Arkitektnytt

Tone Selmer-Olsen tiltrådte vervet 1. august, men er fremdeles i innflyttingsfasen når Arkitektnytt møter henne på foreningens kontor i Josefines gate. Selmer-Olsen tar over etter Joakim Skajaa, og jobber som sin forgjenger med undervisning av de kommende arkitektene. Hun har bakgrunnen fra bolig- og kulturprosjekter i ulik skala, men også erfaring som arkitekt i felt for FN, i humanitære kriser blant annet i Nepal og Haiti.

– Til glede for medlemmer og nye lesere: Hvem er du?

– Jeg er arkitekt, utdannet ved AHO med utvekslingsår i København og London, og jobber på AHO ved Institutt for urbanisme og landskap, hvor jeg underviser i by og arkitektur. Jeg driver et masterkurs som heter In transit, om migrasjon og urbanisering, hvor vi tar for oss globale problemstillinger og ser hvordan vi kan løse dem lokalt. Og hvordan vi kan planlegge for mer mangfoldige, tolerante og sosiale bærekraftige byer og nabolag i fremtiden. 

Ellers har bylivet i Oslo, musikk og kulturproduksjon alltid vært en stor del av livet mitt, og det er noe jeg har vært så heldig å få være med både å jobbe med og å tegne og bygge. Mens jeg studerte arkitektur på dagtid, jobbet jeg på jazzklubben Blå på kveldstid, en fantastisk interessant og åpen konsertscene i Oslo. Senere har jeg vært med å tegne Sentralen, et hus for kulturproduksjon i Kvadraturen. 

– Hvorfor følte du deg kallet til ledervervet?

– Jeg ble overrasket da jeg ble spurt, det er jo et viktig verv, men jeg er glad for å få muligheten. Jeg er ganske spent og ydmyk ovenfor arven og tradisjonen, den sitter i veggene her. Jeg er veldig opptatt av arkitekturens betydning i samfunnet, og ser på vervet som en mulighet til å jobbe politisk med å styrke fagets rolle og posisjon. Vi har mange store oppgaver som samfunnet skal løse, der arkitekter bør være involvert. Dessuten ønsker jeg å bidra med å bygge en mer åpen og modig fagkultur som tør å bryte konvensjoner og som bidrar til å styrke både mangfoldet og avantgarden. 

– Hva er det som gjør OAF så viktig? 

– Det er kjempeviktig å ha en interesseorganisasjon som sørger for faglige diskusjoner og er en møteplass for samtaler om det arkitektstanden er opptatt av. Vi trenger en organisasjon som bidrar til å gi plass til flere stemmer. Det er dessverre ikke så mange arenaer for å vise frem, presentere og diskutere faget vårt.

– Hva ser du på som foreningens viktigste oppgaver fremover?

– Vi vil fortsette det arbeidet Joakim gjorde med å gjøre OAF til et aktivt og levende sted, og fortsette å øke takhøyden, gi rom og plass til både det spissa og det brede, til flere typer stemmer. Allerede i høst har vi en del uetablert og eksperimentelt på plakaten, det er viktig for den faglige diskusjonen. Som interesseorganisasjon mener jeg også at vi må ta del i diskusjonene rundt byutviklingen i Oslo. Jeg arver store og viktige satsningsområder som likestilling og mangfold, miljø og klima og bokvalitet. Dette skal vi jobbe konkret med gjennom debatter og arrangementer, vi har blant annet satt ned en likestillings- og mangfoldskomité, et tema det er viktig at vi OAF-ere tenker på.

– Du har jobbet med mye med flyktningeproblematikken og «krisearkitektur». Hvordan kan arkitektene bli bedre på å bidra til verden rundt seg? Hvordan vil du ta med deg din ekspertise inn i OAF?

– Den store lærdommen er hvor viktig det er å planlegge for mennesket. I store humanitære operasjoner skjer ting under tidspress, det bygges kjapt, og fort ender man med å bygge fremtidens slum, både på byggnivå og urbant nivå. Da er det viktig å planlegge på en sosial og bærekraftig måte, og ta planleggingen på alvor og planlegge for framtiden framfor å respondere på en situasjon. Et annet element er det offentlige rom, de stedene man møtes og som bidrar til samtale. I de store flyktningeleirene, der det ofte er vanskelig å prioritere det offentlige rom på bekostning av den private sfæren, opplever man virkelig hvordan mangelen på offentlige arenaer kan øke frustrasjonen.

– Fortell litt om høstens program. Hva har dere tenkt?

– Jørgen Tandberg, som er ansvarlig for programkomiteen, har gjort et veldig bra arbeid, og i høst fortsetter vi med fokus på unge praksiser, både utenlandske og norske. I tillegg blir det utstilling. Unge arkitekter har for få arenaer til å presentere arbeidene sine, og det er viktig å dyrke frem den kommende generasjonen. Vi må satse på dem og gi dem plass.

– Dere er blant seks medlemmer av Oslo arkitekturtriennale, som går i gang straks. Hva forventer dere av triennalen?

– Klart vi ser frem til den! Triennalen har et veldig stort og relevant tema, som jeg håper også kan diskuteres lokalt. Vi planlegger blant annet et samarbeid med Kote, som arrangerer byvandringer i byens forlatte kulturinstitusjoner. Etterpå blir det debatt.