Nyheter
Tale til OAF
Niogfemti grader fireogfemti minutter nordlig bredde ti grader treogførti minutter østlig lengde Oslo Arkitektforening hundre år.
29. november 2006
Det er ikke svenskene eller ingeniørene som sådan man er imot, men UNIONENE med dem. Det er unge nasjoners og unge nasjoners arkitekters trang til å føre sine egne politikker, føre hver sin politikk som hver sin MULIGE KUNST. Om hundre år er vi bedre enn svenskene. Om hundre år er vi flere og finere enn trønderne. Om hundre år har sjelen sagt opp sin siste ingeniør, slike utsagn er det sikkert flust av, for på nasjonens og standens vegne har det nye hundreåret en helt egen oppdrift. Og vet den norske arkitekt at en sveitser ved navn Janneret snart skal GJEN-ANSETTE ingeniøren? Og hvem kan ANE at arkitekthannen om ikke lenge skal overgås av arkitekthunnen, både i antall og kanskje i kunnen. Men til da er standen HANNEN, MNAL fra 1911, påmontert PROPELL. Selve PATRIARKEN med sin tversover og hvite frakk. Halvt engel, hengende, mellom himmelhøye fordringer og nedrige kompromisser, mellom kunst og liv flaksende sin hvite frakk og ivrig snurrende sin propell, heroisk snurrende sin propell.
Det begynner i 1913, med arkitekt Lilla Georgine Hansen, som bare to år etter NALs stiftelse og Roald Amundsens sydpolare triumf får ferdig-stilt sin praktfulle borgergård i Thomas Heftyes gate 42. Oppgangen er utstyrt med skiboder store som pikeværelser. Det er altså en kvinne som først skal ta de praktiske konsekvenser av at nordmenn fødes og dør med ski på beina.
Men det skal ikke gå mange gnagsår før det mannlige arkitekt-egoet fatter følgende: IF YOU CAN'T BEAT HER, JOIN HER. Hvilket igjen fører til flere arkitekter, som ikke må forveksles med de adskillig mer synlige ARKITEKTER BAK. Mao. DE NASJONALE STRATEGER. I motsetning til arkitektene, som framfor alt er TAKTIKERE, TAKTILE taktikere. Alt i 1931, ved OAFs 25-årsjubileum etterspør formann Henrik Bull en sterkere samfølelse innen standen og en mer intim forståelse for hverandres arbeider. Nettopp. For derigjennom å konsolidere og armere standen. Ta et glass sammen uten at det utarter til innavl, eller flere glass uten at det hele utarter slik det gjør når f.eks. forfattere tar for mange glass sammen og stikker gafler i hverandre. For historien har vist at arkitekter stort sett ikke tar livet av hverandre. Medlemstallet i NAL øker da også, fra 400 i 1945 til 2500 i 1985, og medlemstallet i OAF øker fra 120 i 1956 til 1650 i 2006.
I 1931 legges også grunnstein for Oslo Rådhus. I den forbindelse har Olaf Bull prologen. Han reflekterer over det faktum at store deler av gamle Pipervika må vike for det nye: HVA SOM TÆRER PÅ HISTORIEN ER IKKE SÅ MYE TIDENS TANN SOM TIDENS TARV.
To år etter bærer tidens tarv liket av Weimarrepublikken ut av den tyske Riksdag. I 1945 skriver Bertold Brecht om Berlins ruiner: EN RADERING AV CHURCHILL ETTER EN IDE AV HITLER. Det tredje rikets nådeløse tarv, like nådeløst tvunget i kne av «arkitektene bak» det nye, nå det forlengst gamle Europa: Dilettantene Roosevelt, Stalin og Churchill. Hitler, arkitekten bak selve undergangen satte bort sine arkitektambisjoner til Speer. Veien til helvete er også brolagt med intensjoner i arkitekturen. Mens djevelen selv holder seg ellers med advokater framfor arkitekter.
Og hva så? Her? Ja. Her har vært arkitekter. Definitivt, et hovedsted i hovedstaden. Og ellers? Muralmalere, billedhoggere, tekstilkunstnere. I 1950, nitten år etter grunnsteinsnedleggelsen, står det ferdig. Og det står. Og det synger ennå. Hva skal man si? Kanskje århundrets største arkitektopptur? Gesamtkunstverk? To tårns opera? Korverk for tegl? Ja. Og de som står utenfor, de som bygde dette «Theben», på sine sokler, håndlangeren med trauet sitt, grunnarbeideren med spett, snekkeren ennå sagende, hva tenker de? På hvor Arbeiderpartiet ble av? Allons enfants? Arkitektur eller revolusjon? På hva vi ellers fikk, her på berget? Bondefunkis og Block Watne?
For til spørsmålet om man ville ha arkitektur eller revolusjon, var det flere svar. Noen vil bare ha arkitektur, andre bare revolusjon. Mange ville ha begge deler. Men der det i utgangs-punktet både var arkitektur og revolusjon, blir det mindre og mindre arkitektur og mer og mer GULag.
Ikke minst derfor står det Brechtske credo FORANDRE VERDEN DEN TRENGER DET ennå ved lag. Den står ved lag der credoet DESIGN DEN DEN KLER DET rakner.
På AHO leser i 1970 studenten i Maos Lille til øyet blir stort og rødt, innimellom nattlig parolemaling, og faller i søvn under Norberg-Schulz' forelesning dagen derpå, men våkner av en alltid like applauderende Thomas Thiis-Evensen og spør meg, sin medstudent, ganske spakt, nesten forlegent: DU, HVEM VAR ARNO VAA?
Ikke Dyres bror. Heller ikke Dyres fetter, Arno Berg er bare bror pr. fornavn, samt en rundkjøring. Men det finnes ingen skulpturer eller statuer av arkitekter i Oslo. Vel det finnes en innendørs byste av Christian Norberg-Schulz og et beskjedent relieff av arkitekt og arkeolog Gerhard Fischer og hans kone kunst-historikeren Dorothea Fischer til minne om deres pionerarbeid med geologiske registreringer i Gamlebyen. Men holder det? Så la oss statuere et eksempel. Hva med byplanlegger Harald Hals? Trondhjem får ta hånd om Cicignon, og Bergen sin Rhododendron, men hvem andre enn hovedstadsarkitektene kan ta hånd om Hals? For å minne om en mulig framtid. Om en offensiv kommunal intervensjon i boligbyggingen. Ikke minst nå, når Kong Kommune ser ut til å abdisere, både som drifter og eier. Hadde Harald Hals visst det, hadde han snudd seg i sin grav. Men hvem hadde sett det? Hadde han stått på sokkel derimot. Da ville han slått et slag, kanskje også for et utvidet arkitekturbegrep, et ECO LOCI? En ekspansjon av Genius Loci?
En dåre kan spørre. Mer enn fjorten FJORDBYPROSPEKTER kan svare. Prospekter som stort sett svarer med sølvskimrende strender og sommerlette flanører på soltørre trottoirer, som om Oslo bare er en eneste lang sommer, korte skjørter, korte skygger. Prospekter som til de grader foregriper DRIVHUSEFFEKTEN.
Men mot SOLVINKELEN kjemper i alle fall drivhuseffekten forgjeves. Her femtini grader og fireogfemti minutter nordlig bredde subber sola ganske lavt over de aller fleste, året gjennom, og middeltemperaturen har ennå ikke dratt seg opp i mer enn pluss 5,7 grader celsius. Kanskje er det mer realisme og bedre gli i et prospekt som SNØRER SIN SEKK OG SPENNER SINE SKI?
For av klimatologene er jo temperaturøkningen forespeilt å bli høyst midlertidig. I motsetning til f.eks. Kong Olav den femte Thons Hotell Opera, som mange trodde var en enkeltglipp fordi noen IKKE skjønte tegninga. Nei. Hotel Opera er tvert om presedens-dannende, den er første skygge i en tyve etasjes skyggekaster som nå reises mellom Oslo S og Operaen. Hvorfor ikke erklære krig? Det gjør USA, med adskillig svakere begrunnelser. Sivilarkitekt jajøss vel og bra med futteral på tittelen. Sivilarkitekt sivilingeniør siviløkonom. Sivil kamuflasje. For er vi ikke alle aktører i en kaldkrigsøkonomi?
Spør jeg MEG? My home's still my CASTLE and my cottage my KONGSGÅRD. Stabburiseringa i by og bygd når nye høyder, lenge har den klatret i Holmenkollen og i Voksenkollen, nå laftes og løftes det og saltaktekkes bygningsråd fra Trysil til Hafjell. For øvrig er hyttemarkedet hett som en gassgrill, og i det mer urbane strør investorer villig om seg med parteringsplaner og metaforer hentet fra slakteren i form av indrefileter og atter indrefileter.
Trenger arkitekten trøst? På tross av all mulig medgang, trenger arkitekten trøst? Kan arkitekten drukne noe eller noen i allverdens villvin eller i all verdens rødvin? Nei. Arkitekten trenger økologer sosiologer klimatologer geografer og INGENIØRER, men mest av alt trenger arkitekten arkitekter. I en inspiratorisk forening av inspirerte, en forening man kan hente stjerner ned til, ikke bare fjerne stjerner, men nå også ganske nære stjerner for å la seg skinne på, for selv, som STAND, å skinne. La seg påseile av paradokser og tungtveiende prismer, for til slutt å sneie innom Lapsetorget en sen natt og tilfeldig skumpe borti den gamle ustø snobben av en sigarsuttende alkis så han faller fra sokkelen og Si SORRY CHAP I'M SO SORRY hoppe opp og holde av en plass til den arkitekt som hovedstadens forening av arkitekter måtte finne på å beære: Bull eller Bull, Hansen eller Hals, Arneberg eller Paulsson, Jarmund eller Jarmund, Brodtkorb eller Torp eller Torp eller hvem det måtte være. Tenke at dette ville snobben Hamsun likt. Ikke fordi en arkitekt befinner på sokkelen, men fordi Churchill ikke lenger befinner seg der. Tenke på at grunnen til at Hamsun heller ikke har fått statue, det er jo fordi folk husker, ikke fordi folk har glemt. Men at ikke EN arkitekt er funnet verdig til å bestige noen sokkel her i byen, beror vel heller på at Oslo også er hovedstad for glemsel. Arkitekten fortjener en fortid i offentligheten. Hvordan skal hun ellers ha en FRAMTID i offentligheten? Men hun må slåss for å begrunne den. Slåss i målestokk én til tusen og i målestokk én til én. Hun må slåss som én mann og som én stand. I så fall er det ingen grunn til ytterligere å begrunne verken feiring eller fest. La et hundreårig hovedstads-hjerte slå og slå og slå det fast.
Det begynner i 1913, med arkitekt Lilla Georgine Hansen, som bare to år etter NALs stiftelse og Roald Amundsens sydpolare triumf får ferdig-stilt sin praktfulle borgergård i Thomas Heftyes gate 42. Oppgangen er utstyrt med skiboder store som pikeværelser. Det er altså en kvinne som først skal ta de praktiske konsekvenser av at nordmenn fødes og dør med ski på beina.
Men det skal ikke gå mange gnagsår før det mannlige arkitekt-egoet fatter følgende: IF YOU CAN'T BEAT HER, JOIN HER. Hvilket igjen fører til flere arkitekter, som ikke må forveksles med de adskillig mer synlige ARKITEKTER BAK. Mao. DE NASJONALE STRATEGER. I motsetning til arkitektene, som framfor alt er TAKTIKERE, TAKTILE taktikere. Alt i 1931, ved OAFs 25-årsjubileum etterspør formann Henrik Bull en sterkere samfølelse innen standen og en mer intim forståelse for hverandres arbeider. Nettopp. For derigjennom å konsolidere og armere standen. Ta et glass sammen uten at det utarter til innavl, eller flere glass uten at det hele utarter slik det gjør når f.eks. forfattere tar for mange glass sammen og stikker gafler i hverandre. For historien har vist at arkitekter stort sett ikke tar livet av hverandre. Medlemstallet i NAL øker da også, fra 400 i 1945 til 2500 i 1985, og medlemstallet i OAF øker fra 120 i 1956 til 1650 i 2006.
I 1931 legges også grunnstein for Oslo Rådhus. I den forbindelse har Olaf Bull prologen. Han reflekterer over det faktum at store deler av gamle Pipervika må vike for det nye: HVA SOM TÆRER PÅ HISTORIEN ER IKKE SÅ MYE TIDENS TANN SOM TIDENS TARV.
To år etter bærer tidens tarv liket av Weimarrepublikken ut av den tyske Riksdag. I 1945 skriver Bertold Brecht om Berlins ruiner: EN RADERING AV CHURCHILL ETTER EN IDE AV HITLER. Det tredje rikets nådeløse tarv, like nådeløst tvunget i kne av «arkitektene bak» det nye, nå det forlengst gamle Europa: Dilettantene Roosevelt, Stalin og Churchill. Hitler, arkitekten bak selve undergangen satte bort sine arkitektambisjoner til Speer. Veien til helvete er også brolagt med intensjoner i arkitekturen. Mens djevelen selv holder seg ellers med advokater framfor arkitekter.
Og hva så? Her? Ja. Her har vært arkitekter. Definitivt, et hovedsted i hovedstaden. Og ellers? Muralmalere, billedhoggere, tekstilkunstnere. I 1950, nitten år etter grunnsteinsnedleggelsen, står det ferdig. Og det står. Og det synger ennå. Hva skal man si? Kanskje århundrets største arkitektopptur? Gesamtkunstverk? To tårns opera? Korverk for tegl? Ja. Og de som står utenfor, de som bygde dette «Theben», på sine sokler, håndlangeren med trauet sitt, grunnarbeideren med spett, snekkeren ennå sagende, hva tenker de? På hvor Arbeiderpartiet ble av? Allons enfants? Arkitektur eller revolusjon? På hva vi ellers fikk, her på berget? Bondefunkis og Block Watne?
For til spørsmålet om man ville ha arkitektur eller revolusjon, var det flere svar. Noen vil bare ha arkitektur, andre bare revolusjon. Mange ville ha begge deler. Men der det i utgangs-punktet både var arkitektur og revolusjon, blir det mindre og mindre arkitektur og mer og mer GULag.
Ikke minst derfor står det Brechtske credo FORANDRE VERDEN DEN TRENGER DET ennå ved lag. Den står ved lag der credoet DESIGN DEN DEN KLER DET rakner.
På AHO leser i 1970 studenten i Maos Lille til øyet blir stort og rødt, innimellom nattlig parolemaling, og faller i søvn under Norberg-Schulz' forelesning dagen derpå, men våkner av en alltid like applauderende Thomas Thiis-Evensen og spør meg, sin medstudent, ganske spakt, nesten forlegent: DU, HVEM VAR ARNO VAA?
Ikke Dyres bror. Heller ikke Dyres fetter, Arno Berg er bare bror pr. fornavn, samt en rundkjøring. Men det finnes ingen skulpturer eller statuer av arkitekter i Oslo. Vel det finnes en innendørs byste av Christian Norberg-Schulz og et beskjedent relieff av arkitekt og arkeolog Gerhard Fischer og hans kone kunst-historikeren Dorothea Fischer til minne om deres pionerarbeid med geologiske registreringer i Gamlebyen. Men holder det? Så la oss statuere et eksempel. Hva med byplanlegger Harald Hals? Trondhjem får ta hånd om Cicignon, og Bergen sin Rhododendron, men hvem andre enn hovedstadsarkitektene kan ta hånd om Hals? For å minne om en mulig framtid. Om en offensiv kommunal intervensjon i boligbyggingen. Ikke minst nå, når Kong Kommune ser ut til å abdisere, både som drifter og eier. Hadde Harald Hals visst det, hadde han snudd seg i sin grav. Men hvem hadde sett det? Hadde han stått på sokkel derimot. Da ville han slått et slag, kanskje også for et utvidet arkitekturbegrep, et ECO LOCI? En ekspansjon av Genius Loci?
En dåre kan spørre. Mer enn fjorten FJORDBYPROSPEKTER kan svare. Prospekter som stort sett svarer med sølvskimrende strender og sommerlette flanører på soltørre trottoirer, som om Oslo bare er en eneste lang sommer, korte skjørter, korte skygger. Prospekter som til de grader foregriper DRIVHUSEFFEKTEN.
Men mot SOLVINKELEN kjemper i alle fall drivhuseffekten forgjeves. Her femtini grader og fireogfemti minutter nordlig bredde subber sola ganske lavt over de aller fleste, året gjennom, og middeltemperaturen har ennå ikke dratt seg opp i mer enn pluss 5,7 grader celsius. Kanskje er det mer realisme og bedre gli i et prospekt som SNØRER SIN SEKK OG SPENNER SINE SKI?
For av klimatologene er jo temperaturøkningen forespeilt å bli høyst midlertidig. I motsetning til f.eks. Kong Olav den femte Thons Hotell Opera, som mange trodde var en enkeltglipp fordi noen IKKE skjønte tegninga. Nei. Hotel Opera er tvert om presedens-dannende, den er første skygge i en tyve etasjes skyggekaster som nå reises mellom Oslo S og Operaen. Hvorfor ikke erklære krig? Det gjør USA, med adskillig svakere begrunnelser. Sivilarkitekt jajøss vel og bra med futteral på tittelen. Sivilarkitekt sivilingeniør siviløkonom. Sivil kamuflasje. For er vi ikke alle aktører i en kaldkrigsøkonomi?
Spør jeg MEG? My home's still my CASTLE and my cottage my KONGSGÅRD. Stabburiseringa i by og bygd når nye høyder, lenge har den klatret i Holmenkollen og i Voksenkollen, nå laftes og løftes det og saltaktekkes bygningsråd fra Trysil til Hafjell. For øvrig er hyttemarkedet hett som en gassgrill, og i det mer urbane strør investorer villig om seg med parteringsplaner og metaforer hentet fra slakteren i form av indrefileter og atter indrefileter.
Trenger arkitekten trøst? På tross av all mulig medgang, trenger arkitekten trøst? Kan arkitekten drukne noe eller noen i allverdens villvin eller i all verdens rødvin? Nei. Arkitekten trenger økologer sosiologer klimatologer geografer og INGENIØRER, men mest av alt trenger arkitekten arkitekter. I en inspiratorisk forening av inspirerte, en forening man kan hente stjerner ned til, ikke bare fjerne stjerner, men nå også ganske nære stjerner for å la seg skinne på, for selv, som STAND, å skinne. La seg påseile av paradokser og tungtveiende prismer, for til slutt å sneie innom Lapsetorget en sen natt og tilfeldig skumpe borti den gamle ustø snobben av en sigarsuttende alkis så han faller fra sokkelen og Si SORRY CHAP I'M SO SORRY hoppe opp og holde av en plass til den arkitekt som hovedstadens forening av arkitekter måtte finne på å beære: Bull eller Bull, Hansen eller Hals, Arneberg eller Paulsson, Jarmund eller Jarmund, Brodtkorb eller Torp eller Torp eller hvem det måtte være. Tenke at dette ville snobben Hamsun likt. Ikke fordi en arkitekt befinner på sokkelen, men fordi Churchill ikke lenger befinner seg der. Tenke på at grunnen til at Hamsun heller ikke har fått statue, det er jo fordi folk husker, ikke fordi folk har glemt. Men at ikke EN arkitekt er funnet verdig til å bestige noen sokkel her i byen, beror vel heller på at Oslo også er hovedstad for glemsel. Arkitekten fortjener en fortid i offentligheten. Hvordan skal hun ellers ha en FRAMTID i offentligheten? Men hun må slåss for å begrunne den. Slåss i målestokk én til tusen og i målestokk én til én. Hun må slåss som én mann og som én stand. I så fall er det ingen grunn til ytterligere å begrunne verken feiring eller fest. La et hundreårig hovedstads-hjerte slå og slå og slå det fast.