Arkitektnytt

Vi kan vanskelig forestille oss, bare ane, vanskene med både å få kjennskap til, reise og finne disse husene i det enorme landet. Som tittelen forteller, de var glemt. Ikke bare i vest, men også i Sovjet. Den konstruktivistiske bevegelsen ble spredt for alle vinder, kontakt kunne oppfattes konspiratorisk, men med hjelp av venner, entusiaster og etterkommere viste det seg at perioden hadde satt flere spor etter seg enn noen ante. Nå er bygningene fotografert, og de viser at de forholdt seg til samtiden, men at de også kunne ha slått an tonen for fremtiden. Hadde de bare ikke gått i glemselen. En utstilling på MOMA i fjor fanget stor interesse og ga heder til The Lost Vanguard, eller pionerene som forsvant. Boken som nå foreligger, omfatter omkring 70 bygninger, boliger, fabrikker, kraftstasjoner, arbeiderklubber, varehus og sanatorier. Bygninger fra St. Petersburg til Vladivostok.

Arkitektur og samfunnsforståelse
Enhver som har sneket seg inn i vestibylen på et hus i Russland og ikke har hatt annet formål enn å ta et bilde, vet hvor lett det er å bli møtt med det velkjente «njet», for deretter å bli vist på dør. Pare har hatt sine erfaringer, og en kan ikke annet enn å beundre hans utholdende pågåenhet. Bygningene representerer, ifølge Pare, håp om den forandring de delte med dem som senere og på autoritær vis knuste dem. Dette er en gjennomgripende holdning fra planer og detaljer til det nødvendige, det hensiktsmessige, ja en kan nesten si det nødtørftige. Likevel, eller vel snarere derfor, klarer de å uttrykke denne impulsen som skaper god arkitektur. En arkitektur i sammenheng med den samfunnsforståelse de hadde.

De første større modernistiske hus
Det var i Sovjet de første større modernistiske hus ble bygget. Velkjent for oss er Le Corbusiers enorme Centrosoyus-hus i Moskva. Pionerene ivret uselvisk overfor autoritetene at de måtte få oppdraget. Kontaktene gikk frem og tilbake, og om de ikke skiller seg fra vestens mer velkjente pionerer, er forskjellen at disse vitterlig ble glemt. Forunderlig er det å oppdage at detaljer, vindusbånd vi kjenner så vel fra vår funksjonalisme, vandret over landegrensene, hvilken vei de nå enn gikk. Om jeg skal trekke frem enkelte navn og hus, må det være Melnikov og Ginzburg. Den første med Rusakov arbeiderklubb og den forunderlige, sjeldne og fascinerende eneboligen. Den andre med det mer velkjente Narkofim-bygget, som jo ga Le Corbusier inspirasjon til Marseilles-blokken, bygget nesten 30 år etter. Melnikov ble senere nektet å praktisere som arkitekt, og klarte så vidt å livberge seg som maler i sitt hus, som forhåpentlig etableres som museum i nær fremtid.

Hus med fremtidstro
Tidlig på 1930-tallet slo Stalin fast: «Det lar seg ikke nekte at dette søppelet som består av en arkitektur av bokser, representerer en nihilisme som baserer seg på en feil oppfatning av...» Signalet var gitt. På ruiner kan en ane hvilken borg det en gang var, eller som det også sies: Et vakkert hus gir en vakker ruin. Nå ja, det har vel sine begrensninger. Likevel gir disse husene, preget av slitasje og fraværende vedlikehold, i sine brustne forventninger, en følelse av den fremtidstro som en gang lå i dem. Og derved også nødvendigheten av å ha utopier, og tro på noe. Misantropen må ikke alltid få siste ord.