Arkitektnytt

Bevan, som tidligere har vært redaktør av ukeavisen Building Design, skriver i innledningen at Krystallnatten, da nazistene brente synagoger i Tyskland i 1938, nærmest var et kulturelt folkemord, et forsøk på «å nekte et folk både dets forgagne og dets fremtid». Og det var langt fra noen unik hendelse. Bevan pesenterer en grundig og detaljert gjennomgang av krig og væpnete konflikter fra begynnelsen av 1900-tallet og framover, og kommer med det ene eksempelet etter det andre på hvordan destruksjon av arkitektur er blitt brukt som et våpen, som bombingen av Mostar-broen i Bosnia-Herzegovina, bombingen av Dresden og angrepene mot The World Trade Center. Han dokumenterer den effekt dette har hatt for den kollektive psyken til de befolkningsgrupper som ble utsatt for ødeleggelsen, hvordan de oppfattet sin bygningsarv, den kollektive følelsen av tap og hva dette har betydd for den eventuelle gjenreisningsprosessen. Og nettopp denne alt annet enn ukompliserte prosessen tas opp i de to sluttkapitlene, der Bevan blant annet behandler den «Disneyland-liknende» gjenoppbyggingen av Warszawa og det tyske konseptet Vergangenheitsbewältigung, «mestring av det forgagne», for på den måten å skape en faksimile av det som er forsvunnet.

Det er ikke noe lyst bilde Bevan tegner av det internasjonale samarbeidet for å prøve å få en slutt på all denne ødeleggelsen. Eksempelvis har både USA og Storbritannia nektet å underskrive Haag-konvensjonen fra 1954 som beskytter kulturell eiendom. Bevan anser derfor konvensjonen for høyst ineffektiv og anbefaler i stedet et tillegg til FNs folkemordskonvensjon fra 1948, hvor arkitektonisk ødeleggelse der skal rubriseres som forbrytelsen «kulturelt folkemord».