Arkitektnytt

Det er ikke hverdagskost med politibiler utenfor hovedinngangen, security i døren inn til AHOs store auditorium og konglige på første rad. Men så var da også anledningen helt utenom det vanlige. I likhet med hovedpersonen selv.

Thomas Thiis-Evensen har vært tilknyttet Arkitekthøyskolen i Oslo siden 1967, først som student, siden som førsteamanuensis og siden 1992 som professor i arkitekturteori og arkitekturhistorie.

Det første møte

I likhet med alle andre førsteklassinger ved AHO de siste tiårene, var Thomas for undertegnede selve introduksjonen til faget. De første ukene i studiet åpent han døren til det bygdes verden, et univers som vi levde våre liv i, men ikke hadde begrepet rekkevidden av.

Frem til nå. Med panegyrisk iver og en sangvinsk tilnærming til alt fra torvtak til travertin ble vi innviet i den bakenforliggende verden som gjennomsyret  Peterskirken så vel som den mest nødtørftige norske vernekulærarkitekturen. Hvem kunne vel ant at en gammel ljorestue på folkemuseet med sin ene dør, fire vegger og enkelt saltak kunne romme alle byggekunstens vesenstrekk?

Det var en sjelsettende opplevelse, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har opplevd en bedre formidler av noe fag enn det Thomas er når han begir seg inn i arkitekturhistoriens irrganger.

Tap av den meningsfulle form

I gårsdagens avskjedsforelesning fikk vi servert en syntese av en arkitekturforståelse de fleste av oss kjenner godt fra før. Ispedd illustrasjoner og anekdotiske høydepunkter fra en lang forelesningskarriere.

Her kom også Thomas’ klare teoretiske kongstanker frem, med «tap av den meningsfulle form» i mye av samtidsarkitekturen som en slags drivfjær for hans tilnærming til faget.

Med Hennes Høyhet Dronningen på første rad og auditoriet fylt til randen, rundet han på denne måten av et kapittel i sin karriere, og mottok sin fortjente hyllest.