Nyheter
Ti feil ved Fjordbyplanen
I anledning Oslotriennalen 2007 var det invitert til seks åpne møter med tema Fjordbyen og Fjordbyplanen, det store planarbeidet som har foregått i Oslo de siste syv årene. Karl Otto Ellefsen, rektor ved AHO, åpnet med en klar og tydelig opplisting av de ti groveste feilene med Fjordbyplanen.
31. oktober 2007
Møtet hadde tittelen «Hva er gjort feil i Fjordbyen» og tiltrakk seg en fullsatt sal 1. oktober i Oslo Atrium, altså tett innpå planområdets sentrum i Bjørvika.
Ellefsens innsigelser
Politikerne har valgt å gi slipp på Oslo Havn til fordel for enfoldige, syntetiske boligområder med høy markedsverdi. Vi blir stadig presentert for fascinerende, private utbyggingsområder nær brygga, med lykkelige, drageflyvende barn og caffelattedrikkende voksne i blendende modellperspektiver av Fjordbyen. En containerhavn er skjøvet til side, uten at spørsmålet om behovet for varelevering til byen er drøftet på en forsvarlig måte, verken i et transportøkonomisk eller bærekraftig lys. Havnespørsmålet er ikke tatt stilling til, selv om ca 80–90 prosent av byens varer i dag ankommer via Oslo Havn. Ellefsen mener det er uforsvarlig å ikke ta stilling til havnespørsmålet i en så stor og viktig plan som Fjordbyplanen, mens Ellen de Vibe sin kommentar til dette var at havnearealbehovet i Oslo var stadig minkende og at det derfor var satt av nok arealer til havn i Oslo, ved Ormsund. I Oslo sentrum er arealknappheten så stor at havn utkonkurreres av behovet for boliger, rekreasjonsområder og offentlige arealer.
Ellefsen etterlyste både internasjonal akademisk kompetanse, tilstrekkelig med FOU-midler for utvikling av området og det faktum at behovet for en sterk og tydelig faglig ledelse har vært undervurdert av politikere og byen, planens størrelsesorden tatt i betraktning. Det antas at planområdet har, grovt regnet, en utbyggingsprislapp på omlag 100 milliarder kroner.
All grunnen i Fjordbyplanen var i utgangspunktet i offentlig eie, fortsetter Ellefsen, og forholdene lå til rette for å kunne styre sterke programkrav knyttet opp mot utvikling av fellesskapets arealer, men byregjering og bystyre har ikke tatt stilling til myndighetenes rolle i utvikling av Fjordbyen. Vage visjoner og estetikk har tatt oppmerksomheten fra defineringen av strategier og konkrete mål som kunne styres fra det offentliges side, slik som hva Fjordbyen faktisk skal være for befolkningen, og hvordan den skal fungere.
Det ble heller ikke opprettet et felles eiendomsselskap i Bjørvika. Planen vi ser i dag, er satt sammen på basis av eksisterende, mer eller mindre tilfeldige eiendomsgrenser, styrt av separate eiendomsutviklere med egeninteresser for profitt. Ellefsen mener formen til Nyland allé er et eksempel på dette, og hadde liten tro på at plasseringen av denne kommunikasjonsåren var kjernen i PBEs visjon om vår tids nye Karl Johans gate.
Arkitektene har tegnet i vei og produsert en rekke forførende illustrasjoner fra dagliglivet i Fjordbyen; enhver fritidsinteressert person har latt seg rive med i alt fra bocciaspill, isbading eller gin og tonic på balkongen med fjordutsikt. Alt dette har tatt oppmerksomheten fra diskusjonen om essensen i den nye byens egentlige identitet og innhold. De Vibes kommentar til dette var at innholdet blir diskutert kritisk i konsekvensutredningene om Bjørvika, og at arealenes roller og innhold har vært hovedmålet ved planleggingen av Fjordbyen.
Ellefsen avsluttet med kraftig kritikk av reguleringsplanen for Bjørvika. Den er dårlig som byform, med sine store bygninger og monotone mellomrom satt sammen som en collage av separate innspill. En bærende idé mangler og den viser dårlig faglig kvalitet. Det gis ikke rom for at utvikling av prosjektene får påvirke planen. Barcode-fileten slik den er utviklet, må få konsekvenser for områdene rundt – også ut mot fjorden. Planen må dessuten ivareta elementære behov for befolkningen, spesielt de som bor i Oslo indre øst, og som påvirkes direkte av utbyggingen. Ellefsen etterlyste store, åpne friarealer mot fjorden, med tilgjengelighet fra de tilgrensende områdene rundt Bjørvika. Han presiserte at det er en unik situasjon med den voksende unge befolkningen i indre by. Disse må vi ta vare på og tilby dem gode urbane rom for et sunt liv i byen.
Bekymret publikum
Den åpne delen av debatten, hvor publikum fikk slippe til, ga et klart bilde av hva folk egentlig var opptatt av å diskutere:
Det er liten tillit til byrommene på gateplan i Bjørvika. Flere var kritiske til Nyland allé som ny paradegate. Høyhusene i Bjørvika skaper bekymring for helse og miljø i form av forringet luftkvalitet og dårlige solforhold.
Videre ble det etterspurt tilstrekkelig med brukbare friarealer, hvor ballspill og rekreasjon kunne finne sted for mange mennesker samtidig. Til nå har vi sett presentasjoner av en stilisert by, ikke et sted vi kan være, bo og leve. Fjordbyplanen ivaretar grøntarealene gjennom syv allmenninger. Til sammen er 40 prosent av planarealet avsatt til offentlig formål, men folk lar seg ikke overbevise om at dette er gode og brukbare friområder for rekreasjon.
Store arealer skal utbygges, er det en naturlig progresjonsutvikling? Skal vi tillate oss å utbygge alt i vår tid, uten å sette av arealer til fremtidig byutvikling og utbygging? Vil samfunnsøkonomien overleve videre surfing på byggeboombølgen?
Hva skal Oslo være om 50 år? Etterkrigstidens industri i Oslo er historie og byen må satse på forskning, turisme og servicenæringer mente noen, mens andre hadde en idé om Oslo som finanssentrum i verdensmålestokk. Et gjennomgående trekk i debatten var en søken etter den politiske visjonen og diskusjonen om Oslo bys fremtidige identitet, et grunnleggende verktøy når byens sentrale områder planlegges. Det er på tide å ta inn over seg det faktum at begrepet «Fjordbyen» stadig er nokså abstrakt og ukonsist for flere av oss.
Ellefsens innsigelser
Politikerne har valgt å gi slipp på Oslo Havn til fordel for enfoldige, syntetiske boligområder med høy markedsverdi. Vi blir stadig presentert for fascinerende, private utbyggingsområder nær brygga, med lykkelige, drageflyvende barn og caffelattedrikkende voksne i blendende modellperspektiver av Fjordbyen. En containerhavn er skjøvet til side, uten at spørsmålet om behovet for varelevering til byen er drøftet på en forsvarlig måte, verken i et transportøkonomisk eller bærekraftig lys. Havnespørsmålet er ikke tatt stilling til, selv om ca 80–90 prosent av byens varer i dag ankommer via Oslo Havn. Ellefsen mener det er uforsvarlig å ikke ta stilling til havnespørsmålet i en så stor og viktig plan som Fjordbyplanen, mens Ellen de Vibe sin kommentar til dette var at havnearealbehovet i Oslo var stadig minkende og at det derfor var satt av nok arealer til havn i Oslo, ved Ormsund. I Oslo sentrum er arealknappheten så stor at havn utkonkurreres av behovet for boliger, rekreasjonsområder og offentlige arealer.
Ellefsen etterlyste både internasjonal akademisk kompetanse, tilstrekkelig med FOU-midler for utvikling av området og det faktum at behovet for en sterk og tydelig faglig ledelse har vært undervurdert av politikere og byen, planens størrelsesorden tatt i betraktning. Det antas at planområdet har, grovt regnet, en utbyggingsprislapp på omlag 100 milliarder kroner.
All grunnen i Fjordbyplanen var i utgangspunktet i offentlig eie, fortsetter Ellefsen, og forholdene lå til rette for å kunne styre sterke programkrav knyttet opp mot utvikling av fellesskapets arealer, men byregjering og bystyre har ikke tatt stilling til myndighetenes rolle i utvikling av Fjordbyen. Vage visjoner og estetikk har tatt oppmerksomheten fra defineringen av strategier og konkrete mål som kunne styres fra det offentliges side, slik som hva Fjordbyen faktisk skal være for befolkningen, og hvordan den skal fungere.
Det ble heller ikke opprettet et felles eiendomsselskap i Bjørvika. Planen vi ser i dag, er satt sammen på basis av eksisterende, mer eller mindre tilfeldige eiendomsgrenser, styrt av separate eiendomsutviklere med egeninteresser for profitt. Ellefsen mener formen til Nyland allé er et eksempel på dette, og hadde liten tro på at plasseringen av denne kommunikasjonsåren var kjernen i PBEs visjon om vår tids nye Karl Johans gate.
Arkitektene har tegnet i vei og produsert en rekke forførende illustrasjoner fra dagliglivet i Fjordbyen; enhver fritidsinteressert person har latt seg rive med i alt fra bocciaspill, isbading eller gin og tonic på balkongen med fjordutsikt. Alt dette har tatt oppmerksomheten fra diskusjonen om essensen i den nye byens egentlige identitet og innhold. De Vibes kommentar til dette var at innholdet blir diskutert kritisk i konsekvensutredningene om Bjørvika, og at arealenes roller og innhold har vært hovedmålet ved planleggingen av Fjordbyen.
Ellefsen avsluttet med kraftig kritikk av reguleringsplanen for Bjørvika. Den er dårlig som byform, med sine store bygninger og monotone mellomrom satt sammen som en collage av separate innspill. En bærende idé mangler og den viser dårlig faglig kvalitet. Det gis ikke rom for at utvikling av prosjektene får påvirke planen. Barcode-fileten slik den er utviklet, må få konsekvenser for områdene rundt – også ut mot fjorden. Planen må dessuten ivareta elementære behov for befolkningen, spesielt de som bor i Oslo indre øst, og som påvirkes direkte av utbyggingen. Ellefsen etterlyste store, åpne friarealer mot fjorden, med tilgjengelighet fra de tilgrensende områdene rundt Bjørvika. Han presiserte at det er en unik situasjon med den voksende unge befolkningen i indre by. Disse må vi ta vare på og tilby dem gode urbane rom for et sunt liv i byen.
Bekymret publikum
Den åpne delen av debatten, hvor publikum fikk slippe til, ga et klart bilde av hva folk egentlig var opptatt av å diskutere:
Det er liten tillit til byrommene på gateplan i Bjørvika. Flere var kritiske til Nyland allé som ny paradegate. Høyhusene i Bjørvika skaper bekymring for helse og miljø i form av forringet luftkvalitet og dårlige solforhold.
Videre ble det etterspurt tilstrekkelig med brukbare friarealer, hvor ballspill og rekreasjon kunne finne sted for mange mennesker samtidig. Til nå har vi sett presentasjoner av en stilisert by, ikke et sted vi kan være, bo og leve. Fjordbyplanen ivaretar grøntarealene gjennom syv allmenninger. Til sammen er 40 prosent av planarealet avsatt til offentlig formål, men folk lar seg ikke overbevise om at dette er gode og brukbare friområder for rekreasjon.
Store arealer skal utbygges, er det en naturlig progresjonsutvikling? Skal vi tillate oss å utbygge alt i vår tid, uten å sette av arealer til fremtidig byutvikling og utbygging? Vil samfunnsøkonomien overleve videre surfing på byggeboombølgen?
Hva skal Oslo være om 50 år? Etterkrigstidens industri i Oslo er historie og byen må satse på forskning, turisme og servicenæringer mente noen, mens andre hadde en idé om Oslo som finanssentrum i verdensmålestokk. Et gjennomgående trekk i debatten var en søken etter den politiske visjonen og diskusjonen om Oslo bys fremtidige identitet, et grunnleggende verktøy når byens sentrale områder planlegges. Det er på tide å ta inn over seg det faktum at begrepet «Fjordbyen» stadig er nokså abstrakt og ukonsist for flere av oss.