Arkitektnytt

Det er derfor enda mer grunn til å gratulere Arkitektakademiets mot og dyktighet i gjennomføring av et seminar om emnet. Suksessen er imidlertid ikke bare avhengig av svarene som fremkommer, men like gjerne spørsmålene som melder seg i ettertid. Vi kan selvfølgelig benytte en slik anledningen til litt selvhevdende spark overfor hverandre, mer positivt kanskje å betrakte den som inspirasjon til fortanker i egen praksis. Derfor, litt om

SYNSING
En av de mer suksessrike arkitekter i Norge fortalte meg en gang at hans motiver i prosjekteringen var basert på den generelle antagelse at «Alt sammen er veldig mye synsing». Han tilhørte den store gruppen som uten å tenke så mye over det, handler litt spontant og intuitivt. Man formgir mer ut fra omstendighetenes muligheter, enn etter et vel gjennomtenkt helhetssyn. Det er jo ofte slik at de som handler mest, tenker mindre, – og omvendt.

For noen synes dette problematisk. De mener at uten en felles fast referanseramme blir kun øyeblikkets mengde og styrke i synsingen da avgjørende for hva som er positivt eller negativt, ikke bare i arkitekturen, men i hele tilværelsen. Og med synsingens begrunnelse er det vanskelig å fremføre eller akseptere argumenter blant medstudenter, oppdragsgivere eller myndigheter. Det hele blir mer lik vinsmakningens fantasifulle fremføringer.

FILOSOFIEN
Før man aner ord av det er man dypt inne i filosofiens flokete verden. Man har havnet midt inne i striden om tankens muligheter for en ordnet tilværelse, eller aksept av tilfeldighetens ville kaos. Enigheten begrenses kanskje til en av filosofenes uttalelse om at vi står midt i «en verden vi ikke kan forstå, men er tvunget til å handle i.»

Uten å gi oss noen svar på våre problemer, utfordrer i stedet filosofien oss til ettertanken, visshetens prøvelse, å knytte våre løse overbevisninger sammen til en mer hel og enhetlig forestillingsverden.
Den hjelper oss i høyden med metoder for å unngå vilkårlighet, gjennom konstruksjonen av sammenhengende overbevisende slutningsrekker, til konsistent tankebygning mellom det spesielle og det almene.

VITENSKAPEN
Så stiller man sin lit til vitenskapen og dens metoder for bedre hjelp. Her skal ordnede iakttagelser og deres formuleringer sikre et mer begrunnet fundament for almene vurderinger og handlinger. Gjennom erfaring, nøyaktige beskrivelser, antagelser og slutninger som kan etterprøves, bygges systematisk kunnskap. Det tegnes enorme kart av virkeligheten til hjelp i vår famlende orienteringen i verden. Arkitektene vet at uten geometriens konstruksjoner kan de ikke fremstille sine fantastiske ideer og ikke uten matematikken og fysikkens beregninger få dem opp å stå. Men her synes grensene for mange å være nådd.

INNVENDINGENE
Vitenskap gir oss beskrivelser av virkeligheten, ingen anbefalinger om den. Man finner ikke entydige råd i handlingens kvalfulle valg. Og når dagens intellektuelle henviser troen på tankens kraft mer til å gå over i tvilen på den endelig sannhet, synes problemenes overveldende karakter lett å bringe oss tilbake til den individuelle synsningens personlige manifest, den forlokkende enkle løsning fullt i overensstemmelse med tidens mektigste krefter, individualismens suverenitet.

ARKITEKTUREN
Man behøver ikke å ha bladd mye i arkitekturens glansede blad for å oppdage at selv å uttrykke dette er vanskelig nok. For flytter man blikket fra bildene til teksten, avslører bokstavenes rekker et uvilkårlig skille i media, det mellom skrift og form. Formgiverens tekst viser ofte en vanskelig overensstemmelse mellom ord og form. Lingvistene har uvilje mot å akseptere at formen selv har en selvstendig formidling, uten et mellomledds abstraksjon. Det virker som mulighetene for å uttrykke ordnede tanker om arkitektur er uoverkommelig. Mange overgir seg derfor hoderystende til en såkalte pragmatisme, eller kanskje riktigere; kreftenes frie spill. Og så følger man bare «the flying housemakers» siste innfall, i forsøket på å oppnå noen av oppmerksomhetens forførende dråper.

PREMENTER
Men noen av oss gir seg ikke. De, vi, jeg mener at det er ønskelig å ha mest mulig klare forestillinger om hva vi foretar oss, hvordan vi foretar oss det, og hvorfor! Og kanskje mer i arkitektur enn annen virksomhet fordi den setter spor for så mange, så lenge.
Hvis man så aksepterer forhåpningen om en eller flere endelige og altomfattende teorier forlatt, kanskje man bare kunne nøye seg med PREMENTER? Fragmenter er et velkjent og uunnværlig begrep i både forestilling og kommunikasjon. Det er et begrep om det foreliggende, og kan best beskrives som en del av en antatt fortidig helhet. Disse deler kan være av så mange slag, av ganske forskjellig størrelse og betydning. For å kunne operere med et liknende begrep om det forhåpentlige, introduseres derfor PREMENT som betegnelse på en del som vil inngå i en formodet fremtidig helhet. F.eks. et avgrenset felt om ordnede tanker for aspekter ved arkitektur. Disse helhetene vil i begge tilfelle igjen inngå i deler av andre helheter. Fordelen med slike begreper er at de er justerbare og tillater, ja krever, en aktiv medvirkning av observatøren.
Et kort eksempel være antagelsen om:

FORMEN SOM MEDDELELSE
Enhver form er en meddelelse. Egenskaper ved formen tillegges en betydning som kan meddeles og fortolkes.
Den fremsettes og danner i relasjonen til nære og fjernere omgivelsers eksisterende former sitt eget medium.

Meddelelsens overføring skjer ved sammenlikninger av likhetsgrader i visuelle erfaringer og konvensjoner. Ved felles erfaring av forms egenskap tillegges ved assosiasjon i likheter, tilsvarende overensstemmelse i mening. Ved kulturens stilltiende overenskomst er former gitt avtalt betydning. Denne sfære er ikke et språk, den mangler en grammatikalsk oppbygning, overlapper likevel delvis den verbale meddelelse, men når ut over språkets alminnelige forutsetninger av forståelighet.

Denne meddelelsesform er allmennmenneskelig og intuitiv, kulturell og tillært. Den utgjør en sosial faktor som er med til å informere og influere opphavsmannens, eierens og brukerens omgivelser. Bare et eksempel, et kvinnelig hodeplagg, viser aktualiteten. Likevel er denne kommunikasjonsform lite vitenskapelig studert og enda mindre akseptert. Handelens menn, derimot, bryr seg lite om dette, men utnytter det i sin markedsføring der enhver salgsartikkel tillegges en betydning langt ut over bruks- eller skjønnhetsverdier.

Arkitektur er mer enn en vanlig handelsvare. Byggverk utgjør i mengde størstedelen av våre formede omgivelser. De utgjør dermed også den vesentligste del av våre formede meddelelser og vil på denne måte sterkt informere om og influere på det samfunn som det er en del av.
Herav igjen, enda et PREMENT:

IDENTITETSSKAPER
Vi uttrykker oss, vi tilkjennegir oss gjennom våre Ting, våre personlige omgivelser. Tingene er med til å gi oss identitet og tilhørighet. De gir uttrykk for hva vi, skaperen, eieren, brukeren er, - eller gjerne vil være. De meddeler hva vi mener, hva vi står for og hvor i verden vi hører til.

Arkitekten som er med til å formgi de største av Tingene, må nødvendigvis komme til å gå lenger, å fremsette tilkjennegivelser på vegne av andre, mange andre. Ved å skape omgivelsene kommer hun til å påvirke mange menneskers posisjon og identitet; hva de er, - og hva de bør være, og hvilken plass de skal innta. Dette skjer ikke bare på vegne av brukeren, men ofte like gjerne på vegne av hun som skal tjene penger på dem. Personlig synsing synes da som et nokså overlegent argument.

Fellesskapets identitet tilsynekommet gjennom form, gir arkeologene deres arbeidsmateriale. Ett til:

BESKYTTELSE
Men arkitekturens former inneholder langt mer informasjon. Bare dens primærfunksjon beskyttelse, viser husbrukernes behov av forsvar mot ytre ubehageligheter, fiendtlige trusler og det uforklarlige. Denne form av det omhyllende er allment forståelig, uavhengig av kulturell tilhørighet. Verden fremviser et rikholdige og variert visabular over dette tema. Måten beskyttelse utføres på, enten det er steinhytte eller glasshus, fremstiller brukerens forhold til omgivelser, naturen og mennesker. Beskyttelsens tvetydighet mellom trygghet og begrensning erfares ved det avgrensende og lukkede. Gjennom motsetningen, det åpne, det fraværende, demonstreres uavhengighet og frihet.
Ved andre formelementer og deres sammenstilling, kommer likeledes et mangfold av meddelelser til syne.

ARKITEKTEN
Arkitektens tilsynelatende frie kreative utfoldelse i valg av form er sterkt begrenset. Arkitekten velges av representanter for et system, byråkratiske eller kommersielle kretser. Det gis ikke oppdrag til arkitekter som ikke aksepterer og uttrykker oppdragsgiverens normer. Uansett hvor individuell og original en arkitekt betrakter seg, eller hylles for dette av sine omgivelser, vil den realiserte arkitektur, mer eller mindre, alltid være et uttrykk for systemets ideer og idealer.
Originalitet, eller det som er annerledes fra det ordinære, er i dag et samfunnsideal. Forskjell, akseptabel forskjell, er ikke bare individuell kreativitet, det er det vestlige samfunnssystems førende doktrine. Men gjennom å vise forskjell fra det bestående, gjenspeiler man ikke bare hvordan den bestående kultur er, man avgir uvilkårlig også synspunkt på hvordan den bør være.

KONSEKVENSER
Og så har jeg ikke engang begynt å nærme meg problemet om HVA man bør meddele…