Arkitektnytt

Fredag arrangerer Norske landskapsarkitekters forening (NLA) fagdagen «Parkliv» i Bergen. Blant foredragsholderne finner vi blant andre den svenske landskapsarkitekten Thorbjörn Andersson, som deltar digitalt med foredraget «Tio tankar om landskapsarkitektur». 

Uten å avsløre for mange av de ti punktene, gir han på telefon fra Sverige en liten sniktitt inn i sine tanker om det NLA kaller «tendenser i tiden innen utforming av parker og torg i bymiljø». 

– Helt overordnet handler mine tanker om landskapsarkitektur om å lytte til plassen. Plassen gir oss egentlig all informasjon om hvordan vi skal tenke parker, hager og torg, sier Andersson på telefon fra et regntungt Stockholm. 

Bak Edens murer

For Andersson er denne omtanken for å lytte til plassen, eller stedet, noe særegent for skandinaviske land – og da spesielt Norge og Sverige, kanskje også Island og Finland. 

– Vi her nord har en annen måte å relatere oss til landskapet på enn det vi finner lengre sør i Europa, sier Andersson.

– Hvorfor er det slik? 

– Ja, vi kan gå tilbake til Edens hage og tenke oss paradiset, som jo lå et sted i dagens Midtøsten. Edens hage var innenfor murer, det var der paradiset skulle befinne seg. Utenfor var det mørkt, røvere, leprasyke og alle dem som ikke fikk innpass i paradiset. I Skandinavia er paradiset derimot selve naturen, vi er vant til å omgås naturen og er avhengig av den på en annen måte enn lenger sør, forklarer Andersson, som også er professor i landskapsarkitektur, og også deltar i undervisningen ved Arkitekthøgskolen i Oslo.  

Leken med skumringen

Dette preger derfor tradisjonen vi har for å tenke på sted og stedsutvikling. Han trekker frem både den britisk-amerikanske arkitekten Kenneth Frampton og norske Christian Norberg-Schulz. 

– Norberg-Schulz skriver om «nattlandene» her oppe i Norden, om de spesielle lysforholdene og å lytte til plassen man jobber med. 

– Et av dine punkter på fredag er nettopp at man må ta hensyn til «skumringen». Hvorfor er den viktig? 

– Skumringen, og for så vidt også morgengryet, skaper helt andre forutsetninger på våre breddegrader. Vi er langt mot nord og solen kaster lange skygger. Bare på ti minutter kan lyset forandre seg. For oss landskapsarkitekter, som holder oss utendørs, er lyset en gratis ressurs, som vi kan leke med.

Ikke korona-effekt

Akkurat nå holder Andersson og Sweco arkitekter på med et byrom på tettstedet Gällivare, helt nord i Sverige, på omtrent samme breddegrad som Narvik. Blant annet planlegger de en 4x4 meter stor isbit, som skal bygges opp og smeltes hvert år. 

– Det er spennende å bygge et offentlig byrom så langt nord. Det hadde man ikke gjort for 30 år siden. Mange vil si at er det ikke for kaldt og mørkt for byliv, men de glemmer at det i juli er like varmt og like lyst som det er kaldt og mørkt på vinteren. 

– Flere stemmer har tatt til orde for at man må tenke nytt rundt byrom etter korona. Preger dette deres arbeid? 

– For meg blir det litt trivielt. Folk snakker om et «før» og «etter» korona, men pandemien kommer jo til å gå over og jeg tror ikke den blir like overgripende som det mange tror. Byrom har fantes siden Ur ble bygget for 4000 år siden, jeg tror derfor ikke man skal overdramatisere og snakke om et paradigmeskifte. Samtidig mener jeg vi absolutt, rent praktisk, må gripe anledningen til å snakke om betydningen av gode byrom, for de er viktige, enten det er pandemi eller ikke. 

Bilene forsvinner

Andersson var ferdigutdannet landskapsarkitekt i 1981. Faget har gjennomgått store endringer på den tiden. 

– Ingen visste den gangen hva en landskapsarkitekt var for noe, nå vet de fleste hva vi gjør. På samme tid har byene begynt å ta tilbake de offentlige rom fra privatbilismen. Det vi ser i dag, ville vært utenkelig for bare 20 år siden. 

I tillegg har menneskene begynt å bruke byen på andre måter enn tidligere. Forandringene er nesten større enn det vi har rukket å få med oss. 

– Både i Norge og Sverige ser vi en kafékultur som blomstrer - og helt nye bevegelsesmønstre er blitt naturlig. Jeg er selv en «country boy». Da jeg kom til Stockholm for å studere var det knapt en uteservering, men forteller jeg det til mine studenter, tror de meg ikke.

Mer enn øl og pizza

Her ligger det også en kime til bekymring og et oppdrag for landskapsarkitektene. Faren med alle kaffebarene og uteserveringene er at det offentlige rom privatiseres. At man må betale for å sette seg ned utomhus. 

– Da er det vår oppgave å være et steg foran, forsvare det offentlige bylivet som ikke koster penger, og gjøre det interessant nok, også uten kaffe, øl og pizza, slik at folk vil stemme på politikere som legger nye byrom inn i sine budsjetter.