Nyheter
MINNEORD:
Sven-Ingvar Andersson 1927-2007
Sven-Ingvar Andersson døde 27. juli, en snau måned før han ville fylt 80 år. I et kjent essay fra 1967 – Brev fra min hønsegård – beskriver han planene for sin senere så berømte Marnas Have i Sødra Sandby.
18. oktober 2007
Han har plantet 600 hagtorn, og hensikten er å klippe fram en hønsegård med egg og høner og hekk omkring. I et avsnitt om framtiden skriver han at han har en klar idé om hvordan hønsegården vil bli til slutt, men det som ligger imellom er en åpen plan:
«Om jag har tur att leva till dess jag uppnår patriarkers ålder och senil skröplighet och min hönsgård inte röjs till förmån för en raketstation eller något annat nyttigt, så kan jag kanske en gång kring sekelskiftet sitta i en hagtornslund med en filt om benen. Där är kanske en liten glänta, dit solens strålar kan nå, men i huvudsak har alt det, som jag format, gått i upplösning, eftersom jag inte orkar hålla i saxen mer och inte kan klättra på stegar. Min svärson intresserar sig inte för sånt här och man kan inte få tag i folk till trädgårdsarbete. Men jag är alldeles nöjd.
Hagtornsplantorna tackar för sin frihet med att utveckla en härlig, frisk växt. Om försommaren täcker de alla grenar under en mängd av gräddskumsgulvita blommor, som faller till marken som ett stilla snöfall och låter de knotiga stammarna stå svarta på en vit botten. Om hösten tynges grenarna av mörkröda frukter och av alla de fåglar, som trivs i hagtornslundens skyddade värld och förser sig av den ätliga höstdräkten.
Om jag har mycket tur, bygger mina barnbarnsbarn hyddor under grenarna.»
Sven-Ingvar Andersson, en av vår tids mest betydningsfulle landskapsarkitekter og en av de mest betydningsfulle i verden, uttrykker mye av sin faglige filosofi i dette essayet. Hans maksime var, som en ekte modernist, å oppnå det maksimale med det minimale. Men samtidig har han en tidløs omsorg for alt levende, fra fugler til hyttebyggende oldebarn.
Sven-Ingvar Andersson ble født på gården Almbacken i Södra Sandby i Sverige, nær Lund i Skåne. Etter studier i botanikk og kunsthistorie ved Universitetet i Lund tok han eksamen i landskapsarkitektur ved SLU i Alnarp. Etter å ha vært ansatt hos den store svenske modernisten Sven Hermelin og i Helsingborg kommune, ble han i 1959 hentet til Kunstakademiet i København som assistent for professor C.Th. Sørensen. Da Sørensen gikk av i 1963, ble Sven-Ingvar Andersson professor i en alder av 36 år. I mer enn 30 år preget han utviklingen av landskapsarkitekturen i Norden gjennom sin inspirerende undervisning. Ved siden av stillingen ved Kunstakademiet hadde han sin egen tegnestue i København, hvor han i økende grad fikk prestisjefylte internasjonale oppgaver å løse. Hans bidrag til Verdensutstillingen i Montreal i 1967 ble et internasjonalt gjennombrudd, men allerede før det hadde han hatt viktige oppgaver i sine to hjemland, Danmark og Sverige. For eksempel Stadshuset i Höganäs fra 1963, som også i dag framstår som en liten modernistisk perle.
I 1971 vant han den internasjonale konkurransen om Karlsplatz i Wien, denne stod ferdig i 1978. Blant hans mest kjente internasjonale prosjekter er også hans førstepremie (en av ni) i den store konkurransen om Parc de la Villette i Paris fra 1982, og prosjektet for Grande Arche de La Défense i Paris sammen med Otto v. Spreckelsen, fra 1984. Museumsplein i Amsterdam fra 1992–93 er i dag en av byens mest populære byparker, og ny utforming av gårdsrom og inngangsparti ved Vinterpalasset i St.Petersburg fra 2003 har også høstet stor anerkjennelse.
Noen av hans mest kjente prosjekter i Sverige er Hamntorget i Helsingborg, Brunnsparken i Rönneby, Gustav Adolfs Torg i Malmö og Centralen i Lund, som han mottok Svenske Landskapsarkitekters Sienapris for i 1998.
Sven-Ingvar Andersson ble også hedret med en rekke andre priser og medaljer, bl.a. Eckersbergs medalje i 1987, Prins Eugen-medaljen i 1988, Ludvig von Sckell-prisen i 1988, CF Hansen-medaljen 1996 og Nykredits Arkitekturpris 2001. Da han gikk av som professor i 1994, ble det utgitt et festskrift – «Tilegnet Sven-Ingvar Andersson» – hvor en rekke internasjonale skribenter hyller hans mangfoldige og innholdsrike verk. Hans arbeider er også omtalt og analysert i en lang rekke andre artikler og bøker. Så sent som i fjor høst ble det gitt ut en bok av hageskribenten Lotte Möller, kalt «Tre Mästare – tre trädgårdar: Per Friberg, Gunnar Martinsson og Sven-Ingvar Andersson».
Blant Sven-Ingvar Anderssons egne publikasjoner ruver «C.Th. Sørensen – En Havekunstner» fra 2001 (sammen med Steen Høyer), men også boken «Parkpolitik» fra 1984 (sammen med Annelise Bramsnæs og Ib Asger Olsen) har hatt stor betydning. Boken er dels et ekko av den store mester C.Th. Sørensens bok med samme tittel fra 1931, hvor bl.a. begrepet «byggelekeplass» ble introdusert, og dels et kampskrift for en mer aktiv og offensiv parkpolitikk. Så sent som i fjor kom «Great European Gardens – an Atlas of Historic Plans» (sammen med Margrethe Floryan) som kan leses som en videreføring av hans forgjenger C.Th. Sørensens berømte essay «The Origin of Garden Art». Mange av hans publikasjoner kom til å handle om historie og historiske hager, for eksempel hans «Omkring Fredrik Magnus Piper» fra 1987, eller «Den autentiska illussion – gamla trädgårdars bevaring» fra 1990. Dette temaet har vært sentralt i hans forfatterskap helt siden han som 29-åring barket sammen med den anerkjente kunsthistorikeren Nils G. Wollin i 1957. Debatten kom senere i Havekunsts spalter: «Pastisch och antikvarisk restaurering» (Havekunst 1961). Her skriver han om tre tilnærminger til bevaring av historiske hager under overskriftene «den antikvariske metode», «pastischrestaurering» og «den nyskabende metode». Dette er stort sett fremdeles pensum i forbindelse med bevaring av historiske hager i dag. Han har også arbeidet med en lang rekke prosjekter for bevaring og fornyelse av historiske hager; det mest kjente er kanskje hans rekonstruksjon av Uranienborg, Tycho Brahes anlegg fra 1500-tallet på øya Hven.
Da Sven-Ingvar Andersson la fram sin plan for Damsgaards Have på et møte i Oslo i mars 1984, i forbindelse med tidligere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsens 60-årsdag året før, stod selvsagt dette temaet sentralt: Havekunsten, som «den mest sanselige av alle kunstformer», kan kanskje ikke underlegges de samme prinsipper for bevaring og restaurering som for eksempel et maleri eller et annet kunstverk, som stort sett oppleves gjennom synssansen. Hovedsaken er å oppnå det han kalte «den autentiske illusjon» – noe som bl.a. innebærer at alle sansene involveres i opplevelsen. Selv om prosjektet og metoden – pastisjrestaurering – stadig blir diskutert i fagmiljøene, er det enighet om at Damsgaards Have var et viktig pionerarbeid, og det har blitt et referanseprosjekt for arbeidet med historiske hager i Norge.
Det har bare delvis gått slik Sven-Ingvar Andersson tenkte seg med hønsegården Marnas Have. Sommeren 2006, seks år etter sekelskiftet, besøkte jeg ham, og selv om det var tendenser til den gjengroingen han hadde forutsett, var de i utmerket form, både hønsene og mannen. Han hadde ingen filt om benene, og var langt fra senil, men tvert imot klar til å diskutere den siste tids utvikling, bl.a. på bakgrunn av det nye tidsskriftet Journal of Landscape Architecture, som han fikk overrakt den første utgaven av. Nå når han har gått bort, er et kapittel i den moderne hagekunstens historie slutt. Han har bidratt med menneskeliggjøring og nyansering av faget og ikke minst med en lang rekke vakre parker og hager som vil utvikle seg som fortellinger og eventyr slik han selv diktet om Marnas Have for 40 år siden.
«Om jag har tur att leva till dess jag uppnår patriarkers ålder och senil skröplighet och min hönsgård inte röjs till förmån för en raketstation eller något annat nyttigt, så kan jag kanske en gång kring sekelskiftet sitta i en hagtornslund med en filt om benen. Där är kanske en liten glänta, dit solens strålar kan nå, men i huvudsak har alt det, som jag format, gått i upplösning, eftersom jag inte orkar hålla i saxen mer och inte kan klättra på stegar. Min svärson intresserar sig inte för sånt här och man kan inte få tag i folk till trädgårdsarbete. Men jag är alldeles nöjd.
Hagtornsplantorna tackar för sin frihet med att utveckla en härlig, frisk växt. Om försommaren täcker de alla grenar under en mängd av gräddskumsgulvita blommor, som faller till marken som ett stilla snöfall och låter de knotiga stammarna stå svarta på en vit botten. Om hösten tynges grenarna av mörkröda frukter och av alla de fåglar, som trivs i hagtornslundens skyddade värld och förser sig av den ätliga höstdräkten.
Om jag har mycket tur, bygger mina barnbarnsbarn hyddor under grenarna.»
Sven-Ingvar Andersson, en av vår tids mest betydningsfulle landskapsarkitekter og en av de mest betydningsfulle i verden, uttrykker mye av sin faglige filosofi i dette essayet. Hans maksime var, som en ekte modernist, å oppnå det maksimale med det minimale. Men samtidig har han en tidløs omsorg for alt levende, fra fugler til hyttebyggende oldebarn.
Sven-Ingvar Andersson ble født på gården Almbacken i Södra Sandby i Sverige, nær Lund i Skåne. Etter studier i botanikk og kunsthistorie ved Universitetet i Lund tok han eksamen i landskapsarkitektur ved SLU i Alnarp. Etter å ha vært ansatt hos den store svenske modernisten Sven Hermelin og i Helsingborg kommune, ble han i 1959 hentet til Kunstakademiet i København som assistent for professor C.Th. Sørensen. Da Sørensen gikk av i 1963, ble Sven-Ingvar Andersson professor i en alder av 36 år. I mer enn 30 år preget han utviklingen av landskapsarkitekturen i Norden gjennom sin inspirerende undervisning. Ved siden av stillingen ved Kunstakademiet hadde han sin egen tegnestue i København, hvor han i økende grad fikk prestisjefylte internasjonale oppgaver å løse. Hans bidrag til Verdensutstillingen i Montreal i 1967 ble et internasjonalt gjennombrudd, men allerede før det hadde han hatt viktige oppgaver i sine to hjemland, Danmark og Sverige. For eksempel Stadshuset i Höganäs fra 1963, som også i dag framstår som en liten modernistisk perle.
I 1971 vant han den internasjonale konkurransen om Karlsplatz i Wien, denne stod ferdig i 1978. Blant hans mest kjente internasjonale prosjekter er også hans førstepremie (en av ni) i den store konkurransen om Parc de la Villette i Paris fra 1982, og prosjektet for Grande Arche de La Défense i Paris sammen med Otto v. Spreckelsen, fra 1984. Museumsplein i Amsterdam fra 1992–93 er i dag en av byens mest populære byparker, og ny utforming av gårdsrom og inngangsparti ved Vinterpalasset i St.Petersburg fra 2003 har også høstet stor anerkjennelse.
Noen av hans mest kjente prosjekter i Sverige er Hamntorget i Helsingborg, Brunnsparken i Rönneby, Gustav Adolfs Torg i Malmö og Centralen i Lund, som han mottok Svenske Landskapsarkitekters Sienapris for i 1998.
Sven-Ingvar Andersson ble også hedret med en rekke andre priser og medaljer, bl.a. Eckersbergs medalje i 1987, Prins Eugen-medaljen i 1988, Ludvig von Sckell-prisen i 1988, CF Hansen-medaljen 1996 og Nykredits Arkitekturpris 2001. Da han gikk av som professor i 1994, ble det utgitt et festskrift – «Tilegnet Sven-Ingvar Andersson» – hvor en rekke internasjonale skribenter hyller hans mangfoldige og innholdsrike verk. Hans arbeider er også omtalt og analysert i en lang rekke andre artikler og bøker. Så sent som i fjor høst ble det gitt ut en bok av hageskribenten Lotte Möller, kalt «Tre Mästare – tre trädgårdar: Per Friberg, Gunnar Martinsson og Sven-Ingvar Andersson».
Blant Sven-Ingvar Anderssons egne publikasjoner ruver «C.Th. Sørensen – En Havekunstner» fra 2001 (sammen med Steen Høyer), men også boken «Parkpolitik» fra 1984 (sammen med Annelise Bramsnæs og Ib Asger Olsen) har hatt stor betydning. Boken er dels et ekko av den store mester C.Th. Sørensens bok med samme tittel fra 1931, hvor bl.a. begrepet «byggelekeplass» ble introdusert, og dels et kampskrift for en mer aktiv og offensiv parkpolitikk. Så sent som i fjor kom «Great European Gardens – an Atlas of Historic Plans» (sammen med Margrethe Floryan) som kan leses som en videreføring av hans forgjenger C.Th. Sørensens berømte essay «The Origin of Garden Art». Mange av hans publikasjoner kom til å handle om historie og historiske hager, for eksempel hans «Omkring Fredrik Magnus Piper» fra 1987, eller «Den autentiska illussion – gamla trädgårdars bevaring» fra 1990. Dette temaet har vært sentralt i hans forfatterskap helt siden han som 29-åring barket sammen med den anerkjente kunsthistorikeren Nils G. Wollin i 1957. Debatten kom senere i Havekunsts spalter: «Pastisch och antikvarisk restaurering» (Havekunst 1961). Her skriver han om tre tilnærminger til bevaring av historiske hager under overskriftene «den antikvariske metode», «pastischrestaurering» og «den nyskabende metode». Dette er stort sett fremdeles pensum i forbindelse med bevaring av historiske hager i dag. Han har også arbeidet med en lang rekke prosjekter for bevaring og fornyelse av historiske hager; det mest kjente er kanskje hans rekonstruksjon av Uranienborg, Tycho Brahes anlegg fra 1500-tallet på øya Hven.
Da Sven-Ingvar Andersson la fram sin plan for Damsgaards Have på et møte i Oslo i mars 1984, i forbindelse med tidligere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsens 60-årsdag året før, stod selvsagt dette temaet sentralt: Havekunsten, som «den mest sanselige av alle kunstformer», kan kanskje ikke underlegges de samme prinsipper for bevaring og restaurering som for eksempel et maleri eller et annet kunstverk, som stort sett oppleves gjennom synssansen. Hovedsaken er å oppnå det han kalte «den autentiske illusjon» – noe som bl.a. innebærer at alle sansene involveres i opplevelsen. Selv om prosjektet og metoden – pastisjrestaurering – stadig blir diskutert i fagmiljøene, er det enighet om at Damsgaards Have var et viktig pionerarbeid, og det har blitt et referanseprosjekt for arbeidet med historiske hager i Norge.
Det har bare delvis gått slik Sven-Ingvar Andersson tenkte seg med hønsegården Marnas Have. Sommeren 2006, seks år etter sekelskiftet, besøkte jeg ham, og selv om det var tendenser til den gjengroingen han hadde forutsett, var de i utmerket form, både hønsene og mannen. Han hadde ingen filt om benene, og var langt fra senil, men tvert imot klar til å diskutere den siste tids utvikling, bl.a. på bakgrunn av det nye tidsskriftet Journal of Landscape Architecture, som han fikk overrakt den første utgaven av. Nå når han har gått bort, er et kapittel i den moderne hagekunstens historie slutt. Han har bidratt med menneskeliggjøring og nyansering av faget og ikke minst med en lang rekke vakre parker og hager som vil utvikle seg som fortellinger og eventyr slik han selv diktet om Marnas Have for 40 år siden.