snøhettas nye oppdrag på Ground Zero i New York vil åpenbart bli møtt med høye forventninger hva gjelder gestaltningen av symbolverdier som stedet er forbundet med etter den 11. september 2001. Terrorhandlingen forårsaket et brutalt hamskifte i stedets ånd. Mengder av uskyldige liv gikk tapt, og stedet vil i lang tid fremover minnes for massiv og meningsløs voldsutøvelse, uansett hvor mye man prøver å anstrenge seg for å prege det ved å gi det et nytt innhold med fortegn som peker fremover. Graden av sammensatthet i et vanskelig definerbart innhold vil utgjøre den store utfordringen, da nye verdier som stedet er ment å skulle representere, skal presiseres og formgis. Nå gjelder det for Snøhetta.
Det kan vanskelig sies at operahusene i de nordiske landene representerer noe som helst utenom seg selv og generelle arkitektoniske stilretninger og holdninger som var gyldige på det tidspunkt da de ble reist. Dette gjelder også for det finske operahuset (ark. Hyvämäki–Karhunen–Parkkinen, 1986–93), som er helt fri for intellektuelle overbygninger i retning av å skulle representere noe utover det å være et solid fundert og velfungerende tilholdssted for Finlands Nationalopera og dens publikum.
Med Finlandia-huset, som ble omtalt i forrige nummer av Arkitektnytt, er situasjonen en ganske annen. Dette er et nasjonalt bygg i kraft av å være tuftet på kulturelle ytringer fra en tid da nasjonen kjempet for sin selvstendighet.
Bygningens symbolverdi har å gjøre med den direkte koblingen mellom to åndskjemper av nasjonalt format – komponisten Jean Sibelius og arkitekten Alvar Aalto. Sibelius skrev Finlandia på et tidspunkt som var nasjonens skjebnetime under sterk undertrykkelse fra de russiske makthavernes side (1899). Det symfoniske diktets etiske pathos uttrykker en liten nasjons kampvilje mot og seier over en aggressiv stormakt – en seier som ble kronet med selvstendighetserklæringen i 1917.
Verket fikk snart også et selvstendig liv i en sangversjon for mannskor – kjent som Finlandia-hymnen – og det er korversjonen som gjorde det til felleseie hos folket. Sangteksten ble skrevet av poeten V. A. Koskenniemi, som hadde en kultstatus hos unge intellektuelle i årene etter selvstendighetserklæringen. Det var en heroisk tid som påkalte oppmerksomhet hos åndelig orienterte folk; kunstnere og intellektuelle påtok seg oppgaven som fanebærere for den unge nasjonen Finland. Koskenniemi var tilhenger av den europeiske symbolismen, og sangteksten opererer med et sett av patriotisk-heroiske og naturlyriske vendinger: Lerken synger høyt oppe i en lys morgen, mørkets krefter er jaget bort, selve himmelhvelvet synger, det gryr av dag, o fedreland. – Det var en oppreist, vertikal tid.
Hvithet og vertikalitet er sentrale estetiske virkemidler i Alvar Aaltos senmodernistiske gestaltning av byggets symbolverdier. Det er innlysende at dersom man hadde fjernet hvitheten ved å bytte ut marmoren med granitt i forbindelse med vedlikeholdsarbeidet i 1990-årene, så hadde man også svekket byggets verdi som et nasjonalt symbol. Slik ble det altså ikke. Bygget ble fredet.
Snøhettas nye oppdrag på Ground Zero i New York vil åpenbart bli møtt med høye forventninger hva gjelder gestaltningen av symbolverdier som stedet er forbundet med etter den 11. september 2001. Terrorhandlingen forårsaket et brutalt hamskifte i stedets ånd. Mengder av uskyldige liv gikk tapt, og stedet vil i lang tid fremover minnes for massiv og meningsløs voldsutøvelse, uansett hvor mye man prøver å anstrenge seg for å prege det ved å gi det et nytt innhold med fortegn som peker fremover. Graden av sammensatthet i et vanskelig definerbart innhold vil utgjøre den store utfordringen, da nye verdier som stedet er ment å skulle representere, skal presiseres og formgis. Nå gjelder det for Snøhetta.