Arkitektnytt

– Morgenstundene og formiddagsøktene var hellige på kontoret til Fehn, forteller Henrik Hille. – Da kunne han gjenoppta en tanke han hadde strevet med kvelden i forveien. Fehn var en sann kunstner. Han levde intimt med arkitekturen, døgnet rundt og overalt hvor han befant seg.

   Arkitektnytt har samlet fem av Sverre Fehns forhenværende medarbeidere rundt et bord hos kontoret Hille Strandskogen Arkitekter på St. Olavs plass i Oslo. Stemningen i rommet er ladet med en flom av assosiative minner. Latteren sitter løst. Ikke minst når de beskriver Fehns smittende humor og forteller muntre episoder fra samtalene ved tegnebordet og besøkene på byggeplassene. Å jobbe med Sverre Fehn var en kombinasjon av dans og brytekamp.

   Nestoren blant de fem, Tom Wike, arbeidet hos Fehn i Nordraaks gate et år i studietiden, da Fehn selv var 48 år, for senere å komme tilbake og bli der fram til 1981.  Sammen med Jon Kåre Schultz  og Eilif Bjørge tegnet han blant annet på Skådalen skole for hørselshemmede.

– Jeg var så heldig å få være med på den første konkurransen om Nasjonalmuseet på Tullinløkka. Det var et fantastisk urbant prosjekt, der Sverre hadde laget noen spennende idéskisser i sommerferien på landstedet på Hvasser. For meg ble dette en kjempeopplevelse som student. Jeg lærte mye om forholdet mellom det konstruktive og formgivning, og om bruken av skisser og modeller i jakten på den konstruktive fortelling omkring programmets funksjoner. 

Å finne kreative forbindelser mellom prosjekterings- og byggeprosessen var et instinktivt ledd i Sverre Fehns ustanselige søken etter et stedsforankret og autentisk arkitekturspråk, forteller Wike.
– At vi konstant forsket direkte i bygging med modeller i plastelin, papp eller balsa, i forskjellige målestokker, sier sitt om hans sans for bygningen som en kroppslig, sanselig struktur.

Slik var det også med utstillingsarbeidet på Hedmarksmuseet i Hamar også, husker Wike. Det dreide seg om å finne gjenstandenes riktige plassering i rommet og deres presentasjonsform, og måten de ble festet til sitt fundament på. Ingen problemstilling eller detalj var for liten for Fehn, konstaterer Tom Wike med andakt. Bøler svømmehall var også en lærerik erfaring, et vakkert prosjekt som ble tegnet til minste detalj, men dessverre aldri bygget eller publisert.

Etter Skådalen og Bøler fulgte en tid med aktiv konkurransedeltakelse, da oppdragstørken satte inn. Det ble en epoke med raust alburom for faglig fordypelse og skapende idéproduksjon. Riktignok med mange andrepremier og innkjøp som resultat, men Fehn og hans medarbeidere involverte seg likevel helhjertet i hvert eneste prosjekt.

Byggeplassbesøk
– For min del begynte det hele våren 1986, etter en kort stund hos 4B Arkitekter, med teglvillaen for boligutstillingen på Sleiverud i Bærum, minnes Henrik Hille. – Det varte fram til 2000, da jeg etablerte egen praksis. Jeg hadde jo hatt Sverre som inspirerende professor på skolen, og visste hva jeg gikk til. Kontoret lå i Havna Allé den gang, i Villa Damman tegnet av Arne Korsmo.

– Sverre ankom kontoret hver morgen ved ni-tiden og var der til lunsj, for så å haste videre til fagområdet Bygg 3 på Arkitekthøgskolen. Antallet møter begrenset han til et minimum, han ville ha ro ved tegnebordene slik at vi kunne konsentrere oss om prosjektene. 

Hille la snart merke til hvor tett Sverre Fehn fulgte opp det som foregikk på byggeplassen; av og til var han der daglig og sjekket hver mursten og hvert dørbeslag. – Det Tom sa om fascinasjonen for det konstruktive og det kroppslige stemmer, derfor var Fehns to ubestridte helter Le Corbusier og Jørn Utzon. Særlig hadde han respekt for Utzons forbløffende klare enhet mellom byggeteknikk og arkitektonisk gestaltning.

Som å spille i bandet til Miles Davis
– Sverre satt aldri og ruget på ferdigtygde meninger, fastslår Henrik Hille. – Han la opp til dialog og teamarbeid og var en god lytter. Jeg opplevde det som å spille trommer i bandet til Miles Davis. Sverre var flink til å forkaste egne ideer og løsninger, han slo seg aldri til ro med ett svar.

Noen ganger kunne svaret komme spontant, beretter Hille, som med Villa Busk i Telemark. – Det konseptet oppsto umiddelbart under første tomtebefaring, da var linjen i landskapet etablert, med muren og trappen opp til utsiktspunktet. Terrenget ga løsningen. Tårnet ble unnfanget noe senere, på kontoret.

Man må passe seg for å besøke en tomt for ofte, husker Hille at Fehn advarte en gang. Tomten kan binde deg, du vil ta vare på alt, og slik kan du miste den store og modige tilnærmingen.

Henrik Hille beretter om arbeidet med kjente byggverk som Norsk Bremuseum i Fjærland, Aukrustsenteret i Alvdal, Ivar Aasen-tunet i Ørsta – og den tragiske skjebnen til Det Kongelige Teater i København.
– Jeg minnes at Sverre hadde gledestårer i øyene da han fikk meldingen om Pritzsker-prisen. Da ble han rørt. Derimot reagerte han uventet behersket da han skjønte at politiske intriger skulle sette kjepper i hjulene for «Teaterfuglen» i København, til tross for folkemengdens jubel og applaus idet dummyen i full målestokk ble heist på plass av den store mobilkranen. Sverre oppfattet det ikke som et personlig nederlag. Med stoisk ro tolket han hendelsen som et maktspill utenfor arkitekturens sfære.

Et smittende engasjement
Ervin Strandskogenvar nyutdannet da han ble ansatt på Fehns kontor, som lå i Fastings gate, hvor de leide rom av bygningsingeniør Terje Orlien. Fehn hadde nettopp vunnet konkurransen om Vassdragsmuseet i Suldal, et av mange urealiserte prosjekter i Fehns bemerkelsesverdige karriere.

– Dessuten var byggingen av Aukrustsenteret i gang, det langstrakte «dyret» som kunne ta pusten fra enhver nybegynner i faget. Jeg må innrømme at jeg var en smule fortumlet da jeg besøkte byggeplassen, men jeg forsto etter hvert hva slags enestående byggverk det handlet om.

Strandskogen skulle snart oppleve en ekstremt travel periode på Fehn-kontoret med Aasentunet, Gyldendalhuset og Arkitekturmuseet som de største utfordringene. I tillegg arbeidet han og Hille med to prosjekter på Ulefoss, fotomuseet i Horten, Homansbyen T-banestasjon og teatret i København, for å nevne noen.

– Man ble smittet av Sverres engasjement og totale hengivelse; alle som jobbet  sammen med ham fortsatte å tenke på arkitektur før og etter arbeidstid.

– På en mandags morgen hendte det at vi måtte begynne på nytt, skyter Henrik Hille humrende inn. – Etter en helg hvor du har levd i salig forvissning om at løsningen er funnet, kunne Sverre forklare – på sin inderlige måte – hvorfor dette var et feil svar. Så startet man forfra igjen, med blanke ark. Sverre fikk alltid nye ideer og var ikke redd for å innse at han var på villspor.  Gjenbruk av tidligere planer og formsvar var utenkelig for ham. Hvert oppdrag var makeløst.

Man kan undre seg om Sverre Fehns yrkesliv var et evig basketak mellom Skjønnheten og Udyret? I så fall må Skjønnheten ha vært hans intense søken etter genuine løsninger, og Udyret faren for å havne i de nærliggende klisjeenes limbo.

En travel tid
– Sverre Fehn tok kontakt med meg i 2000, mens jeg jobbet hos Snøhetta. Vi hadde nylig vunnet konkurransen om operaen, forteller Martin Dietrichson. – Henrik og Ervin skulle slutte og begynne for seg selv. Sverre var da 76 år, men hadde ingen planer om å avslutte sitt virke.

Dietrichson ble vist rundt i den gamle villaen i Fastings gate, beretter han, Fehn var lavmælt og tydelig uvant med å gjøre jobbintervju.

– Men vi fant tonen, og prosjektene Fehn viste var fascinerende, så etter en kort betenkningstid takket jeg ja.

Det ble en spennende og lærerik tid sammen med Sverre Fehn, sier Dietrichson. Han arbeidet med Marius Mowe med prosjekter som Sola Golfklubb, Homansbyen T-banestasjon, Kistefossmuseet, utvidelsen av Bremuseet, Hedmarksmuseet, Gyldendalhuset og Arkitekturmuseet.

– Vi vekslet mellom grundig fokusert arbeid med modeller av papp, plastelin, skisser og opptegning, og Sverres levende humor under lunsjene med wienerbrød fra bakeren og nytraktet kaffe.

I 2004–05 skjedde det store forandringer ved kontoret. Arkitekturmuseet og Gyldendalhuset skulle realiseres, de største prosjektene fra Fehns hånd – og da var han 80 år. Marius og Martin var litt over tredve. Kontoret trengte forsterkninger, og snart ble Inge Hareide ansatt som prosjektleder for Gyldendalhuset. Martin hadde ansvaret for Arkitekturmuseet.

Sverre Fehn ble dårligere, forteller Dietrichson, og våren 2005 døde hans kone Ingrid, som hadde stått ved hans side hele livet; med hennes bortgang trakk Sverre seg helt tilbake.

– Vi var heldigvis en sammensveiset gruppe som klarte å ferdigstille detaljeringen og oppfølgingen av de to prosjektene. Kontoret ble flyttet til Nydalen og senere til Bygdøy Allé, vi hadde hele tiden kontakt med Sverre både hjemme hos ham i Tidemanns gate og den siste tiden på Uranienborghjemmet. Mitt siste møte med Sverre Fehn, etter å ha arbeidet for ham i åtte år, var i Arkitekturmuseet, hvor vi skålte i champagne på Ulf Grønvolds kontor etter at Fehns arkiv var overrakt Nasjonalmuseet – Arkitektur.  

Overbevist av Storhamarlåven
– Jeg ble oppringt av Henrik, i 2004, Fehn trengte folk, forteller Inge Hareide. – I studietiden hadde jeg hospitert på et Fehn-kurs på AHO, og da jeg så Storhamarlåven, forsvant siste rest av tvilen om at det var arkitekt jeg ville bli. Så jeg stilte til intervju i Fastings gate og ble ansatt.

Gyldendalhuset skulle oppføres, Hareide husker den imponerende modellen til 80-åringen Fehn og minnes den krevende arbeidsprosessen med detaljtegningen av det nye byggverket bakenfor de gamle fasadene.
   – Henrik og Martin lærte meg hva man ikke snakket med Sverre om,  hvilke tabuer som stilltiende ble unngått. Å drøfte spørsmål som brannsikkerhet og akustikk var bortkastet, slike pragmatiske saker fikk vi selv ta oss av.

– Jeg husker at jeg informerte Sverre om at en ny bygningslov var kommet, og viste ham et eksemplar av trykksaken, ler Hille. – Da spurte han distré om dette var noe som angikk ham også.   
Sverre Fehn var på kontoret fire dager i uken, forteller Hareide. Hjertesykdommen hadde begynt å gjøre seg gjeldende; fredager tok han fri. I et annet rom satt de og tegnet på Arkitekturmuseet, Fehns arbeidsglede og gnist var til å ta og føle på. – Året i Fastings gate, før kontoret flyttet til Nydalen, var veldig kreativt, med Gyldendalhuset som min hovedoppgave.

Så døde Fehns kone Ingrid, og det ble et hardt slag for ham, han var mindre og mindre til stede på kontoret. Da byggingen av forlagshuset begynte, våknet imidlerid Fehn til igjen, spesielt når man kunne beskue det luftige og lysinfiltrerende indre rommet. Hareide minnes at Fehn ble stående lenge og betrakte det grasiøse interiøret.

Sverre Fehn var til stede på åpningene av Gyldendalhuset og Nasjonalmuseets arkitekturavdeling ved Bankplassen, og mottok Betongtavlen i rullestol, men han besøkte aldri kontoret i Nydalen.

Praksis framfor teori
– Vi må ikke glemme at vi respekterte den dynamiske arbeidsrytme og det modus Sverre var besjelet med, understreker Henrik Hille. – Det var nødvendig å være på hugget. Å leve seg inn i hans univers var en krevende, men samtidig givende øvelse. For ham var det ingenting som betydde mer enn å oppnå kontinuitet i utviklingen av et prosjekt fra begynnelse til slutt, og for å klare dette tok han hele døgnet og alle sine krefter til hjelp.

– Sverre kunne hente inspirasjon fra filmer, teater, musikk og kunstutstillinger, sier Tom Wike. – Han drodlet videre på aktuelle temaer om kveldene, og presenterte sine ideer neste morgen. Det kunne være både overraskende og en smule skremmende. Men som regel var vi snart med på noten.

Det var sjelden Sverre Fehn filosoferte og teoretiserte i det vide og brede, oppsummerer de fem. Den fagideologiske overbygningen hadde han klar allerede som 30-åring, gjennom studiereisen i Marokko, læretiden hos Jean Prouvé i Paris og samarbeidet med Korsmo, Utzon og Norberg-Schulz i PAGON. Han hadde fokus på det konstruktive og romlige, og i særlig grad på selve byggeriet. Utenomsnakk var ikke Fehns område.

Sverre Fehn skapte storslagne arkitekturfortellinger, han var en begavet modernistisk byggekunstdikter. Selv uttrykte han forbauselse over at han maktet å holde forelesninger som fenget tilhørerne, for eksempel om Oscar Niemeyers arkitekturfilosofi. På kontoret konsentrerte han seg konsekvent om det funksjonelle og jordnære.

Klippen Ingrid
En siste replikkveksling går rundt bordet før vi motvillig bryter opp. Alle er påvirket av de impresjonistiske tilbakeblikkene, inkludert undertegnede, som i en årrekke var en av Fehns lærerkolleger ved Arkitekthøgskolen.

Til slutt roses innsatsen til Ingrid Fehn, som var en lavmælt person, men mestret kontordriften til det fullkomne. Hun tok seg av administrasjon, regnskap og kontraktsforhold, og var en fast klippe for sin mann og en viktig og empatisk medspiller for de ansatte.

– Ingrid var en integrert del av kontoret gjennom alle år, oppsummerer Henrik Hille. – Hennes virkeområde spente fra det å ta vare på oss når vi var forkjølet, til å holde kontorskuta gående enten det var havblikk eller storm. Ingrid fortjener omtale i samme grad som resten av oss som var med i de skiftende teamene til Sverre Fehn.

På kino med Fehn
Arkitektnytt har også kontaktet to andre av Fehns tidligere medarbeidere, Truls Ovrum, som er bosatt i Frankrike, og Bjørn Larsen, som har praksis i Oslo.

Ovrum arbeidet hos Sverre Fehn fra 1965 til 1971, da kontoret lå i Tidemanns gate, og hans første oppdrag var Villa Bødker.

– Fehn var åpen for forslag fra de ansatte, det var mer samarbeid mellom oss enn jeg hadde ventet, og atmosfæren var hyggelig og preget av stor munterhet.

De deltok ofte i konkurranser, forteller han, gjerne på kveldstid, ledsaget av populærmusikk på grammofon. – Av og til, etter noen timers konkurransearbeid, kunne Fehn si: «Nå går vi på kino!» Og det gjorde vi, på nier’n på Gimle.

– En gang så vi en fransk komedie med skuespilleren Louis de Funès. Grunnen til å se filmen var at den var fotografert i den berømte sydfranske by Carcassonne, og Fehn ville vise oss byen. Vi forsøkte etter beste evne å overse hva som hendte med hovedpersonen, og konsentrerte oss om hva vi så av Carcassonnes arkitektur i bakgrunnen.

Det som gjorde det så inspirerende å arbeide hos Fehn, sier Truls Ovrum, var at man fikk anledning til å prøve ut sitt beste.

– Fehn var alltid interessert i hva man hadde å foreslå, og oppmuntret oss til å komme med nye løsninger. Storhamarlåven var mitt siste prosjekt hos Fehn. Det var spennende, fordi vi oppdaget nye ruiner underveis i prosjekteringen, og de måtte selvsagt inkluderes i planen. Selv om Sverre Fehn voktet de store oppdragene nøye, ble mye av utarbeidelsen overlatt til meg og senere til Jon Kåre Schultz, etter diskusjoner.

Store linjer og vindusdetaljer
 – Min første jobb hos Sverre Fehn var som student i sommerferien 1964, minnes Bjørn Larsen. – Blant annet tegnet jeg på Villa Schreiner og Villa Norrköping, og på Colosseum kino etter brannen. Min andre periode var i 1968-72, og da dreide det seg om Domkirkeodden, Bøler samfunnshus og bibliotek og Skådalen skole.

Som ung og nyansatt ble man lyttet til, forteller Larsen. –Sverre Fehn hadde en unik evne til å gripe fatt i enkle så vel som mer omfattende forslag og utvikle dem videre, noe som også kjennetegnet undervisningen hans. I prosjekteringsprosessen var modeller og grundige arbeidstegninger en forutsetning for å oppnå gode resultater og unngå improvisasjoner under byggingen.

– Man kan spørre seg hvor Sverre Fehn fikk ideene og den kreative kraften fra. Det viktigste var at han hadde et skarpt blikk for den stedlige og funksjonelle situasjonen byggverket skulle inn i, og han tok alltid utgangspunkt i brukernes reelle behov. De store linjene ble ivaretatt gjennom hele prosjekteringen, ofte med fruktbar inspirasjon fra hendelser i dagliglivet, det være seg en kjøkkenløsning eller en vindusdetalj, avslutter Bjørn Larsen.

Arkitektur og ingeniørkunst
– Sverre Fehn og jeg var parhester i førti år, hvert eneste prosjekt ble en faglig utfordring og en inspirerende og gledesfylt arbeidsprosess, forteller bygningsingeniør Terje Orlien.

Samarbeidet begynte våren 1967, med Bøler samfunnshus, og varte fram til ferdigstillelsen av Arkitekturmuseet og Gyldendalhuset, i seg selv et enestående slitesterkt teamwork. For de siste byggene kom også andre ingeniørrådgivere inn i bildet.

– Jeg engstet meg litt for å møte den berømte arkitekten, som blant annet hadde tegnet utstillingspaviljongene i Brussel og Venezia, men Sverre viste seg snart å være en ydmyk og fleksibel fagmann.

Fehn var mest interessert i selve bygget, som konstruktivt vesen, og i dets relasjon til landskapet, forteller Orlien. Han la stor vekt på å forstå de tekniske mekanismene og hvordan det hele kunne flettes sammen i en spesifikk arkitektonisk kontekst.

Modernisme i bygningsarven
Etter Bøler fulgte noen villaer og Storhamarlåven på Domkirkeodden.
– Det var fascinerende å være vitne til Sverres utradisjonelle tanker om de urgamle bygningene og deres rolle i utstillingssammenhengen. Hans grep var å forene nye konstruksjoner og rom med den historiske arven, og finne anskueliggjørende rammer for de utstilte objektene.

Den flittige bruken av modeller og skisser fascinerte ingeniør Orlien, også når det gjaldt Telemark Landbruksskole – et av de prosjektene Sverre Fehn snakket minst om, kanskje på grunn av det noe vanskelige forholdet mellom byggherre og arkitekt.

– Det ble et flott anlegg med et stort limtretak, og for meg ble dette en givende erfaring.
Terje Orlien har skrevet en lang kronologisk liste over fire tiårs profesjonelt parløp. Han kan ikke beskrive alle prosjektene, men nevner Skådalen skole, Teglstenshuset i Bærum og betagende Villa Busk.
– Boligen i Bamble hadde en spennende planløsning, og jeg husker at Sverre sa at det skulle være et hus til å gå i, derfor fikk det den langstrakte formen. Han uttrykte seg gjerne på den presise måten, med få, men treffende karakteristikker.

Spenningen foran det første møtet
Det spesielle med Bremuseet, i tillegg til den originale formgivningen, var anvendelsen av ubehandlet betong, med synlige spor etter forskalingsbordene.

På det punktet – som så ofte ellers – var Sverre meget bestemt.

Slik kunne han forholde seg overfor sine medarbeidere også, ikke diktatorisk, men myndig.
– Han lyttet til oss, og tillot mange innspill, men til syvende og sist fikk han viljen sin.

– Ingen av Sverres bygninger likner på hverandre, konstaterer Orlien.

Aukrustsenteret fikk også sin særegne utforming, og jeg husker de mange besøkene på byggeplassene gjennom tidene. De ble uforglemmelige opplevelser i seg selv. Sverre kunne grue seg til å møte det ferdige resultatet, da tok vi gjerne en stopp på veien slik at han fikk trukket pusten. «Er vi snart framme nå?» hendte det at han spurte nervøst når vi møtte en ny sving. Det gikk imidlertid bra hver gang, han hadde ikke trengt å engste seg.

Fehn hadde evnen til å improvisere. Orlien forteller om den gang limtredragerne til Moelven viste seg å være for korte for spennet i Aukrustsenteret. Kongen skulle være til stede under innvielsen. Arkitekten og ingeniøren fikk hastverk.

– Da Sverre hadde fundert på saken et par dager, ble vi enige om å forsterke dragerne med en underliggende stålkonstruksjon, og den løsningen fungerte bra. Sverre var sånn, han taklet utfordringene der og da, med en intuitiv egenskap som bekreftet hans forståelse for ingeniørkunsten.

Hovedgrepet og detaljen
Gyldendalhuset, teaterprosjektet i København, Ivar Aasen-tunet, fotomuseet i Horten og Arkitekturmuseet – bygningsingeniør Terje Orlien har mye på hjertet og er åpenbart full av beundring for det makeløse livsverket til Sverre Fehn.

   På spørsmål om hva han mener var årsaken til at utvidelsen av teaterbygningen ved Kongens Nytorv i København ble skrinlagt, svarer Orlien:

– På grunn av alle protestene ble det overordnede programmet endret. København skulle få et eget operahus og et nytt skuespillhus. Det var vel også en stor skepsis blant danske arkitekter til at en utlending skulle tegne et bygg som ville dominere den ærverdige plassen.

Det som utmerket Sverre Fehns arkitektursyn og arbeidsstil, var hans omsorg for hele byggverket, understreker Terje Orlien, fra bygningsmaterialene og det konstruktive til planløsningen og landskapsbehandlingen. Han foretrakk tegl, betong og treverk. For den allsidige Fehn var det like naturlig å snakke om hovedgrepet, totaliteten i et prosjekt, som å forklare en detalj eller begrunne et inngangsparti.
– Jeg minnes Sverres boblende humor og uventede innfall, hans sans for god mat under lunsjene på kontoret og tomtebefaringene. Han hadde alltid en artig historie å fortelle. Jeg kan høre den befriende latteren til Sverre ennå. Han var aldri en kjedelig eller likegyldig samarbeidspartner.

Fehn var alltid interessert i hva man hadde å foreslå, og oppmuntret oss til å komme med nye løsninger. Truls Ovrum

Man kan spørre seg hvor Sverre Fehn fikk ideene og den kreative kraften fra. Det viktigste var at han hadde et skarpt blikk for den stedlige og funksjonelle situasjonen byggverket skulle inn i, og han tok alltid utgangspunkt i brukernes reelle behov. Bjørn Larsen

Jeg minnes Sverres boblende humor og uventede innfall, hans sans for god mat under lunsjene på kontoret og tomtebefaringene. Han hadde alltid en artig historie å fortelle. Terje Orlien