Nyheter
Teorier og metateorier
NAL-akademiets seminar 2. desember var kalt «Teori i praksis», med undertittelen «Arkitekturens ismer og idéer». Hva dreiet forventningene seg om? En gjennomgang av de viktigste ismene i tidsskriftene de siste decenniene i verden og i Norge? En metateoretisk avklaring av begrepene «arkitektur», «teori» og «praksis»? En manifestasjon av NALs ideologiske konsensus eller eventuelt: interne kløfter? En presentasjon av splitter nye ideer eller ideologiantydninger for morgendagen?
21. januar 2004
Slike temaer ble bare såvidt berørt på seminaret, som likevel var interessant på flere punkter. Første innlegg var ved Mari Hvattum (førsteamanuensis i arkitekturhistorie og –teori ved AHO). Hun ga et riss av filosofiens utvikling fra Descartes (1596-1650) til Comte (1798-1857), og fikk på denne måten frem et bilde av «det moderne prosjekts» tro på rasjonalitet og fremskritt, men også dets store slagside: positivismen. Man stusset over hvorfor hun ikke også ga en skisse av det tyvende århundres filosofiske utvikling med eksempelvis fenomenologi, eksistensfilosofi og hermeneutikk, dette så meget mer som hun påstod at «alle begreper» i dag stort sett er «tomme». Også hennes arkitekturhistoriske eksempler var merkelig utdaterte: klassisistene Laugier (litt fanatisk?) og Blondel fra 1700-tallet og de litt scientistiske strøtankene til Gottfried Semper i 1850-årene. (Men Semper var vel tross alt ikke scientist.)
Per Kartvedt (arkitekturprofessor i Skottland, Bergen og Oslo) ga i utgangspunktet uttrykk for en viss skepsis til teori i arkitekturen; han ville heller definere faget som et sosiologisk felt à la Bourdieu. Han påpekte imidlertid sosiologiens store vanskeligheter med etterprøvbarhet: eksempelvis kunne man i Glasgow først etter tredve år slå fast at teorien (eller hypotesen) bak flyttingen av en menneskemengde fra et gammelt slumstrøk til et nytt var gal. Kartvedt nevnte ikke botemidler mot dette, men lå det i luften at han i likhet med Hvattum befant seg i en «tom» positivisme? At Comte’s tveeggede slagord savoir pour prévoir! (vite for å forutse!) fremdeles kunne ansees gyldig i samfunnsvitenskapene? Forutsatt at man bare fikk vite litt mer?
Seminarlederen Einar Dahle (arkitekt og professor ved AHO) åpnet her for innlegg fra salen. Oddvar Skjæveland (miljøpsykolog i www.arkitekturpsykologi.no og medlem av Byggekunst og Arkitektnytts redaksjonsråd) spurte noe bekymret om bakgrunnen for de to innledernes tilsynelatende «resignasjon» overfor teoriproblemene. Han henviste til samspillet mellom teori og praksis i sitt eget fag, dog uten å få annet svar enn at diskusjonen blant arkitekter er «løpende».
Arkitektur som empiri
Nils-Ole Lund (professor emeritus i Århus og president for den europeiske arkitektskoleforeningen EAAE), var i likhet med Kartvedt skeptisk til teori i arkitekturen, ja også vitenskapeliggjøring og forskning innen faget. Praksis er empiri, hevdet han, dog uten å fremstå som empirist: han siterte Louis Kahn på at «arkitekturen blir borte når man forklarer den». Diamanten i København mente han likevel var «utrolig overfladisk». Han savnet tydeligvis noe dypere i håndverket. Han fremholdt som et vesentlig trekk ved nyere arkitekturhistorie at den europeiske tyvetallsmodernismen etter annen verdenskrig kom i retur fra USA uten det sosiale innhold. Stort sett mente han at arkitekter er seg meget lite bevisst hva de tegner, enn si hvorfor. Han hadde engang overfor Gerdt Bornebusch bemerket at dennes hospitalprosjekt var påbegynt i en stil à la Mies og avsluttet à la Aalto, hvorpå Bornebusch ettertenksomt svarte: «Det er vel noe med tidsånden». Lund fikk for sin del ingenting utav eksempelvis ’konstruktivisme’ og ’dekonstruksjonisme’. Han holdt seg til Reyner Banham (1922-88) som i sin tid påviste hvordan tilfeldige, sosiale hendelser kunne ligge bak isme-dannelser (i alle fall for brutalismens vedkommende).
Lund karakteriserte Danmark som utpreget «homogent». Nå er det de «firkantede kasser» over alt, uten at han trodde det var mulig å si noe nærmere om hvorfor. Han var tydeligvis litt begeistret for det ville Norge hvor det er «litt variasjon», skjønt han f.eks anså den «merkelige» Svein Hatløy som «helt uforståelig».
Eivind Furnesvik (engelskfilolog og kunstnerisk leder av Fotogalleriet Oslo) spurte: ”Finnes det teorigrunnlag for minimalisme?” Han var bl.a. innom Finn Werne, Wittgenstein, Mies, Tom Wolfe, Charles Jencks, Donald Judd, John Pawson, David Chipperfield, Richard Serra, Samuel Beckett, Tom Sandqvist, Kenneth Baker, Robert Morris, Zuhmtor, W.Wang og Catarina Gabrielsson. Det noe springende innlegget suppleres her med etpar poenger fra hans artikkel «Tempovekslinger - - tendenser i norsk innredning og design» (BK 6/2002) hvor han beskriver ’minimalisme’ i det «scenografiske» restauranthuset Sans i Oslo (Snøhetta 2001) og i den tilbaketrukket-til-lounge-utopiske kafeen Landmark i Bergen (3RW 2001), ja, i det hele tatt i tidens tilstrebede «blonde enkelhet» selv i bensinstasjoner og pølsekiosker. Den utvilsomme teater-ambisjonen mener han kan tilbakeføres til Peter Zumthors kurbad i Vals (1986-96), et «kulissemakeri», skarpt kritisert av Wilfried Wang for at «estetiske hensyn (her) åpenbart synes å ha løsrevet seg fra de konstituerende kreftene som forbandt den forbilledlige funksjonalistiske arkitekturen med dens opprinnelige formgivningsmotiver, slik som sted, klima og bruksstrukturer». Men målet både i Vals og i f.eks. Snøhettas Artesia på Majorstuen mener Furnesvik er «fravær av prangende forbruk» (slik Furnesvik tror Pierre Bourdieu ville ha sagt det) så voilà: forklaringen på den teatralske minimalismen er: borgerskapets forsøk «på å søke det antiborgerlige for å bekrefte sin egen posisjon». Interessant.
«Governance» og Gaia
Jonny Aspen (førsteamanuensis ved Institutt for urbanisme, AHO) trakk opp de store linjer i den pågående utviklingen av produksjon, handel, IT og kultur i verden i dag (han refererte særlig til Manuel Castells). Denne «globaliseringen» har ført til en «ny pragmatikk» innen urbanismen, mente han, eksempelvis en utstrakt utforskning av grafiske arbeidsmåter og –teknikker. Diagrammet har utviklet seg fra å være et sentralt analyseverktøy til å bli et likeså viktig prosjekteringsverktøy for byutviklerne. Dessuten er det gammeldagse myndighetsbegrepet «government» (nynorsk: styremakt) blitt avløst av «governance», der det på en og samme tid er styring på flere nivåer uten klare grenser mellom offentlig og privat. Det har oppstått en hybrid og vilter dynamikk, hvis langsiktige virkninger foreløpig er ubestemmelige. Aspen mente imidlertid optimistisk at «mer komplekse typer av representasjoner» i den pågående «tilnærmingen mellom analyse og plan/prosjekt» vil «åpne opp» for bedre byplaner. Aspen fremførte altså virkelig litt konkret ’teori i praksis’, men metateoriene bak bør også en gang drøftes!
Indirekte ble forsåvidt Aspen kommentert i seminarets siste innlegg, der Frederica Miller (arkitekt med egen praksis og nytt medlem av NALs landsstyre) redegjorde for økofilosofien som sitt verktøy: å holde seg til Naturen, som «vet best». Naturvitenskapene er i krise. Mennesket er natur og må finne sitt kretsløp med mindre ressursforbruk i et likevektssamfunn i pakt med jorden selv, Gaia, som er en levende, helhetlig organisme. En teori for praksis som adskiller seg ganske sterkt, for ikke å si kontrært, til «nypragmatikken».
Seminaret spriket i minst tre hovedretninger: 1) metateori (Hvattum: positivisme, Lund: alt flyter, Furnesvik: marxisme), 2) teori i praksis (Aspen: just join them! (uuttalt metateori: kapitalisme), Miller: alternativ livsstil! (uuttalt metateori: naturalisme) og 3) litt av begge deler (Kartvedt: arkitektur er et sosiologisk felt! og (muligens): positivisme).
Alt i alt et løfterikt seminar med henblikk på den videre teoridiskusjon innen NAL.
Per Kartvedt (arkitekturprofessor i Skottland, Bergen og Oslo) ga i utgangspunktet uttrykk for en viss skepsis til teori i arkitekturen; han ville heller definere faget som et sosiologisk felt à la Bourdieu. Han påpekte imidlertid sosiologiens store vanskeligheter med etterprøvbarhet: eksempelvis kunne man i Glasgow først etter tredve år slå fast at teorien (eller hypotesen) bak flyttingen av en menneskemengde fra et gammelt slumstrøk til et nytt var gal. Kartvedt nevnte ikke botemidler mot dette, men lå det i luften at han i likhet med Hvattum befant seg i en «tom» positivisme? At Comte’s tveeggede slagord savoir pour prévoir! (vite for å forutse!) fremdeles kunne ansees gyldig i samfunnsvitenskapene? Forutsatt at man bare fikk vite litt mer?
Seminarlederen Einar Dahle (arkitekt og professor ved AHO) åpnet her for innlegg fra salen. Oddvar Skjæveland (miljøpsykolog i www.arkitekturpsykologi.no og medlem av Byggekunst og Arkitektnytts redaksjonsråd) spurte noe bekymret om bakgrunnen for de to innledernes tilsynelatende «resignasjon» overfor teoriproblemene. Han henviste til samspillet mellom teori og praksis i sitt eget fag, dog uten å få annet svar enn at diskusjonen blant arkitekter er «løpende».
Arkitektur som empiri
Nils-Ole Lund (professor emeritus i Århus og president for den europeiske arkitektskoleforeningen EAAE), var i likhet med Kartvedt skeptisk til teori i arkitekturen, ja også vitenskapeliggjøring og forskning innen faget. Praksis er empiri, hevdet han, dog uten å fremstå som empirist: han siterte Louis Kahn på at «arkitekturen blir borte når man forklarer den». Diamanten i København mente han likevel var «utrolig overfladisk». Han savnet tydeligvis noe dypere i håndverket. Han fremholdt som et vesentlig trekk ved nyere arkitekturhistorie at den europeiske tyvetallsmodernismen etter annen verdenskrig kom i retur fra USA uten det sosiale innhold. Stort sett mente han at arkitekter er seg meget lite bevisst hva de tegner, enn si hvorfor. Han hadde engang overfor Gerdt Bornebusch bemerket at dennes hospitalprosjekt var påbegynt i en stil à la Mies og avsluttet à la Aalto, hvorpå Bornebusch ettertenksomt svarte: «Det er vel noe med tidsånden». Lund fikk for sin del ingenting utav eksempelvis ’konstruktivisme’ og ’dekonstruksjonisme’. Han holdt seg til Reyner Banham (1922-88) som i sin tid påviste hvordan tilfeldige, sosiale hendelser kunne ligge bak isme-dannelser (i alle fall for brutalismens vedkommende).
Lund karakteriserte Danmark som utpreget «homogent». Nå er det de «firkantede kasser» over alt, uten at han trodde det var mulig å si noe nærmere om hvorfor. Han var tydeligvis litt begeistret for det ville Norge hvor det er «litt variasjon», skjønt han f.eks anså den «merkelige» Svein Hatløy som «helt uforståelig».
Eivind Furnesvik (engelskfilolog og kunstnerisk leder av Fotogalleriet Oslo) spurte: ”Finnes det teorigrunnlag for minimalisme?” Han var bl.a. innom Finn Werne, Wittgenstein, Mies, Tom Wolfe, Charles Jencks, Donald Judd, John Pawson, David Chipperfield, Richard Serra, Samuel Beckett, Tom Sandqvist, Kenneth Baker, Robert Morris, Zuhmtor, W.Wang og Catarina Gabrielsson. Det noe springende innlegget suppleres her med etpar poenger fra hans artikkel «Tempovekslinger - - tendenser i norsk innredning og design» (BK 6/2002) hvor han beskriver ’minimalisme’ i det «scenografiske» restauranthuset Sans i Oslo (Snøhetta 2001) og i den tilbaketrukket-til-lounge-utopiske kafeen Landmark i Bergen (3RW 2001), ja, i det hele tatt i tidens tilstrebede «blonde enkelhet» selv i bensinstasjoner og pølsekiosker. Den utvilsomme teater-ambisjonen mener han kan tilbakeføres til Peter Zumthors kurbad i Vals (1986-96), et «kulissemakeri», skarpt kritisert av Wilfried Wang for at «estetiske hensyn (her) åpenbart synes å ha løsrevet seg fra de konstituerende kreftene som forbandt den forbilledlige funksjonalistiske arkitekturen med dens opprinnelige formgivningsmotiver, slik som sted, klima og bruksstrukturer». Men målet både i Vals og i f.eks. Snøhettas Artesia på Majorstuen mener Furnesvik er «fravær av prangende forbruk» (slik Furnesvik tror Pierre Bourdieu ville ha sagt det) så voilà: forklaringen på den teatralske minimalismen er: borgerskapets forsøk «på å søke det antiborgerlige for å bekrefte sin egen posisjon». Interessant.
«Governance» og Gaia
Jonny Aspen (førsteamanuensis ved Institutt for urbanisme, AHO) trakk opp de store linjer i den pågående utviklingen av produksjon, handel, IT og kultur i verden i dag (han refererte særlig til Manuel Castells). Denne «globaliseringen» har ført til en «ny pragmatikk» innen urbanismen, mente han, eksempelvis en utstrakt utforskning av grafiske arbeidsmåter og –teknikker. Diagrammet har utviklet seg fra å være et sentralt analyseverktøy til å bli et likeså viktig prosjekteringsverktøy for byutviklerne. Dessuten er det gammeldagse myndighetsbegrepet «government» (nynorsk: styremakt) blitt avløst av «governance», der det på en og samme tid er styring på flere nivåer uten klare grenser mellom offentlig og privat. Det har oppstått en hybrid og vilter dynamikk, hvis langsiktige virkninger foreløpig er ubestemmelige. Aspen mente imidlertid optimistisk at «mer komplekse typer av representasjoner» i den pågående «tilnærmingen mellom analyse og plan/prosjekt» vil «åpne opp» for bedre byplaner. Aspen fremførte altså virkelig litt konkret ’teori i praksis’, men metateoriene bak bør også en gang drøftes!
Indirekte ble forsåvidt Aspen kommentert i seminarets siste innlegg, der Frederica Miller (arkitekt med egen praksis og nytt medlem av NALs landsstyre) redegjorde for økofilosofien som sitt verktøy: å holde seg til Naturen, som «vet best». Naturvitenskapene er i krise. Mennesket er natur og må finne sitt kretsløp med mindre ressursforbruk i et likevektssamfunn i pakt med jorden selv, Gaia, som er en levende, helhetlig organisme. En teori for praksis som adskiller seg ganske sterkt, for ikke å si kontrært, til «nypragmatikken».
Seminaret spriket i minst tre hovedretninger: 1) metateori (Hvattum: positivisme, Lund: alt flyter, Furnesvik: marxisme), 2) teori i praksis (Aspen: just join them! (uuttalt metateori: kapitalisme), Miller: alternativ livsstil! (uuttalt metateori: naturalisme) og 3) litt av begge deler (Kartvedt: arkitektur er et sosiologisk felt! og (muligens): positivisme).
Alt i alt et løfterikt seminar med henblikk på den videre teoridiskusjon innen NAL.