Arkitektnytt

Initiativtakere til bruk av midlertidig byrom, vil ofte skape noe nytt i samfunnet uten kommersielle interesser. I boken Urban Pioneers , utarbeidet av UC Studio i samarbeid med Berlins etat for byutvikling , kalles initiativtakerne urbane pionerer. De ser temporære programmer som en potensiell arena for kultur- og fritidsprosjekter, og de etterspør rimelige alternativer og gratis tomter for å realisere sine prosjekter. Slik realisering kan være en vanskelig og langtekkelig prosess i Norge, særlig fordi det ikke finnes noen politiske retningslinjer for temaet.

Bruker og lokalitet
Midlertidig bruk av byrom involverer i utgangspunktet to parter; den interesserte midlertidige brukeren og eieren av lokaliteten. I de fleste tilfeller har de ulik agenda for det samme objektet. Der eieren ønsker å øke inntekter og redusere kostnader, vil urbane pionerer ofte ta i bruk lokaliteten for å gi den nytt liv, ny identitet. Resultatet kan noen ganger bli at ukommersielle, ideelle initiativtakere ufrivillig blir nyttige verktøy for kommersielle interesser i en gentrifiseringsprosess. En annen mulighet er at initiativtakerne selv blir pådriver for gentrifisering, og inngår i en mer kommersiell agenda.

I mange tilfeller er forlatte eiendommer offentlig eid. Strukturelle endringer i økonomien frigjør tidligere produksjonsområder fordi industrien nå effektiviseres, relokaliseres eller nedlegges. I Oslo gjelder dette eksempelvis områder i Groruddalen, fabrikkene langs Akerselva og havnen ved Bjørvika.

Levende bymiljø
Hvilke interesser kan myndighetene ha av midlertidig bruk? Offentlige organer er som regel interessert i å redusere kostnader ved en eiendom som ikke gir inntekt. Urbane tomrom i påvente av regulering eller byggemodning, og bygninger som står forlatt over tid, inviterer til vandalisme og forfall. Det gavner ingen. Ved å tilrettelegge for initiativer til midlertidig bruk av slike lokaliteter, kan også eiendomsinnehavere og myndigheter høste fruktene av et levende bymiljø.

Frivillighetsarbeidere kan for eksempel sette i gang sine prosjekter på eiendommene uten store investeringer, og slik bidra til det sosiale og økonomiske fundamentet i nærområdet.
Norske politikere behøver ikke reise langt på det europeiske kontinent for å finne inspirasjon til temporære programmer som katalysator for by- og stedsutvikling.

Prøvefelt Berlin
Berlin er et laboratorium for temporære programmer. Deres midlertidige byrom har blitt en vesentlig faktor for byens identitet og transformasjonsprosess. Som i de fleste andre europeiske byer, gjennomgår også Berlins økonomi omfattende strukturelle endringer.

Post-industrialismens tidsalder har ført med seg nedleggelse og desentralisering av tradisjonell industri, mens vitenskaps- og informasjonsbasert næringssektor har fått økt økonomisk betydning.
Berlin har et samlet nedlagt industrilandskap på over 500 hektar. Samtidig venter man på utviklingsplaner for ca. 1000 ledige boligtomter (ca. 170 hektar). I tillegg anslås det å være et overskudd av 143 hektar kirkegårdsgrunn, hvilket på lengre sikt er beregnet til å stige til det dobbelte på grunn av manglende økning av befolkningen og tiltagende antall kremeringer. Mens det for 15 år siden ble spådd at Berlins befolkning ville stige til 6 millioner, ser det nå ut til at tallet vil stagnere ved 3,4 millioner innbyggere.

Det store antallet uplanlagte byområder, tomrom i etablerte kvartalsstrukturer og forlatte bygninger, er også et fysisk resultat av byens historie. Ved murens fall skulle byen oppdages på ny, og folk strømmet til. Et ekstremt høyt antall boliger med indeksregulert leie var med på å tiltrekke unge og kreative folk. I løpet av kort tid hadde de aktivert nedlagte handlesentre, fabrikker og tidligere industriområder.

Det oppsto en hel katalog av midlertidige programmer: urbane bondegårder, selvlagde strandmiljøer, golfgreen, skibakke, bmx-bane, solsikkelabyrint, campingplasser, hundetreningsområder og skolehager.

På kort sikt er mange av disse stedene uten kommersiell verdi for eiendomsmarkedet. I stedet for å problematisere dette faktum, valgte man i Berlin å se på det som en utfordring og mulighet for positiv utvikling.

Både offentlige og private eiendomsaktører vurderte temporære programmer som generatorer for utvikling av ubrukte, eller forlatte, lokaliteter og bygninger. Erfaringer viser nemlig at temporære fenomen på sikt ofte integreres i den øvrige urbane økonomi, og at stedene de ble etablert på, etter hvert tilbyr levedyktighet for mer tradisjonelle byprogram.

Berlin er i en særstilling i Europa, mye grunnet byens økonomiske og demografiske endringer. Skandinavia har ikke lignende forhold i tilsvarende utstrekning, men det er klart at Berlins idékatalog over temporære programmer tilbyr inspirasjon til hvordan vi kan bruke midlertidige byrom som strategiske verktøy i en byutviklingsprosess.

København – midlertidig iscenesettelse
København er det nærmeste vi kommer Berlins tilstander av temporære programmer. Her har vi sett en oppblomstring av midlertidig, ofte eventbasert bruk av byen. For eksempel har sand blitt pumpet fra havnebassenget for å skape kunstige strender ved de gamle tørrdokkene på Holmen. Videre har industri- og havnebygninger, som før ble betraktet som avsidesliggende, blitt tatt i bruk som restauranter, ungdomsherberger og konsertsted. Over tid har stedene blitt innskrevet i den kollektive bevissthet og det har blitt mer dagligdags å legge byturen hit.

Carlsberg Bryggeri i København er også et eksempel på aktivering av en tidligere industritomt. Stedets fremtid ble vedtatt ved en arkitektkonkurranse i fjor, men det vil gå en stund før planene kan iverksettes. I påvente av dette leies lokalene rimelig ut til kreative formål. Arkitekt Ali Arvanaghi er en av de midlertidige leietakerne, som har arbeidslokaler i bryggeriets gamle produksjonshaller. Han forteller at fordi leietakerne er sammensatt av mange forskjellige profesjoner, er det liv i området 24 timer i døgnet.

Et annet eksempel på initiativ som oppstod i tomrommet av offentlige vedtak, er et tidligere kontorbygg kalt Ahuset på Islands Brygge i København. Her ble lokalene utleid som rimelige kunstneratelier, arkitektkontorer og øvingslokaler inntil bygningen ble revet – og erstattet av luksusleiligheter.

Offentlige organer er som regel interessert i å redusere kostnader ved en eiendom som ikke gir inntekt. Urbane tomrom i påvente av regulering eller byggemodning, og bygninger som står forlatt over tid, inviterer til vandalisme og forfall.

Hva med Oslo?
I Oslo er byutviklingsprosessen i Bjørvika i full gang. En rekke nye byrom planlegges. Noen er offentlig tilgjengelige, mens andre er halvoffentlige eller kontrollerte rom. I den forbindelse er det utarbeidet plandokumenter for regulering og utforming av den nye bydelen. Dokumentene som omhandler kultur og kunst heter Kulturoppfølgingsprogrammet og Temahefte for Kunst.
Da Kulturoppfølgingsprogrammet utkom, var dette nye tanker i norsk kontekst. Her vektlegges nettopp midlertidig bruk av rom i forhold til en prosess. Temaheftet for Kunst ble lansert i februar, og omhandler kunst i offentlige rom og kunstneres rolle i byutviklingsprosessen. Heftet er et rammeverk og verktøy for aktørene i Bjørvika: utbyggere, eiere, leietakere, offentlige myndigheter og andre.

Bjørvika Utvikling AS (BU), som er grunneiernes felles utviklingsselskap, har hatt ansvaret for videreutvikling av Bjørvikas temahefter og designhåndbok, og det har blitt tatt initiativ til å etablere organisasjonen «Kunsthall Bjørvika» – et samarbeidsprosjekt som alle aktørene i Bjørvika oppfordres til å ta del i.

Kunsthallen skal koordinere og fremvise programbaserte og temporære kunstaktiviteter i bydelens offentlige og halvoffentlige rom. Hvis denne utfordringen tas på alvor, vil vi få se en byutviklingsprosess knyttet sammen med temporær og programdrevet kunst.

Inntil nå har vi sett operatomten og havneskurene være åsted for temporære programmer og kunstaktiviteter. Bjørvika har blant annet fungert som utendørsgalleri, og som et originalt og populært innslag i Oslos havnebasseng kan Teaterbåten Innvik nevnes.

Prosjektleder i BU, Anne Beate Hovind, mener at det blir mer og mer aktuelt å se temporære prosjekter som et mulighetsfelt i en utviklingsdiskusjon. I en totaltransformasjon som Bjørvika, hvor alt er nytt, er det nødvendig med elementer som bryter inn og fyller ut det nye for å skape en mer dynamisk bydel. Hovind sier det er sannsynlig at Bjørvika åpner for midlertidig bruk av rom nettopp fordi kommunen og oppdragsgivere ser dette som et interessant grep.

I Temaheftet for kunst kan man lese et sitat fra Patricia Philips: «Når juryer skal vurdere utsmykningsforslag som skal vare ’evig’, burde det ikke komme som et sjokk at de så ofte tyr til det trygge og velprøvde. Og i møte med evigheten er det ikke overraskende at kunstnerne selv har en tendens til å legge frem forsiktige og nøytrale løsninger. Det er derfor det midlertidige er viktig, fordi det representerer en mulighet til å være uforutsigbar eller fokusert og til å reagere raskt på aktuelle saker, slik at det gir gjenlyd og har varig effekt».

Phillips ordlyd trenger ikke mange endringer for også å være gyldig for arkitektfaget. Mens politikere, planleggere og arkitekter lenge har diskutert plasser, parker, gater som offentlige byrom, har den moderne byboer funnet andre måter å tenke offentlig utfoldelse på. Temporære programmer og aktiviteter som ikke nødvendigvis er bundet til det fysisk rom fremdyrkes. Understøttes disse dynamikkene, vil det være rom for et mer intenst og mangfoldig bymiljø.

«Berlin Prairie», fra boken Urban Pioneers. Foto: Iris Czak