Nyheter
Taktile ledelinjer for funksjonshemmede
Hvordan kan et ledelinjesystem fungere for blinde og svaksynte når det etableres i vanlig gatemiljø? Både byggherrer, prosjekterende og brukere må høres når det gjelder forståelse, estetikk, drift og vedlikehold.
18. januar 2006
I 2002 startet Sosial- og helsedirektoratet v/Deltasenteret prosjektet «Ledelinjer i gategrunn». Målsettingen var å gjøre det enklere for kommuner og vegmyndigheter å etablere ledelinjer i gategrunn. Med utgangspunkt i erfaringer fra Europa, USA og Japan samt videre forskning i Sverige, ble det anbefalt et ledelinjesystem for bruk i Norge.
Videreføringen foregår nå, med utprøving av indikatorer i gatemiljø. Det er utarbeidet en veileder for bruk av taktilt ledelinjesystem, «Ledelinjer i gategrunn». Veilederen er finansiert av Statens vegvesen, Vegdirektoratet.
Med utgangspunkt i dette arbeidet har Norske Landskapsarkitekters forening (NLA) i samarbeid med Deltasenteret og Husbanken arrangert et seminar for å presentere ulike løsninger i Norge og i Europa. Seminarets første del ble avholdt ved kurs i Oslo, Bergen og Trondheim. Kurset ble støttet av Miljøverndepartementet og Informasjonsprogrammet om universell utforming i byggsektoren, som er et felles informasjonsprogram mellom Husbanken og Statens bygningstekniske etat, under regjeringens handlingsplan for universell utforming innen viktige samfunnsområder. Det er planer om å videreføre seminaret med kurs i tre norske byer til (november 2006).
Individuelle forskjeller
Arkitekt Liv Bente Belsnes (Bergens-kurset) gav en innføring i de synshemmedes situasjon og hva som er viktig for at denne gruppen skal kunne orientere seg godt i byen.
Synshemmede er en gruppe som inkluderer både blinde og svaksynte med store individuelle forskjeller. For mange oppstår synsproblemene sent i livet, med de problemene det fører med seg med hensyn til å lære nye ferdigheter. Alder, grad av synstap, og når synstapet ble ervervet, har spesiell betydning for evnen til å orientere seg. Den sammensatte gruppen av synshemmede har ulik oppfatning av romlighet og kontrast. De synshemmede legger vekt på, og orienterer seg ved hjelp av, ikke-visuell informasjon fra omgivelsene, for eksempel lyd og taktile (følbare) kjennetegn. Ved hjelp av hukommelsen og bestemte orienteringspunkt eller -soner kan de lære et område å kjenne og ferdes på egenhånd.
Liv Bente Belsnes viste foto som demonstrerte hvordan ulike typer synshemming påvirker synsinntrykket i forskjellig grad. Hun la frem løsninger for et enkelt og godt tilrettelagt fysisk miljø som er av vesentlig betydning for at de synshemmede skal kunne orientere seg i omgivelsene. Dette er nærmere beskrevet i veilederen.
Funksjonshemming er relativt
Inger Marie Lid fra Deltasenteret presenterte bakgrunnen for det valgte systemet i veilederen. Hun startet med å definere «funksjonshemming» ved gapet som oppstår mellom samfunnets krav og individets forutsetninger. Som eksempel vil en person med hofteproblemer oppleve funksjonshemming dersom han skal inn i et bygg der eneste inngang er via en trapp. Dersom han kunne gått inn i bygningen via en rampe, ville han ikke opplevd funksjonshemming i denne situasjonen.
I arbeidet med universell utforming er det et mål at flest mulig skal kunne bevege seg i by- og gatemiljø til tross for ulike typer funksjonshemming. Bruk av ledelinjer er en del av et planlagt miljø som tar hensyn til alle gruppers behov for god orientering og trygg fremkommelighet. Det har vært prøvd ut mange ulike prinsipp for ledelinjer. Resultatet av dette har vært preget av mange ulike løsninger som er vanskelige å forstå for brukerne og vanskelige å bruke for planleggerne. Ved utarbeidelse av veilederen har hensikten vært å presentere et system som skal være forutsigbart og fungere godt både for brukerne og for planleggerne.
Lette å følge
I veilederen defineres en ledelinje som en kjede av naturlige og bygde, ledende elementer som skal være lette å følge for svaksynte og blinde. Elementene skal gi visuell og taktil informasjon som er forståelig og lett gjenkjennelig. Ledelinjen skal kunne følges ved at man kjenner forskjell fra andre overflater under foten og ved bruk av stokk.
Deler av det fysiske miljøet kan benyttes som naturlige ledelinjer; husfasader, gjerder, fortauskanter eller en rad brostein som skiller seg ut fra underlaget, er noen eksempler. Der det mangler slike naturlige ledelinjer, kan en overflate som skiller seg ut fra omgivelsene med en annen farge og struktur, legges som ledelinje for å oppnå et sammenhengende system.
Det bør etableres ledelinjer:
• når det ikke finnes naturlige linjer
• der det er behov for god orientering
• på store, åpne plasser
• ved gatekryss ved fotgjengeroverganger
• fra parkeringsplasser til inngangspartier
• til viktige funksjoner
• ved bussholdeplasser.
Ved anleggelse av ledelinjer bør det legges vekt på:
• forutsigbarhet
• godt vedlikehold for å sikre et varig system
• forståelse og kunnskap om ledelinjer blant andre aktører i gatebildet, for eksempel de som leier gategrunn ved kafeer og forretninger
• god organisering av gatemiljøet
• sammenhengende system mellom naturlige linjer.
I veilederen legges det hovedvekt på bygde, ledende element i materialene stein og betong. Det anbefales ikke å bruke gummidekker i Norge. Gummidekker i Norge har ikke tilfredsstillende holdbarhet, spesielt ved frost og snørydding. Den taktile og hørbare gjenkjenningen i gummidekket reduseres også ved frost.
Veilederen forventes som europeisk standard i 2005/2006. Veilederen vil bli henvist til i NS 3420.
Taktile indikatorer
Liv Øvstedal fra SINTEF presenterte konklusjoner og forslag vedrørende det taktile ledelinjesystem.
Barn, eldre, funksjonshemmede, turister og fremmedspråklige er eksempler på ulike gruppe som kan ha nytte av taktil og visuell retningsledning. Taktile indikatorer er standardiserte overflater på gangareal som kan oppdages ved at de skiller seg ut fra øvrige overflater. Taktile indikatorer etableres ved at man bruker et materiale med avvikende overflate i gategrunnen. Dette materialet bør ha kontrast mot omgivelsene både med hensyn til taktil overflate, lyshetskontrast og lydbilde. En ryddig gatemøblering og lyssetting i forhold til de taktile indikatorene vil tydeliggjøre informasjonen. For blinde og svært svaksynte er den taktile informasjonen vesentlig for god orientering, mens den visuelle kontrasten med den taktile som supplement er viktig for svaksynte.
Ledelinjesystemet i Norge tar utgangspunkt i krav til taktil og visuell kontrast i form av profiler og lyshetskontrast. Systemet gir rom for valg av materiale, estetisk utforming og valg av farge.
Ledelinjesystemet som nå er utarbeidet, består av tre taktile indikatorer:
• Retningsindikator skal legges med ribber i fartsretningen. Det er en standardisert overflate fra et mål til et annet, for å gi retningsinformasjon. Profilene som anbefales skal gi en sinusbevegelse i hånden for de som følger ledelinjen med stokk.
• Varselindikator er en standardisert overflate som skal varsle om farer, for eksempel kryssing av trafikkareal. Varselindikator legges med flattoppede kuler i rader.
• Oppmerksomhetsindikator er en standardisert overflate som skal markere retningsvalg og informere om viktige funksjoner som for eksempel inngangsparti og busstopp. Oppmerksomhetsindikatoren legges med ribber på tvers av fartsretningen.
Dansk system
Axel N. Sømme fra Arkitektgruppen CUBUS as presenterte flere prosjekter der det har vært lagt vekt på logisk planlegging og bruk av naturlige elementer som ledelinjer for å oppnå god orientering. Vetrlidsallmenning i Bergen er et eksempel på denne type planlegging med en ryddig organisering av gaterommet. Ved anleggelse av gågaten i Østre Nesttunveg i Bergen har Arkitektgruppen Cubus as valgt å bruke taktile ledelinjer med det danske systemet Pictoform.
Meningsfylte linjer
Ellen Katrine Fjeldheim og Helen Aarskjold fra Norges Blindeforbund viste eksempler på hvordan ledelinjer kan hjelpe de svaksynte i hverdagen.
For de blinde og svaksynte er det av avgjørende betydning å få kjennskap til at det faktisk finnes et ledelinjesystem, og hvor det fører. For at etablerte ledelinjesystem skal bli brukt, bør det settes opp egnete informasjonstavler på utvalgte punkt.
Viktige funksjoner som for eksempel legekontor, fysioterapeut eller Vinmonopol kan eventuelt markeres ved at det etableres fleksible løsninger som lett kan flyttes.
Spesielt viktig er det at ledelinjene er meningsfylte, at de leder fra et målpunkt til et annet. Dårlige eksempler til frustrasjon for de blinde og svaksynte er for eksempel ledelinjer som ender i søylepunkt eller dreneringskummer.
«Nær døren-opplevelse» er en situasjon de blinde og svaksynte dessverre kjenner altfor godt. Et typisk eksempel er kjøpesenter som har inngang på andre siden av parkeringsplassen, rett ved en lang rad av handlevogner. Uten tilstrekkelig markering eller ledelinjesystem kan vegen til døren bli veldig lang.
Videreføringen foregår nå, med utprøving av indikatorer i gatemiljø. Det er utarbeidet en veileder for bruk av taktilt ledelinjesystem, «Ledelinjer i gategrunn». Veilederen er finansiert av Statens vegvesen, Vegdirektoratet.
Med utgangspunkt i dette arbeidet har Norske Landskapsarkitekters forening (NLA) i samarbeid med Deltasenteret og Husbanken arrangert et seminar for å presentere ulike løsninger i Norge og i Europa. Seminarets første del ble avholdt ved kurs i Oslo, Bergen og Trondheim. Kurset ble støttet av Miljøverndepartementet og Informasjonsprogrammet om universell utforming i byggsektoren, som er et felles informasjonsprogram mellom Husbanken og Statens bygningstekniske etat, under regjeringens handlingsplan for universell utforming innen viktige samfunnsområder. Det er planer om å videreføre seminaret med kurs i tre norske byer til (november 2006).
Individuelle forskjeller
Arkitekt Liv Bente Belsnes (Bergens-kurset) gav en innføring i de synshemmedes situasjon og hva som er viktig for at denne gruppen skal kunne orientere seg godt i byen.
Synshemmede er en gruppe som inkluderer både blinde og svaksynte med store individuelle forskjeller. For mange oppstår synsproblemene sent i livet, med de problemene det fører med seg med hensyn til å lære nye ferdigheter. Alder, grad av synstap, og når synstapet ble ervervet, har spesiell betydning for evnen til å orientere seg. Den sammensatte gruppen av synshemmede har ulik oppfatning av romlighet og kontrast. De synshemmede legger vekt på, og orienterer seg ved hjelp av, ikke-visuell informasjon fra omgivelsene, for eksempel lyd og taktile (følbare) kjennetegn. Ved hjelp av hukommelsen og bestemte orienteringspunkt eller -soner kan de lære et område å kjenne og ferdes på egenhånd.
Liv Bente Belsnes viste foto som demonstrerte hvordan ulike typer synshemming påvirker synsinntrykket i forskjellig grad. Hun la frem løsninger for et enkelt og godt tilrettelagt fysisk miljø som er av vesentlig betydning for at de synshemmede skal kunne orientere seg i omgivelsene. Dette er nærmere beskrevet i veilederen.
Funksjonshemming er relativt
Inger Marie Lid fra Deltasenteret presenterte bakgrunnen for det valgte systemet i veilederen. Hun startet med å definere «funksjonshemming» ved gapet som oppstår mellom samfunnets krav og individets forutsetninger. Som eksempel vil en person med hofteproblemer oppleve funksjonshemming dersom han skal inn i et bygg der eneste inngang er via en trapp. Dersom han kunne gått inn i bygningen via en rampe, ville han ikke opplevd funksjonshemming i denne situasjonen.
I arbeidet med universell utforming er det et mål at flest mulig skal kunne bevege seg i by- og gatemiljø til tross for ulike typer funksjonshemming. Bruk av ledelinjer er en del av et planlagt miljø som tar hensyn til alle gruppers behov for god orientering og trygg fremkommelighet. Det har vært prøvd ut mange ulike prinsipp for ledelinjer. Resultatet av dette har vært preget av mange ulike løsninger som er vanskelige å forstå for brukerne og vanskelige å bruke for planleggerne. Ved utarbeidelse av veilederen har hensikten vært å presentere et system som skal være forutsigbart og fungere godt både for brukerne og for planleggerne.
Lette å følge
I veilederen defineres en ledelinje som en kjede av naturlige og bygde, ledende elementer som skal være lette å følge for svaksynte og blinde. Elementene skal gi visuell og taktil informasjon som er forståelig og lett gjenkjennelig. Ledelinjen skal kunne følges ved at man kjenner forskjell fra andre overflater under foten og ved bruk av stokk.
Deler av det fysiske miljøet kan benyttes som naturlige ledelinjer; husfasader, gjerder, fortauskanter eller en rad brostein som skiller seg ut fra underlaget, er noen eksempler. Der det mangler slike naturlige ledelinjer, kan en overflate som skiller seg ut fra omgivelsene med en annen farge og struktur, legges som ledelinje for å oppnå et sammenhengende system.
Det bør etableres ledelinjer:
• når det ikke finnes naturlige linjer
• der det er behov for god orientering
• på store, åpne plasser
• ved gatekryss ved fotgjengeroverganger
• fra parkeringsplasser til inngangspartier
• til viktige funksjoner
• ved bussholdeplasser.
Ved anleggelse av ledelinjer bør det legges vekt på:
• forutsigbarhet
• godt vedlikehold for å sikre et varig system
• forståelse og kunnskap om ledelinjer blant andre aktører i gatebildet, for eksempel de som leier gategrunn ved kafeer og forretninger
• god organisering av gatemiljøet
• sammenhengende system mellom naturlige linjer.
I veilederen legges det hovedvekt på bygde, ledende element i materialene stein og betong. Det anbefales ikke å bruke gummidekker i Norge. Gummidekker i Norge har ikke tilfredsstillende holdbarhet, spesielt ved frost og snørydding. Den taktile og hørbare gjenkjenningen i gummidekket reduseres også ved frost.
Veilederen forventes som europeisk standard i 2005/2006. Veilederen vil bli henvist til i NS 3420.
Taktile indikatorer
Liv Øvstedal fra SINTEF presenterte konklusjoner og forslag vedrørende det taktile ledelinjesystem.
Barn, eldre, funksjonshemmede, turister og fremmedspråklige er eksempler på ulike gruppe som kan ha nytte av taktil og visuell retningsledning. Taktile indikatorer er standardiserte overflater på gangareal som kan oppdages ved at de skiller seg ut fra øvrige overflater. Taktile indikatorer etableres ved at man bruker et materiale med avvikende overflate i gategrunnen. Dette materialet bør ha kontrast mot omgivelsene både med hensyn til taktil overflate, lyshetskontrast og lydbilde. En ryddig gatemøblering og lyssetting i forhold til de taktile indikatorene vil tydeliggjøre informasjonen. For blinde og svært svaksynte er den taktile informasjonen vesentlig for god orientering, mens den visuelle kontrasten med den taktile som supplement er viktig for svaksynte.
Ledelinjesystemet i Norge tar utgangspunkt i krav til taktil og visuell kontrast i form av profiler og lyshetskontrast. Systemet gir rom for valg av materiale, estetisk utforming og valg av farge.
Ledelinjesystemet som nå er utarbeidet, består av tre taktile indikatorer:
• Retningsindikator skal legges med ribber i fartsretningen. Det er en standardisert overflate fra et mål til et annet, for å gi retningsinformasjon. Profilene som anbefales skal gi en sinusbevegelse i hånden for de som følger ledelinjen med stokk.
• Varselindikator er en standardisert overflate som skal varsle om farer, for eksempel kryssing av trafikkareal. Varselindikator legges med flattoppede kuler i rader.
• Oppmerksomhetsindikator er en standardisert overflate som skal markere retningsvalg og informere om viktige funksjoner som for eksempel inngangsparti og busstopp. Oppmerksomhetsindikatoren legges med ribber på tvers av fartsretningen.
Dansk system
Axel N. Sømme fra Arkitektgruppen CUBUS as presenterte flere prosjekter der det har vært lagt vekt på logisk planlegging og bruk av naturlige elementer som ledelinjer for å oppnå god orientering. Vetrlidsallmenning i Bergen er et eksempel på denne type planlegging med en ryddig organisering av gaterommet. Ved anleggelse av gågaten i Østre Nesttunveg i Bergen har Arkitektgruppen Cubus as valgt å bruke taktile ledelinjer med det danske systemet Pictoform.
Meningsfylte linjer
Ellen Katrine Fjeldheim og Helen Aarskjold fra Norges Blindeforbund viste eksempler på hvordan ledelinjer kan hjelpe de svaksynte i hverdagen.
For de blinde og svaksynte er det av avgjørende betydning å få kjennskap til at det faktisk finnes et ledelinjesystem, og hvor det fører. For at etablerte ledelinjesystem skal bli brukt, bør det settes opp egnete informasjonstavler på utvalgte punkt.
Viktige funksjoner som for eksempel legekontor, fysioterapeut eller Vinmonopol kan eventuelt markeres ved at det etableres fleksible løsninger som lett kan flyttes.
Spesielt viktig er det at ledelinjene er meningsfylte, at de leder fra et målpunkt til et annet. Dårlige eksempler til frustrasjon for de blinde og svaksynte er for eksempel ledelinjer som ender i søylepunkt eller dreneringskummer.
«Nær døren-opplevelse» er en situasjon de blinde og svaksynte dessverre kjenner altfor godt. Et typisk eksempel er kjøpesenter som har inngang på andre siden av parkeringsplassen, rett ved en lang rad av handlevogner. Uten tilstrekkelig markering eller ledelinjesystem kan vegen til døren bli veldig lang.