Arkitektnytt

Jeg hadde Knutsen som lærer i skoleåret 1961-62, og det var mange i salen fra samme periode som også studerte i Oslo. Ingvar Mikkelsen spør: «Fikk KKs «skole» sitt ordentlige gjennomslag i Norge først i løpet av 1990-årene?» Nei, for de fleste av oss som hadde ham slo han gjennom med én gang. Ikke alle forsøkte å kopiere formspråket hans, men de fine tankene hans festet seg i bevisstheten. Han var imot moter og «ismer». Heldigvis fikk han ikke oppleve postmodernismen. Han sa: «Et hus skal gjerne stå i 100 år eller mer. Tenk at det skal være like fint da som nå. Et ungt par kan bygge sin første bolig i all enkelhet. Etter hvert som behovene for større plass melder seg, kan huset knoppskytes. I hvert stadium skal huset se ferdig ut». Hans eget hus i Lillevannsveien er et fint eksempel på dette. Han fikk oss til å forstå meningen med «uvesentlige» hus og at en kunne hente mye inspirasjon fra «primitiv» arkitektur.

 

Han hadde sansen for å komme gradvis til huset fra hageporten. En sti kan svinge seg på en måte som skaper spenning og forventning. Vi ser ikke alt på en gang, men opplever forskjellige inntrykk på vår vandring mot hovedinngangen i motsetning til den rette allé som viser alt på lang avstand. Dette tenker jeg bl.a. på når jeg er i Roma. Plassen foran Pantheon, Piazza della Rotunda, ser en ikke før en plutselig er der. De smale gatene som fører til den skaper spenning. Petersplassen er på alle måter stikk motsatt. Den ser en allerede fra Engelsborg og hele tiden på veien opp Via della Conciliatone.

 

Han virket inspirerende som lærer på tomannshånd, og når han gjennomgikk oppgaver i korridorene på Kunst- og Håndverksskolen stimlet vi omkring ham. Vi var elever fra forskjellige klasser som ville høre på, ikke bare de som hadde arbeidene på veggen. Det var utrolig inspirerende. Bare Fehn kunne konkurrere om oppmerksomhet når ryktene gikk om at han skulle holde forelesning om museer, f.eks. Da var auditoriet stappfullt.

 

Jeg husker en gang en klasse som hadde fått i oppdrag å tegne kirke på Snarøya utenfor Oslo. En av elevene, Peter Pran, leverte en høy, lang og smal bygning der alle veggene og det flate taket var i glass. Kun det nødvendigste av stål holdt glasset på plass. En besvarelse som var langt unna det Knutsen selv kunne tenke seg å lage. Likevel ga han en fin og nyansert kritikk og sa at kirken utvilsomt ville gi en sakral atmosfære.

 

På samme måte som Knutsen var en glimrende kritiker av elevarbeider, var han et meget dyktig jurymedlem. Han hadde evnen til å se kvaliteten i andres arbeider selv om det ikke var i hans «formspråk». Jeg har hørt at det var hans fortjeneste at Fehn vant konkurransen om restauranten på Spiraltoppen i Drammen, kanskje Fehns fineste arbeid. På samme måte som Saarinen trakk frem Utzon som vinner av Sydney-operaen, hadde Knutsen evnen til å se talenter i norske konkurranser.

 

Knutsen var en meget dyktig funksjonalist på 30-tallet. Et trehus fra denne tiden som har gledet meg siden jeg var 10-12 år gammel ligger i åsen nord for E18 mellom Lysaker og Vækerø. Det kan sees både fra toget og fra veien. I mange år beholdt det sine originale farger i hvitt og blått. Huset, som aldri har vær publisert, er i dag bare hvitt.